Abramovic med åpne og lukkede øyne

Av: Aase-Hilde Brekke

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Det er en stor happening på kunstarenaen når Marina Abramovic for første gang stiller ut i Skandinavia, på Galleri Brandstrup i Oslo. Landets pressekorps har stått i kø og presentert «performance-kunstens mor» på TV og i aviser. Men få er klar over hvor influert Abramovic er av buddhismen.

Transformasjon av lidelse har vært, og er fortsatt, ett av hovedtemaene Abramovic arbeider med. Færre vet at Abramovic de senere årene har vendt seg til buddhismen og at hun også regner seg som buddhist.

Det er derfor interessant å se nærmere på hvilket forhold hun har til tibetansk vajrayana-buddhisme, og på hvilke måte dette kommer til uttrykk i hennes arbeider.

Ritualisering og gjentakelser
Det er flere gjentakende tema i Abramovics kunstnerskap, som utforskning av kropp og sinn, av tid og rom, av ritualer og repetisjon. Hennes tidlige performancearbeider, spesielt mellom 1969-1975, var fysisk og mentalt svært krevende – og langt ut over normale tålegrenser. For eksempel ble publikum under forestillingen Rythm 0 (1974) invitert til enten å behage eller plage henne ved bruk av 72 ulike objekter lagt frem på et bord. Performancen utviklet seg til et seks timers mareritt der publikum gikk amok, skar i huden hennes med kniver og lignende. Den hele endte med et basketak blant publikum da en mann ladet en pistol og siktet mot hodet hennes. Kunstneren gjorde ingen motstand. Abramovic har forklart at de tidlige arbeidene refererer til hennes kommunistiske og ortodokse religiøse familiebakgrunn. Foreldrene var voldelige mot hverandre og mot sine barn. Politiske restriksjoner under Titos styresett og de strenge rammene for kunsten ble en tvangstrøye, og i dette spenningsfeltet ble performance- kunsten en friarena der Abramovic kunne uttrykke sin smerte og sin protest.

Forholdet til buddhismen
Møtet med kunstneren Ulay (Frank Uwe Laysiepen f.1943) var avgjørende for Abramovic, og sammen skapte de en rekke legendariske performancer fra 1976 til 1988. De reiste også til tibetanske klostre i eksil, til Thar og Gobi-ørkenen, Sahara, Tibet, Kina og India, og de bodde et år hos aboriginene i Australia.

Gjennom reisene utviklet de sine telepatiske evner med fokus på et kroppslig og mentalt nærvær og meditasjon. Erfaringene som kunstnerparet gjorde seg kom til uttrykk eksempelvis i performancen Nightsea Crossing (1981-1987) der de to satt overfor hverandre i taushet. Også i Conjunction (1983) synliggjøres og tilskrives Tibet og aboriginenes åndelige arv, ved at en tibetansk munk og en representant for pintubistammen fra den sentral-australske ørken satt ved et rundt bord sammen med Ulay og Abramovic, syv timer hver dag.

I performancen The Artist is Present ved Museum of Modern Art i New York (MoMA) i 2010 gjentas grepet, men her inviterte Abramovic hvem som helst fra publikum til å sitte overfor henne – slik at den som ville kunne bli del av verket. Modernismens ønske om å oppheve grensene mellom kunst og publikum ble understreket.

«Her og nå»
På pressekonferansen hos Galleri Brandstrup spurte jeg Abramovic hva hun har lært fra tibetansk buddhisme, og jeg ba henne beskrive hvordan vi kan se dette i kunsten hennes.

– Det jeg har lært mest fra tibetansk buddhisme, er tilgivelse, ubetinget kjærlighet og tenkningen omkring «her og nå». Dette var grunnlaget for The Artist Is Present. Fortiden er borte, fremtiden eksisterer ikke, kun her og nå eksisterer, svarte Abramovic.

At hun selv påpeker den direkte sammenhengen mellom denne spesifikke performancen og en «her og nå»-tenkning fra buddhismen er symptomatisk. Tidligere har hun uttalt at hun med prosjektet for MoMA ville gi publikum kjærlighet og medfølelse – et begrepspar som kan sies å være buddhismens fremste kjennemerke.

Vajrayāna og tantrisme
I boken Marina Abramovic av Mary Richards (2009) beskrives det hvordan Abramovic praktiserer meditasjon og ulike hemmelige praksiser fra tibetansk vajrayana-buddhisme, en esoterisk tradisjon, sterkt influert av tantrismen som opprinnelig kommer fra India. Ordet vajra betyr ordrett oversatt diamant, og betegner den uknuselige kvaliteten ved vårt buddha-sinn. Tantrismen befatter seg med åndelig opplysthet gjennom kroppen, hvor seksualenergien er knyttet til livsenergien. Gjennom yoga, pusteøvelser og meditasjon kan kroppens ressurser frigjøre sinnet. Buddhismen regnes som en ikke-teistisk religion med ateistiske trekk, som på godt norsk betyr at det er likegyldig om Gud finnes eller ikke. Men vajrayana-buddhismen er likevel fylt av metafysiske forestillinger. Det som teller, er hvordan du lever, og hva du selv erfarer og erkjenner. Buddha betyr rett oversatt «oppvåknet» – noe som kan erfares og erkjennes, enten med åpne eller lukkede øyne.

Da jeg ber Abramovic forklare sammenhengen mellom kunst, seksualitet og spiritualitet, bekrefter hun indirekte sammenhengen til vajrayana-buddhismen:

– Alt kommer fra seksualenergien. Dette er den rå kroppsenergien som alt springer ut ifra: kunsten, spiritualiteten. Ut fra kontakten med seksualenergienen vil kunstverket kunne kommunisere gjennom flere lag og nivåer.

Meditasjon
I utstillingen «With Eyes Closed I See Happiness» ved Galleri Brandstrup, er Abramovic selv avbildet i arbeidene. I de nyeste fotografiene er hun fremstilt med lukkede øyne, med enkle håndgester eller med et tent stearinlys i hånden. Bildene er nedtonet i tematikk og utforming. Det er mange referanser til det spirituelle, til meditasjon og kontemplasjon.

I buddhistisk sammenheng betyr meditasjon å få en ny forståelse av et fenomen og å få innsikt i sinnets sanne natur. Man søker et utvidet perspektiv og en ny innsikt. Gjenstanden for meditasjonen kan være et ytre fysisk objekt, kroppen eller ens eget sinn. Man kan for eksempel meditere på begrepet «tomhet» (shunyata). Tomheten er ikke fravær av objekter eller en opplevelse av meningsløshet. Tomhet betyr snarere at intet fenomen har en fast substans eller kjerne, og følgelig er det ingen avstand mellom dem. Tiden og rommet er kun kvaliteter ved vår persepsjon. I en buddhistisk tenkning er jeg-et uten fast substans og fast holdepunkt. Hvordan kan man da meditere på sinnet selv? For å unngå det nihilistiske standpunkt, hvor meningsløsheten står og venter som en tyv i natten, griper man til begreper som «visdommens sinn» og hevder at innsikt i sinnets tomme natur fører til visdom.

Hvis vi drister oss til å trekke noen tråder mellom begrepet «meditasjon» og et kunstverk, kan vi sammenfatte følgende: Et kunstverk som får oss til å forstå et fenomen på en ny måte, gjennom analyser og ved å dvele over kunstverkets form og innhold, er et meditativt kunstverk. Buddhistisk kunst, velsignet av en spirituell lærer, anvendes ofte som meditasjonsobjekt, og hevdes å kunne gi innsikt i sinnets sanne natur.

Med øynene vid åpne
Performancen The Artist Is Present er mye omtalt. Over 750 000 mennesker så den retrospektive utstillingen, og rundt 1450 av de frammøtte fikk sitte med Abramovic under den nesten tre måneder lange performancen.

Performancen befant seg ifølge Abramovic et sted mellom seremoni og hverdagsliv. Vi kan også si at hun beveget seg mer eller mindre frivillig over i en velkjent religiøs kontekst, hvor man både innenfor hinduismen og buddhismen mener at guruens blikk velsigner med sitt åndelige nærvær. Mange i publikum var trollbundet av Abramovics nærvær, og mange omtalte sine opplevelser i religiøse vendinger. Jeg velger å kalle hennes nærvær i performancen for meditativt, der kvaliteten av det kroppslige og mentale var så fokusert at mange ble rykket ut av seg selv og overga seg til hennes blikk, som gav en større selvinnsikt. Med andre ord kan kunstarenaen fungere som et rom der transcendente opplevelser kan utspille seg.

Det er ingen overdrivelse å si at Abramovic er en stor performancekunster som ved flere anledninger har klart å skape nettopp et slikt sted. Det spørs allikevel om fotografiene i «With Eyes Closed I See Happiness» får en transendent effekt, da det forutsettes et visst kjennskap til Abramovics tenkning for å få utbytte av fotoene som selvstendige verk.

Kunstnerens ego
– Den største utfordringen for en kunstner er at kunstnerens ego blir for stort, sier Abramovic oppe fra podiet i Galleri Brandsrup, flankert av flere kunstverk hvor nettopp hun selv er avbildet.

– En kunstner må unngå å bli et ikon, er et av idealene fra det kunstneriske manifestet Abramovic leser opp under sitt foredrag på Folketeateret. Kunstneren som for lengst har blitt et ikon, hevder at hun, etter å ha jobbet som kunstner i over 40 år, fortjener å ha suksess. Dette som svar til dem som lurer på om hun nå ikke har blitt for kommersiell.

Det er bare én Marina Abramovic. Det vet hun, og hun bruker kjendisstatusen for det den er verdt i promoteringen av det planlagte The Marina Abramovic Institute i USA, et institutt der publikum skal forflyttes ved hjelp av rullestoler, levitere i magnetfelt og oppholde seg i krystallrom for å nå inn til egen urkraft. Dr. Abramovic har hun også kalt seg. En underfundig humor ulmer under gravalvoret.