Modig Tandberg

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Med romanen Beijing Duck debuterer billedkunstneren Vibeke Tandberg som forfatter. Kort oppsummert omhandler utgivelsen det basale, nemlig det å gi liv, og sist, men ikke minst: det å ta liv.

Boken er smidd over en eksperimentell form helt strippet for en tradisjonell narrativ fortellerstil. Løsrevet fra tid, sted og andre faste holdepunkter, inviteres leseren inn i en nærmest abstrakt fortelling der et marginalt persongalleri kontinuerlig bytter identitet. Den komplekse formen gjør boken til et smalt litterært prosjekt som neppe kan forventes å bli en kioskvelter.

Hovedpersonen, Madeleine, liker å fiske. Hun har en nitid interesse for sløying og innvoller og bestemmer seg en dag for å spise et fortsatt levende og bankende fiskehjerte. Dette medfører at hun rammes av den raskt lammende og dødelige sykdommen Beijing Syndrome, noe som betyr at begge hendene må amputeres umiddelbart. Med dette scenariet som utgangspunkt spinner historien videre inn i en mørk verden som oppsummerer de mest dystre sider av det å være menneske. Amputasjon, organsykdommer, prostitusjon, incest, fatale matallergier, vold, drap, schizofreni og dødsdom danner en rød tråd.

Når handlingsforløpet hovedsakelig kretser omkring ekstreme handlingsmønstre og abnormale menneskesinn, og dette i tillegg betones av en distansert likegyldighet aktørene imellom, oppstår det lett en avstand der man står i fare for å miste leserens interesse. Vektleggingen av morbide forestillinger etablerer i denne sammenheng en form for sensasjonsskapende monotoni som i lengden kan synes noe forflatende. For eksempel får en rekke kvasivitenskapelige fremstillinger av amputasjon og andre sykdomstilstander et naivt og overdrevet preg. Hvis man derimot fortolker boken som en grotesk fabel, heller enn et troverdig univers, kan dette i alle fall et stykke på vei forsvare Tandbergs intensjoner om å formidle noe indirekte meningsfylt om liv- og dødtematikk.

Bokens kvaliteter ligger i dens språk og litterære form. Setningsoppbyggingen er tuftet på en korthugget stil, nesten uten bruk av komma og annen tegnsetning. I stedet brukes repetisjon som effektivt virkemiddel for utdypning. Om og om igjen kvernes det over den samme tematikken. Ordene rokeres og settes sammen på nytt i neste setning eller avsnitt. Slik etableres en sakte progresjon i bokens forløp. I bakgrunnen synes å klinge en inspirasjon fra forfatteren Jon Fosses velkjente og insisterende form.

Tandberg har gitt seg selv en utfordring ved å velge en romansjanger som dekonstruerer, snarere enn å bygge opp, et logisk narrativ. Særlig kommer dette til uttrykk ved at de tre hovedpersonene kontinuerlig bytter på å inneha hverandres og andres identitet – for eksempel blir sønnen mors horekunde, som igjen blir en perifer donator, mor blir datter, og datter blir fengselsbetjent, og sist men ikke minst: De døde blir igjen levende og fortsetter å ta del i handlingens absurde forløp. Identitetstematikk danner kjernen i Tandbergs mangeårige kunstnerskap, og det synes klart at det også er dette som har gitt næring til bokens idégrunnlag. Ved manipulering av karakterer og forskyvning av tid skapes en kompleksitet og et interessant refleksivt rom for leseren å tre inn i. Beijing Duck er et modig litterært eksperiment som til tross for en noe trettende tematikk innehar gode kvaliteter som gjør den lesverdig.