Zombie-urbanisme langs havnefronten

Av: Jonny Aspen

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

I bestrebelsen etter å skape et bymiljø som oppleves som attraktivt for den velsituerte og kulturinteresserte middelklassen, kopierer utbyggerne tilsynelatende hemningsløst tidligere suksessfaktorer: Et iøynefallende kulturbygg signert en stjernearkitekt, en promenade for sofistikert byvandring og et par lekre restauranter og kafeer. Resultatet er en slags zombieurbanisme, hvor sjablongmessige forestillinger dominerer.

Åpningen av det nye Astrup Fearnley Museet har vært en kulturbegivenhet, og ikke minst en mediebegivenhet, av de store. Både bygget, signert stjernearkitekt Renzo Piano, byggets plassering på Tjuvholmen, selve åpningsutstillingen og publikums respons synes å være en formidabel suksess, etter medieoppslagene å dømme. Men i kaskaden av blitzlys har det vært vanskelig å få øye på mer kritiske spørsmål. Når det verste oppstyret legger seg, er det på tide å kaste et mer kritisk blikk på kulturens rolle og betydning i byutviklingen.

I Oslo foreligger det omfattende planer om relokalisering av noen av landets viktigste kulturinstitusjoner til sjøsiden. Det skal etableres en såkalt nasjonal kulturakse langs havnefronten, tilsynelatende til beste for både kulturen og byen selv, om man skal tro byutviklere og politikere. Men er det ikke nesten for godt til å være sant at kulturen med dette tildeles rollen som en slags spydspiss i byutviklingen? Og at eiendomsutviklere og politikere plutselig finner kulturinstitusjonene så attraktive? Her er det noe som ikke helt stemmer. Det bildet som nå sirkulerer i offentligheten av vellykket symbiose mellom byutvikling og kultur, er etter min smak altfor glanset. Det er et merkverdig fravær av kritiske perspektiver på hvilken rolle kulturlivet og dets viktigste institusjoner spiller, eller er tildelt, i større byutviklingsprosjekter. Det trengs et mer distansert blikk enn den begeistringens rus som rår offentligheten.

En selvsagt faktor som synes oversett, er at man i større byutviklingsprosjekter er avhengig av å selge seg inn, overfor befolkningen generelt og potensielle boligkjøpere, kunder og turister. Den vanligste måten det skjer på, er ved å søke å tilføre selve prosjektet en kulturell og urban identitet, med andre ord imagebygging. Man bygger inn en slags identitet i kjernen av prosjektet, nemlig i arkitekturen og bymiljøet og i viktige funksjoner og attraksjoner. Det er i et slikt perspektiv at kulturinstitusjoner er blitt en svært så viktig ingrediens, og form for kapital, i større byutviklingsprosjekter.

Det mer konkrete innholdet i imagebyggingen vil kunne variere noe fra prosjekt til prosjekt og fra by til by. Men det er enkelte fellestrekk som synes å gå igjen nesten overalt. Kanskje det viktigste av dem er å finne i forestillingen om å skape et bymiljø og et byliv som oppleves som attraktivt for den primære målgruppen, nemlig den velsituerte og kulturinteresserte middelklassen, eller for det som i tidens sjargong gjerne omtales som den kreative klassen. Det dreier seg om en forestilling som i rendyrket og idealisert form lett får karakter av en slags bylivsklisjé, av en slags zombie-urbanisme. Og rendyrket og idealisert har det en tendens til å bli når det er snakk om imagebygging av hele bymiljøer. Da kopierer man tilsynelatende hemningsløst de mest typiske suksessfaktorene i den internasjonale diskursen om kreative byer. Et iøynefallende kulturbygg signert en stjernearkitekt, en promenade for sofistikert byvandring og et par lekre restauranter og kafeer, så er mye gjort, synes omkvedet å være.

Zombie-urbanisme
Mitt begrep om zombie-urbanisme henspiller nettopp på den type sjablongmessige forestillinger om urbane omgivelsestyper og bybruk, og urban scenografi og ikonografi som synes å fungere som mal for mye av dagens bytuvikling og byforming. Begrepsdannelsen er inspirert av sosiologen Ulrich Beck. Hans anliggende er riktig nok noe annerledes, men likevel: Beck hevder at samfunnsforskere generelt, i møte med en helt ny samfunnssituasjon preget av blant annet omfattende globalisering og raske endringer, sliter med å finne dekkende begreper for å beskrive virkeligheten. I stedet for å anstrenge seg for å utvikle nye begreper som står bedre til dagens samfunnssituasjon, er det en tendens blant forskere til å lene seg mot – i mange tilfeller klamre seg til – sine fags tradisjonelle nøkkelbegreper. Disse får slik funksjon av en slags zombie-begreper, det vil si begreper som er levende døde. De lever videre i vår forestillingsverden og i språket, men har mistet mye av sin tidligere korrespondanse til virkeligheten.

Heri ligger det, vil jeg hevde, en sterk parallell til hvordan man i dag tenker om kultur og byutvikling. Man opererer med et forestillingsunivers som, tross gode intensjoner, er forenklet og sterk konvensjonsbundet, og som av den grunn i liten grad evner å gå i dialog med den urbane virkelighetens mer sammensatte og komplekse karakter. Det som gjør situasjonen spesielt alvorlig, er at eiendomsutviklere og planleggere jo ikke nøyer seg med rene virkelighetsbeskrivelser, men rent faktisk skal konstruere nye bymessige omgivelser. Med det står man i fare ikke bare for å gi mangelfulle beskrivelser, men også for å bygge nye bymiljøer basert på zombie-begreper.

Kulturbasert byutvikling
I løpet av de siste tiårene har utflytting av industri, generell velstandsutvikling, befolkningsvekst og demografiske endringer satt en ny dagsorden for bypolitikk og planlegging. I generell forstand kan dette forstås som et skifte henimot en mer entreprenørmessig bypolitikk, der konkurranseforholdet til andre byer og regioner – om turister, kloke hoder og kapitalsterke bedrifter, blant annet – legger nye føringer på politikkutformingen, ofte på bekostning av mer tradisjonelle former for økonomisk omfordeling og kommunal tjenesteproduksjon. En viktig faktor i entreprenørisk bypolitikk er satsingen på kultur og imagebygging overfor omverdenen, gjerne i form av slående signaturbygg og utvikling av mer fasjonable bymiksområder langs sjøfronten og i avlagte industriområder.

Fjordbyen
Fjordbyen i Oslo er et stort byutviklingsprosjekt som omfatter 13 større delområder langs hele den sentrale delen av sjøsiden. Noen deler er ferdigstilt, noen er under utbygging og noen skal utvikles i nær fremtid. Etter hvert som planene for Fjordbyen har tatt form, er avtrykkene av diskursen om kreative byer og kulturbasert byutvikling på noen måter blitt langt tydeligere, ikke minst betraktet som en slags legitimeringsstrategi. Det gjelder spesielt den rollen kulturinstitusjoner og utformingen av offentlige rom er tiltenkt i planen. Det er påtakelig hvordan kulturinstitusjonene og de offentlige rommene inngår som en overordnet viktig legitimerende faktor vis-àvis hele Fjordbyen sett som et større byutviklingsprosjekt. I Bjørvika bruker utbyggere og offentlige planmyndigheter de foreliggende planer for utformingen av de sju såkalte allmenningene samt en sammenhengende havnepromenade til å parere omtrent alt som måtte fremkomme av kritikk mot dårlige planløsninger, høy utnyttelsesgrad og konvensjonell programmering. I de foreliggende planene for de offentlige rommene spiller man på hele zombie-urbanismens register av attraktive, fysiske omgivelser og et livlig og velkultivert byliv. Alt er gjennomdesignet. Alt synes å stemme.

Noe av det samme er tilfelle på Tjuvholmen. Utbyggingsselskapet Tjuvholmen KS, som eies av Selvaaggruppen og Aspelin Ramm, har med all medieoppmerksomheten rundt Astrup Fearnley Museet og tilhørende park og badestrand ikke bare fått gratis markedsføring for titalls av millioner kroner, men også opparbeidet seg så mye goodwill i offentligheten at de langt på vei har gjort seg immune for kritikk av kvaliteten på øvrige deler av Tjuvholmen.

Nasjonal kulturakse
Fjordbyens kulturprofil, som jo fikk en pangstart med ferdigstillingen av Snøhettas flotte operabygning i 2008, har styrket seg ytterligere i årene som har gått, i alle fall på idéplanet. Særlig utslagsgivende var det i så måte at staten og Oslo kommune, ganske så uventet for mange, plutselig lanserte en plan for relokalisering av noen av Oslos viktigste kulturbygg til nettopp sjøfronten. Med et nytt Munch-Stenersen museum og Deichmanske bibliotek i Bjørvika og et nytt Nasjonalmuseum på Vestbanetomta – supplert med det allerede ferdigstilte operabygget samt det som den gang forelå av planer for et nytt Astrup Fearnleymuseum på Tjuvholmen og kanskje også et Kulturhistorisk museum i Middelalderparken – kunne det etableres en ny nasjonal kulturakse som strakte seg langs hele Oslos sjøside. Planleggere og politikere så for seg at den nye kulturaksen kanskje kunne bli «hovedstadens viktigste identitetsbyggende og markedsføringsmessige element», som det sies med falsk beskjedenhet i Oslos arkitekturpolitiske strateginotat fra 2009. Siden den tid har riktignok to av brikkene i dette spillet falt ut, kan det se ut til. Munch-Stenersen er foreløpig lagt på is, det samme gjelder Kulturhistorisk museum. Mange gremmer seg over skjebnen til Munch-Stenersen, særlig innen arkitektstanden. Men det kan også ha sine positive sider at Oslo off- Fjordbyen ikke blir helt støvsugd for store kulturinstitusjoner.

Konklusjon
Det er et aldri så lite paradoks at man over store deler av verden – i kreativitetens navn! – synes å lene seg på den samme type kulturbaserte byutviklingsstrategi. Byer er jo i mangt og mye ekstremt forskjellige. Jeg tror Oslo hadde tjent på ytterligere å kultivere sin forskjellighet i stedet for å bli så lik verden der ute som mulig. I alle fall tror jeg byen og befolkningen hadde fortjent en byutvikling og en byutviklingsstrategi som tar innover seg og bygger opp om byens allerede eksisterende mangfold, egenart og forskjellighet hva gjelder kultur og livsstiler, og alt hva som ligger i dette av muligheter for å skape noe genuint nytt og nyttig. Hva om noen av byens viktigste kulturer hadde fått større innflytelse over Fjordbyens utforming, så som friluftsfolket, hipsterne og rockerne, eller byens mange nye etniske minoriteter? Dét kunne blitt en herlig miks.