I øyblikket: Ivan Galuzin

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

Ivan Galuzin jobber for tiden med et performativt prosjekt der dyrene i Kaliningrad Zoo utgjør publikum. I tillegg er han aktuell med både bokutgivelse og to utstillinger i Oslo

. – Hva holder du på med for tiden? – I sommer fikk jeg endelig ferdigstilt boken med tittelen Referent. Begrepet «referent» er tvetydig i og med at det både peker på den tingen som det blir referert til og også til den personen som refererer. For tiden deltar jeg i en gruppeutstilling hos Kaare Berntsen AS som presenterer skulptur i tidsspennet fra Auguste Rodin til Camilla Løw, og hos Kunstnerforbundet viser jeg samtidig flere nye arbeider. I tillegg har den russiske organisasjonen National Center for Contemporary Art invitert meg til å utvikle et prosjekt i det offentlige rom i eksklaven Kaliningrad i slutten av september. I samarbeid med den kanadiske kunstneren Roy Meuwissen og den norske lyddesigneren Siri Schipper Skaar har jeg laget et teaterstykke som skal oppføres i Kaliningrad Zoo, der eksklavens situasjon problematiseres. De innestengte dyrene – som for øvrig utgjør vårt eneste publikum – symboliserer således Kalinigrads folk.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– Jeg liker egentlig ikke å forholde meg til begrepet «kunstneriske problemstillinger». Jeg lar meg snarere inspirere av alt som ligger utenfor kunsten og som på forskjellig vis henleder til eksperimentelle og intuitive fremgangsmåter. Jeg liker godt å fordype meg i naturvitenskapens kjemiske og fysiske problemstillinger, for deretter å prøve ut ulike ideer i mine egne arbeidsprosesser. Dette kan for eksempel handle om å finne kokepunktet for ulike malingstyper og lignende. Men selvfølgelig ligger det en kunstnerisk problemstilling og referanse nedfelt i det jeg her snakker om, i og med at det nettopp var slike eksperimenter også de gamle mestrene holdt på med.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opptar deg i norsk kunstliv?
– Jeg skjønner ikke hvorfor vi så ofte møter en udelte entusiasme for kunstnerdrevne visningssteder – og her kan jeg tillate meg å være kritisk ettersom jeg har personlig erfaring på området. Det nye nå er at staten gir økonomisk støtte til enkelte kunstnerstyrte visningssteder. Dermed fungerer ikke disse lengre etter intensjonen, nemlig som fristilte alternativer til den etablerte kunstscenen. Jeg har dessuten liten forståelse for måten staten tenker på når de nesten utelukkende opererer med systemer som gir, men ikke tar tilbake. Penger pøses inn i kunstfeltet, men politikken blir helt forfeilet all den tid ikke staten også etablerer gode innkjøpsordninger for offentlige museumssamlinger og lignende. Jeg savner et kretsløp.

– Hvilke kunstprosjekt har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Kunstneren Lars Brekke har nylig levert sin masteroppgave ved Piet Zwart-instituttet i Rotterdam. Oppgaven tar for seg språkets begrensninger innen mellommenneskelig kommunikasjon, og jeg synes hans tese var både smart og morsom lesning. Jeg vil også trekke frem den store Munch-utstillingen «Det moderne øye», vist ved Pompidou-senteret tidligere i år. Det som særlig gjorde inntrykk var Munchs fotografiske selvportretter. De viser en side ved hans kunstnerskap som jeg ikke har sett tidligere.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?
– Ja, selvsagt, og her må jeg vel samtidig innrømme mine «fadermord». Da jeg for eksempel oppdaget Mark Dions arbeider var det en ikke udelt positivt erfaring. Jeg innså at han allerede hadde arbeidet med ideer tilsvarende mine. Dette er på mange måter en positiv bekreftelse, men en konstant utfordring blir likevel å strekke meg lengre – jeg må tenke smartere enn mine forgjengere.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk interesserer deg?
– Min oppvekst i Murmansk, som er kjent for den russiske marinens base, har nok gjort sitt til at jeg er spesielt interessert i litteratur og film som omhandler så vel Andre verdenskrig som etterkrigstiden, der det moderne samfunn vokser frem i skyggen av den store krigen. I denne sammenheng vil jeg nevne forfatteren J.G. Ballard som i sine dystoptiske fremstillinger av modernitet – der øde, menneskeskapte og teknokratiserte samfunn danner gjennomgangstonen – nettopp trekker effektive veksler på krigføringens psykologi. Jeg vil særlig trekke frem Concrete Island. Etter at jeg hadde lest ferdig begynte jeg å kysse boken og hadde et eksplisitt erotisk nærvær med den.