Hendenes reflekser

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Et spill mellom det unikt håndlagde og det serielle, manifestert i små nyanser i former og fargevalg, preger Håvard Homstvedts utstilling på Galleri Riis.

Han viser malerier og skulpturer som er fremstilt i New York i løpet av det siste året. Det særegne håndlaget frembringer overflatemønstre i spenn mellom stilhistorisk utvendighet – til tider nærmest bysantinsk fremmedartet – og en surreell gåtefullhet. En dekorativ stilisering møter noe tyngre og mer eksistensielt. Den stadige pendlingen mellom figurasjon og abstraksjon gjør at soliditeten i motivene begynner å nulle seg ut mot oppløsning, fra en allegorisk og mytologisk lesning til en renere formdiskusjon mellom abstrakte størrelser – tett masse og løs transparens. Vi kan ikke uten videre bli enige med oss selv om hva vi egentlig ser. I The Face Cheats opptrer tre apelignende karakterer kledd som småpiker med flagrende hvite skjørt i to store malerier som speiler hverandre. De lidende uttrykkene på apefjesene antyder en fortolkning akkurat utenfor rekkevidde.

Homstvedts maleriske vokabular er vidtfavnende, men det er først og fremst det taktile som utmerker seg i malerienes uavklarte billedrom. De glidende overgangene mellom forskjellige teksturer har tidligere hatt et klart tekstilt innslag, som vi så på Homstvedts første utstilling på Galleri Riis i 2007. Da var hånden i veven betonet, og maleriene hadde tette og dunkle flettverk. Homstvedt behandlet malingen som tråder i en renning, særlig i fremstillingen av slør, speilinger og ansikter sett i profil og frontalt. Han reflekterer også denne gangen rundt det plastiske i maleriet, men nå benytter han seg av polyesterlerreter, noe som gir et glattere, mer polert preg. En serie av åtte «portretter» viser en besynderlig figur med en lang og traktformet nese som peker opp og ut av maleriets sentrum. Samletittelen er The Groan in the Fiddle – og dette stønnet i fela kan ledes opp til den svakt smilende munnen til denne nesefikserte eventyrfiguren, som gir uttrykk for en sær tilfredshet. Forskjellige sarte fargetoner gir disse maleriene et nyansert, internt spillerom.

De tunge bronseskulpturene vi tidligere har sett hos Homstvedt har her veket plassen for fem bombastiske, vertikale trekasser, som er montert slik at de kobler seg på Stein Rønnings fotografier av lignende bokser i siderommet. Dette antyder en fin samtale. En avlukket stil på baksiden av disse kassene, forandrer ved betrakterens bevegelse gjennom rommet drastisk karakter. Kassene viser seg ved nærmere inspeksjon å romme utskjæringer av menneskefigurer, kvinner og menn i full størrelse, malt i forskjellige farger, med en helt konkret fysikk. Dybden i materialet og treets veksling mellom grovhet og finstemthet skaper noen interessante paralleller til treskurd og folkekunst. Samtidig finnes her et ekko av Robert Morris I-box fra 60-tallet, en trekasse som rommet kunstnerens kropp i form av et fotografi i helfigur. Homstvedts utskårne figurer, med sine lengtende og søkende uttrykk, skaper et teatralt karaktergalleri som understreker håndens ekspressive formvilje. To hender strekker seg i maleriet The Touch Evolves its Twin ut av svarte hull, og ser på en delikat måte ut til å hinte om håndarbeidets samkvem med verden – fra en beskyttet posisjon.