Kuratoren: Lars Sture

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 5/2012

Del: 

I forbindelse med åpningen av det nye kunstmuseet i Førde, utgis publikasjonen Kome til deg i Tidende. I to utgaver er nye historier, aktualiteter og vilkår i regionen Sogn og Fjordane løftet fram. I samarbeid med kuratorene Anne- Marie Creamer og Kjetil Berge har prosjektets redaktør og hovedkurator, Lars Sture, latt hver utgave utforske to fundamentale spørsmål: What’s the News? og Why Are You Here?

– På hvilken måte er de to publikasjonene blitt formidlet, og hvordan står Kome til deg i Tidende i relasjon til det nye kunstmuseet i Førde?

– Kome til deg i Tidende har sitt opphav i en anmodning fra Sogn og Fjordane Kunstmuseum om å kuratere og produsere en serie mindre kunstprosjekter i det nye museumsbygget. Jeg foreslo et prosjekt realisert utenfor kunstinstitusjonens fysiske rom, i form av en avis. Det er et kunstprosjekt som peker frem mot åpningen av en kunstinstitusjon, og som kanskje også antyder nye muligheter for Sogn og Fjordane Kunstmuseum.
– Kome til deg i Tidende er primært en papirutgave og går gratis ut til nærmere 40 000 husstander i regionen. Som et kunstprosjekt er det et forsøk på en utvidet og desentralisert utstilling, en kunstopplevelse der institusjonen kommer hjem til hver og én. Selv om ikke alt innholdet er hundre prosent relevant for alle, er ambisjonen at hver og én skal kunne finne stoff i avisen som kommuniserer med dem. Sogn og Fjordane Kunstmuseum er en institusjon for hele regionen, og en avis er én av flere alternative formidlingskanaler av samtidskunst i et langstrakt og grisgrendt fylke.

– Prosjektet blander fiksjon og fakta, stereotypi og personlige historier, bokmål/nynorsk og engelsk, billedkunst og skrivekunst, og omtales som «a meta newspaper». Hva er den bakenforliggende idéen for dette flerfasetterte uttrykket?

– Som kunstprosjekt benytter Kome til deg i Tidende seg av lokalavisens egenskaper. Sogn og Fjordane er et fylke med et stort antall aviser i forhold til folketallet. Sammenlignet med de store nasjonale avisene har lokalavisene i regionen fortsatt en sterk posisjon som hovedleverandører av små og store nyheter, og avisen er et format som jeg tror publikum fortsatt har tillit til.
– I Kome til deg i Tidende har vi forsøkt å speile avisens karakteristikker som en medierende sosial og kulturell institusjon, med mandat som kritisk formidler av meninger og refleksjon. Å sette dagsorden for det trivielle samt ekstraordinære har vært vår inngang inn i prosjektet. – Vi har bedt kunstnere og skribenter fra ulike ståsted, og med kjente og ukjente perspektiver, om å respondere på to fundamentale spørsmål; What’s the News? og Why Are You Here? Slik fortelles historier som speiler mangfold i motsetning til homogenitet.

– I de to publikasjonene fremstilles Sogn og Fjordane både som et isolert fylke som nærmest «henger etter», og som et område med mange muligheter, nettopp på grunn av fylkets anonyme identitet. Flere av tekstene problematiserer og tematiserer forskjellen mellom en lokal tradisjonsbunden mentalitet og en nødvendig global nysgjerrighet. Kan du utdype dette?


– Å si at Sogn og Fjordane «henger etter» er kanskje å generalisere litt vel mye. Periferi og episenter har ulike utfordringer. Utvikling er et resultat av de utfordringer en står overfor og de muligheter en øyner. «The distance between the art-world and the world in which most of us live remains vast», sier Lucy Lippard i boka The Lure of the Local. Med få innbyggere har regionen et tilsvarende lite publikum med kjennskap til samtidskunst. I en setting der folk i det daglige forholder seg til en global virkelighet gjennom oljeindustri, kraft og energi, eksport av fisk og så videre, har publikum liten befatning med en global samtidskunstvirkelighet der «nye stemmer forteller nye historier om nye eller andre situasjoner».
– Like fullt, når Erlend Hammer skriver i Dagbladet at den lokale Vevring-utstillingen er «den viktigste norske utstillingen du ikke får sett i år», refererer han blant annet til at en her har fått utvikle egne kunstarenaer uten innblanding fra et «rettenkende» sentralisert kunstfelt. Dette igjen gir folk utenfor de kulturelle episentrene andre eller nye muligheter til å bedrive kunst; produsere, formidle og samtale om samtidskunst, her igjennom også kritisk regionalisme.