Det godes problem

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Når Trondheim Kunstmuseum åpner dørene etter en lengre renovasjonsperiode og med ny direktør, ligger det forventning i luften. Ambisjonene er også høye i utstillingen «SAMMEN». Her samles internasjonal kunst som utforsker ulike aspekter ved det menneskelige fellesskapet.

Utstillingen, kuratert av direktør Pontus Kyander, søker etter felles menneskelige verdier på tvers av kulturelle, religiøse og nasjonale grenser. 22. juli-hendelsen markeres på en subtil måte gjennom arbeidenes utrykk for fortvilelse, krise og håp. AK Dolvens lydinstallasjon Seven voices (2011) går i direkte dialog med de tragiske hendelsene på Utøya ved å sende lyden av norske ungdommers sang av Internasjonalen gjennom en effektpedal. Med dette enkle grepet, minner Dolven oss på AUFungdommenes bånd til det sosialistiske fellesskap og det sterke samholdet etter angrepet.

Felles fortvilelse skildres også sterkt i Adrian Pacis Turn on (2004) som viser en gruppe arbeidsløse menn ved Middelhavet som daglig samles i håp om arbeid etter finanskrisen. Håpløsheten hos mennesker uten goder vi selv tar for gitt, bringes videre av Nikolaj B.S. Larsen. I Promised land følger vi afghanske og iranske menn uten papirer eller penger «fra innsiden», og deres migreringsforsøk til England. I Nina Fischer og Maroan el Sanis poetiske video Spirits closing their eyes (2012) forteller et japansk par om evakueringen fra kjernekraftverket Fukushima i fjor. De realistiske fremstillingene av mennesker i krise kan ikke unngå å involvere betrakteren, til tross for at de krever en tålmodig besøkende i sine krav om både tid og empati.

Både Ernesto Netos taktile, organiske installasjon av frø og farger, og Sanna Kannistos fotografi av en flygende kolibri, er friske avbrekk fra ellers krevende tema. Rivane Neuenschwander og Cao Guimarães tilbyr også en meditativ pause med sin vakre Inventory of Small Deaths (Blow) (2000), hvor et sort-hvitt super 8-kamera følger en såpeboble i sin ferd gjennom et tropisk landskap. Boblens skjøre eksistens får evig liv i filmens flytende loop og blir en påminnelse om hvor skjør vår eksistens er, hvor raskt livet kan endre kurs og tilværelsen snus på hodet.

En utstilling basert på humanistiske grunnverdier, er en trygg posisjon som ikke risikerer noen reell motstand. Når Pontus Kyander fremsetter «SAMMEN» som «propaganda for det gode», er det en unødvendig posisjonering av museet som moralsk premissleverandør. Å erklære utstillingen som en «manifestasjon mot nasjonalisme» og som «for menneskelig fellesskap», slik det heter på museets nettsider, er en helgardering mot enhver form for kritikk. For hvem sier seg vel uenig? Likevel byr museet på flere engasjerende, gjennomførte og vakre verk som viser i hvilken retning det er på vei, og det lover godt.