Belyser aspekter ved nomadelivet

Av: Eva Rem Hansen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Utgangspunktet for «Lademoen Art Nomads», et utstillingsprosjekt initiert av Lademoen kunstnerverksteder (LKV), er den noe idealiserte forestillingen om samtidskunstneren som nomade – en pendler mellom residencies og oppdrag verden over.

Ti tidligere gjestekunstnere fra LKVs eget residency er invitert tilbake for å tematisere «globalisering av kunstfeltet». Deres temporære installasjoner avslører både kritikkverdige og fruktbare sider ved denne typen kunstnerisk utveksling.

En nomadekunstner har ofte knapp tid og begrensede midler. Resultatet av dette kan bli alt fra smarte ideer som kommuniserer med sted og publikum til lettvinte, innadvendte løsninger. Mens Nayoungim og Gregory Maass’ bannere på LKVs gårdsplass fremstår som ren dekorasjon, skaper Humberto Duques stupebrett og Mark Clares bordtennisbord i Lademoparken sosiale møtepunkter, men uten å utvikle nye perspektiver på utstillingens tematikk. Slik nærer verkene en innvending som kritiske røster ofte retter mot utvekslingsprosjekter: tradisjonelt atelierarbeid kan være like produktivt som global dialog.

Noen av kunstnerne deler personlige erfaringer i sine verk. I Telephone project bruker Aeneas Wilder et minne fra oppholdet ved LKV i 2001: frieriet til sin kjæreste fra Lademoparkens telefonkiosk. Samme kvinne har nettopp født en sønn, og kunstneren vil derfor ikke komme til Lademoen, men ringe telefonkiosken gjennom hele utstillingsperioden. Verket vitner om nomadens erfaring av avstand og lengsel, men viser også at selv midlertidige oppholdssteder kan bli personlig formende. I Salmon are Sacred belyser Heather Passmore norske oppdrettsanleggs skader på villaksen i British Columbia, der hun bor. Verket påpeker transnasjonalismens uheldige følger, men viser i praksis en god side ved utveksling over landegrensene, nemlig den reisendes evne til å sammenligne, kritisere og opplyse.

Tre imponerende stramme skulpturer vises i tilknytning til Lademoen kirke. Utenfor står Han Sam Sons Re-material, en minimal trestruktur som kan fylles med ulikt innhold avhengig av om man ser en pagode, stavkirke eller Laugiers primitive hytte i den. Slik står den i kontrast til kirkebygget bak, men for anledningen har også kirken åpnet for alternative livssyn. I oktogonen viser Alyssa Taylor Wendt Movum Vitae, en uro der elementer som svaleegg og hestehår svever under en bjørkestokk. Rommet gis et spirituelt preg som minner mer om naturreligion enn protestantisme. Hideki Kannos maskin Drawing Mucelia tegner et abstrahert stamtre, der små avvik fra hver generasjon overføres til neste. Maskinen, omtalt som «en ny skaper», er plassert midt mot alteret, mens tegningene av evolusjonær utvikling brer seg utover kirkegulvet. Disse tilfellene, der plasseringen tilfører verkene en ekstra meningsdimensjon og verkene utfordrer stedets verdier, demonstrerer potensialet i kunstnerisk nomadisme.