Teknologisk innføling

Av: Gustav Svihus Borgersen

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Kunstbiennalen Meta.Morf 2012 er mer konsis enn sin forgjenger og overbeviser mest når teknologien visualiseres på kunstfaglige premisser.

På et bord i et mørkt rom ligger fire blinkende og knitrende gjenstander, signert den tyske kunstneren Ralf Baecker. Arbeidene, som har tittelen Irrational Computing, fortoner seg som avanserte objekter, med elektrisk støy og lysende elektroder. En omviser forteller meg at den ene konstruksjonen aktiveres av kosmiske myoner. Det opplyses om at dette er makroskopiske signalprosesser, at den ene gjenstanden er en silisiumkarbidkrystall, at det her er snakk om integrerte kretser og mikroteknologi. Denne informasjonen, sammen med det faktum at jeg aldri har hørt om kosmiske myoner før, fremkaller en ambivalens: Det er vanskelig å avgjøre hvorvidt dette er interessant kunst eller visualisert teknologi. Resultatet blir noe som pendler mellom pirrende annerledeshet og demotiverende fremmedgjøring. Jeg forsøker likevel å følge katalogtekstens forsikring: «Det er ikke meningen at Irrational Computing skal «virke» – hensikten er simpelthen å lete etter det poetiske på grensen mellom nøyaktighet og kaos.»

Strammere konsept
Meta.Morf 2012 er initiert av Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS) og er sett under ett et imponerende arrangement. Fra 27. september til 28. oktober kan et midtnorsk publikum overvære en rekke konserter, offentlige kunstprosjekter, teateroppsetninger, foredrag og konferanser, i tillegg til de omfattende utstillingene som vises på Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna, Babel Visningsrom for Kunst, Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK) og RAKE Visningsrom. Fellesnevneren for samtlige bidrag er teknologi og kunst.

Siden sist (Meta.Morf 2010) har hovedkurator Alex Adriaansens og direktør Espen Gangvik strammet opp konseptet. Meta.Morf 2012 er et mer konsist og utfordrende prosjekt. Årets utgave har fått tittelen «A Matter of Feeling», et veldreid og dobbeltbunnet utsagn med hentydninger til materialisert affekt.

Gjennomgående koblinger
Biennalens kanskje mest omtalte verk er belgiske Wim Delvoyes Cloaca, en monumental fordøyelsesmaskin som omgjør mat til avføring. Det totalt meningsløse ved funksjonen er nettopp arbeidets poeng, og installasjonen fungerer som en bittersøt, nærmest teknologipessimistisk kommentar til roboten som erstatning for menneskekroppen. Og koblingen mellom mann og maskin, emosjon og elektronikk, det virtuelle og det visuelle, skjønn kunst og kunstig skjønnhet er et grunnmotiv i majoriteten av de utstilte verkene.

Guto Nobrega bidrar med Breathing, et verk som forener det organiske (en plante) med det ikke-organiske (et mekanisk system). Når man blåser på denne hybriden, kommuniseres plantens reaksjon i form av lys, lyd og bevegelse. Det interaktive aspektet fungerer som en fin metafor for samhandlingen mellom forskjellige livsformer. Markus Kisons Pulse byr på en annen type interaktivitet; en installasjon der et rødt gummihjerte er omkranset av en mengde ledninger koblet til en laptop. En rekke mikrokontroller registrerer når følelsesladete ord brukes på diverse bloggsamfunn. Ordene oversettes så til bevegelser som gir hjertet stadig nye former. Installasjonen er visuelt sterk og fremstår som et temporalt interessant og nærmest patologisk system.

Innføring versus innføling
Etter hvert som jeg besøker de mange visningsstedene og leser meg gjennom den mildt sagt omfattende katalogen, er det til slutt det rent visuelle uttrykket som fascinerer meg mest, i større grad enn de bakenforliggende real- og humanvitenskapelige teoriene. Rominstallasjonen Epiphyte Grove av Phillip Beesley, som er å finne i Gråmølnas midtrom, er befriende suggererende nettopp fordi mengden av mekaniske bregner som henger ned fra taket, ikke forsøker å formidle et allerede klart formulert poeng. Jungelen av syntetisk biologi som omslutter meg, fordrer ingen presiserende vitenskapelig innføring, kun en ukonvensjonell innføling.

Det samme gjelder Xandra van der Eijks Momentum i naborommet. Den analoge installasjonen produserer en form for dryppbilder som langsomt skapes i krysningen mellom det intenderte og det tilfeldige. Hvordan verket fungerer betyr mindre enn det faktum at prosessen resulterer i intrikate uttrykk som pirrer øyet så vel som interessen. Det analoge verket er i tillegg med på å korrigere synet på at teknologi er synonymt med digitale prosesser, et inntrykk man fort kan gjøre seg etter hvert som man utforsker Meta.Morf 2012.

Teknokunst og subkultur
Når prosjektets kurator Espen Gangvik presenterer teknologisk basert kunst som en forhenværende subkultur som først nå er blitt akseptert, slår det meg hvordan de aller fleste kunstnere benytter seg av ny teknologi på en eller annen måte, men oftest som et middel mot et mål. I tilfellet Meta.Morf 2012 er teknologiens innpass i kunsten både middel og mål, noe som er med på å tilføre biennalen en slags illustrativ karakter: Vi konfronteres med en form for teknologisk ikonografi som fascinerer mest når teknologien spiller rollen som realvitenskapelig mulighet innenfor kunstfeltet, snarere enn som kunstneriske øvelser innenfor de forskjellige teknologibaserte vitenskapsdisiplinene.

Meta.Morf 2012 fortjener heder og ære, ikke bare fordi årets biennale fremstår som mer raffinert enn sin forgjenger, men også fordi prosjektets mange aktører fra inn- og utland lykkes i det som kanskje er Meta.Morfs viktigste funksjon, nemlig å stimulere til en debatt om teknologiens rolle i samtidskunsten, innenfor rammene av et aktuelt kunstsyn.