Alt henger sammen med alt

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Denne trippelutstillingen, kuratert av Rikke Komissar og Tor Arne Samuelsen, innbyr til en sammenlignende analyse.

Petter Buhagen stiller ut fotografier som er makulert til små striper, som delvis er samlet i en haug på gulvet og delvis rekonstruert til abstrakte bilder. Monica Winther stiller ut fotografier som er blitt brent, for så å ha blitt skannet inn og reprodusert på nytt fotopapir.

Både Buhagen og Winther bruker video i verkene sine, begge videoene inneholder noe som ser ut til å være filmet fra en togtur, og i begge arbeidene er perspektivene manipulerte. Både Anja Carr og Monica Winther stiller ut installasjoner. Carr bak et gult forheng, med et utstoppet reinsdyr med grisemaske, grisehale, bacon rullet rundt bakbeina og ridesal. Udyret står til og med og speiler seg selv, i et digert speil. Winther bak et blomstrete forheng, med et rom med groteske, jævlige, skulpturer, med tenner i skrittet, puppeansikter, strekte kropper, nedtrukne truser og lignende. Samt en sofa med reinsdyrskinn og en mengde utstoppede dyr og dukker festet på rygg og armlenene.

Der Carrs installasjon har mykt teppe på gulvet, har Winthers et gulv med abstrakte, optiske motiver. Der Carrs installasjon har speilet, har Winthers en TV-skjerm, som viser den før nevnte videoen, med et noise-musikkspor som er noe av det mest fryktinngytende jeg har hørt. Ved siden av finnes en skulptur der en miniatyrseng rommer en dukke av en ape-baby, med kunstnerens rosa hår. Dukken er en voodoo-dukke med nåler i magen. Rett bortenfor står sengen der Carr selv skal ha blitt unnfanget.

Carr jobber altså med barndommen, hun kombinerer det barnslig uskyldige, med nåler og stikkende bananer. Det uskyldige penetreres, kosen stikkes hull på. Det samme gjør Winthers verk. I første etasje har hun gjengitt to fotografier fra familiens fotoalbum, et der bestefaren ser ut som satan sjøl, og et annet der kunstneren er portrettert røykende på en sofa, da hun bare var et lite barn. I etasjen over er aksen mellom sofaen og TV-en, rommet som egentlig er laget for familiekos, Norge Rundt og barne-TV, altså blitt til et helvete.

Tilsynelatende er det største bruddet her Petter Buhagens arbeider med kopipapir, blekk og oppklipte fotografier. Samtidig heter verket The Suicide of a Potemkin Person. Potemkin-kulisser er falske bygninger, satt opp i propagandaøyemed. En Potemkin-persons selvmord kan bety at det falske gis opp. Vestlig kunst de siste 80 årene er gjennomsyret av freudianisme. Om vi tenker som den oppskrytte idioten Freud, noe dessverre mye av kunstverdenen har en tendens til å gjøre, så ligger det meste av en persons indre lagret i barndommen. Når en person tar livet av sin Potemkin-kulisse, vil vedkommende dermed få fram sin rå og ødelagte barndom. Sånn sett passet jommen meg Buhagens verk inn her også. Godt kuratert!