På siden av ordet

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Møllebyen Litteraturfestival tar sikte på en tverrestetisk profil, men det er ikke til å unngå at det skrevne ordet blir storebror i en slik setting. Risikerer kunsten da å bli redusert til en illustrasjon av det litterære?

Vel, ingen fare for det i visningsrommet i det sympatiske litteraturhuset, kafeen og kunstnerkollektivet House of Foundation, festivalens base. Her blir publikum møtt av Ytter, bestående av Julie Lillelien Porter, Anngjerd Rustand og Anne Marthe Dyvi, som presenterer utstillingen «Å bære tegn». Gjennom en rekke ulike medier, undersøker gruppa kroppen som budbringer, ikke bare i tilblivelsen og mottakelsen av kunsten, men i enhver relasjon mennesker imellom.

Lillelien Porters collager Variations on Laban 1-6 viser en serie komposisjoner av enkle, sorte tegn som ser ut til å lekke gjennomskinnelig grønt ut på lerretet, mens i tegningen Ikosaeder er sort blekk i ferd med å overflomme den strenge geometriske formen som såvidt anes i bakgrunnen. Arbeidene sier noe om menneskets trang til å ordne kaos. Det står respekt av at den gåtefulle Laban i tittelen ikke blir forklart. Ikke før senere, etter litt intensiv googling, kommer jeg fram til at det må være Rudolf Laban det refereres til, den ungarske dansepedagogen som utviklet et tegnsystem på grunnlag av menneskets bevegelsesrepertoar. Jeg vet ikke dette når jeg ser Porters bilder, men er istedet overlatt til selv å prøve å tyde hva dette kan være – noe hjernen setter i gang med nærmest automatisk.

Mens Ytters utstilling står stolt og stødig på egne ben, oppleves arbeidene i andre etasje som et tillegg til kunstnernes litterære bidrag i festivalprogrammet. Både Christoffer Haanes’ presentasjon av sin underholdende ABC for voksne, og Christian Yde Frostholms opplesning av korttekster i et språk som gjennomstrømmes av treffende og originale betraktninger, framkaller min begeistring. Etter disse møtene oppleves Haanes’ og Frostholms visuelle arbeider, henholdsvis abstrakt kalligrafi og fotoer av graffiti på trestammer og stolper, dessverre som lite engasjerende.

Erik Pirolts videoarbeider projiseres på lerret innimellom forfatteropplesningene, til unison fnising fra salen. Videoene, med titlene Kom tilbake og Indrefittas eksistensielle problem, er totalt sprø, men inneholder også et ubehag som ligger i spriket mellom karakterenes mimikk og gester, og det som faktisk blir sagt. Jeg skulle gjerne sett disse to igjen, og ergrer meg dessuten over at jeg gikk glipp av Pirolts tredje videoarbeid, som kun ble vist fredagen.

Tori Wrånes og musiker Hanne Kolstøs performance avslutter festivallørdagen. Og visst klinger Wrånes og Kolstøs stemmer vakkert i den rå kjelleren – men var det alt? Jeg satt åpenbart litt for langt unna til å få med meg det som skjedde med bålet og skikkelsen langt der framme, men synes likevel det ligger en uforløst forventning over publikum idet seansen avsluttes.

Det litterære programmet er over for denne gang, men den visuelle delen av festivalen (eller altså mesteparten av den) står ut september. Ytter alene er verdt en utflukt til Moss. Det er egentlig House of Foundation også.