Raus strenghet

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Stein Rønnings asketiske bilder handler om reduksjon og ørsmå variasjoner, om geometri og forholdet mellom skulpturens tre dimensjoner og avbildningens to.

Han stiller ut åtte av dem i Galleri Riis’ minste rom: Alle er fotografier som viser komposisjoner av to boksformer plassert på et bord, og som gir assosiasjoner til modernismens formspråk generelt og minimalismens vokabular spesielt.

Dersom man blir stående en stund i rommet, trer forskjellene mellom de stillebenaktige arbeidene sakte, men sikkert frem: Ikke bare varierer både bildenes og boksenes format en hel del. Også den hvite «rammen» som er inkludert i bildene varierer i størrelse, slik feltet under platen kassene hviler på, dessuten gjør. Videre finnes ulikheter i farge. Ikke minst trer trematerialenes forskjellige overflatemønstre og teksturer frem på en nærmest hyperrealistisk måte: Man får lyst til å ta på bildene for å kjenne etter om de er glatte eller ei. Først og fremst blir man slått av hvor maleriske Rønnings bilder virker: Man skal studere dem på nært hold før man blir sikker på at det faktisk er fotografier man ser på.

Utstillingens lek med, og problematisering av medier – skulptur, fotografi og maleri – er et resultat av materialbruk og prosess. Først fotograferer Rønning treboksene, som han har laget selv, på vanlig vis. Deretter arbeider han videre på dem digitalt. Denne gangen har han så fått dem fremstilt som Giclée-printer på såkalt Wandflies, en slags tapetvev, som igjen er montert på aluminiumsplater.

Det maleriske ved dem, og at de ikke er montert i glass og ramme, er den primære forskjellen mellom disse bildene og de mer tradisjonelt utseende printene Rønning, som først var kjent som skulptør og har en lang professorkarriere bak seg ved akademiene såvel i Oslo som Bergen, stilte ut både på Riis og Bomuldsfabriken for tre år siden. Boksene ligner, men den gang bestod Riis-utstillingen, som het «Sett», av flere bilder, ofte også med flere bokser i hvert. Slik sett arbeider Rønning serielt i mer enn én forstand. Den gang som nå ble man med en gang slått av den elegante formleken Rønning, med sine tilsynelatende enkle virkemidler, bedriver. Men kunstnerens utpreget arkitektoniske komposisjoner kan gi assosiasjoner til mer enn bygninger: stoler, sågar menneskefigurer.

At utstillingen denne gang heter «Austiére», et oppdiktet navn, handler ifølge kunstneren både om tittelens likhet med det engelske «austerity» – som kan bety såvel strenghet og alvor som enkelhet og nøysomhet, alle ord som passer godt på arbeidene hans – og med Augustin og kirkefaderens religiøse prosess gjennom anger til frelse.

Augustin-referansen antyder en eksistensiell dimensjon ved Rønnings bilder som utfyller de tørrere, dokumenterende sidene ved dem. Om de med det samme kan fremstå som temmelig tause, kan omfattende kunsthistorisk bagasje avdekkes ved nærmere studium. «Austiére» er en meget severdig del av et interessant og langsiktig prosjekt. Jeg ser frem til å studere Stein Rønnings verk i større format på utstillingen han skal vise på Kunstnernes Hus i 2014.