Ny istid i Førde

Av: Anders Durmann Melsom

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Førde er en røff plass – et utstillingsvindu for bortimot alt som har gått galt med norske tettsteder og småbyer de siste 50 år. Satsningen på nybygget for Sogn og Fjordane Kunstmuseum springer ut av et ønske om å gi Førde og regionen et kulturelt løft og en ny start. C. F. Møller arkitekter svarer med en isblokk av et museum. Bygget føyer seg inn i rekken av tvilsomme utfall av en nasjonal kulturhusfeber, der markeringsbehovet synes større enn viljen til målrettet planlegging.

På andre siden av elven for det nye museet bygges også et nytt rådhus. Sentrum av Førde er preget av store endringer og en synlig vilje til opprustning og urbanisering. Dette er ingen enkel oppgave, da byen (ja, Førde har faktisk hatt bystatus i femten år) er ekstremt bilbasert med store arealer avsatt til parkering, det offentlige livet domineres totalt av en massiv stripe av sammenkoblede kjøpesentre, og i alle åssidene rundt byen troner byggefelter med prangende og overdimensjonerte ferdighus. I det hele tatt oser Førde av privat velstand og offentlig armod – et heller vanskelig utgangspunkt for å snu tristessen mot satsing på urbane kvaliteter og fellesskap.

Iskaldt eksteriør
Etter seier i en arkitektkonkurranse i 2006, har det danske arkitektkontoret C.F. Møller hatt ansvaret for flere prosjekter på den gamle meieritomten i Førde. Foruten museet ved fylkets eldste lyskryss, har de også tegnet et tilstøtende kontorbygg, samt et boligprosjekt som nå er under oppføring. Med et såpass omfattende nedslagsfelt er det forbausende at de tre prosjektene fremstår som selvstendige perler på en snor, uten et samlende grep som kunne gitt synergi mellom enkeltprosjektene. Dette er særlig påfallende i den sparsomme behandlingen og defineringen av uterommene som oppstår mellom kontorbyggets og museets lukkede fasader og i møtet med eksisterende bebyggelse ned mot elven inne i kvartalet.

Museets svært lukkede fasader er kledd med hvitt glass og et nett av skråstilte linjer av stålprofiler med lysstoffrør for nattlig belysning. De få vinduene i bygget underordner seg disse skråstilte fasadelinjene, som har forbausende lite å gjøre med hva som skjer romlig på innsiden. Slik sett tilslører fasadene innholdet av bygget, og oppleves derfor som uten dybde. Tiden vil vise om bygget eldes med verdighet, men detaljeringen i fasadene virker ikke robuste nok i møte med gateplanet.

Et dypfryst museumskonsept
Det arkitektoniske konseptet for museet skal ifølge arkitekten være inspirert av fjell-landskapet rundt Førde med nærhet til Jostedalsbreen. Bygget skal forstås som en isblokk som har sklidd ned fra breen. Museet er både i de ytre fasader og i byggets planløsning styrt av en analogi til denne knuste isblokken gjennom anvendelse av en krystallinsk geometri. I lys av Førde sentrums åpenbare utfordringer og endringspotensiale, er det forunderlig at arkitekten i sitt museumskonsept velger å hente inn metaforer fra istiden for å forklare sine intensjoner. Førde kunne sårt trengt et offentlig bygg som gikk mer i direkte dialog med omgivelsene og skapte nye sammenhenger.

Ingenting er prinsipielt galt med å inkludere fiktive elementer og historier i arkitektur, men som i andre historier kreves et godt plot for å engasjere. Det arkitektoniske konseptet oppleves her som svært klisjéfylt og som noe av en tvangstrøye for utformingen av bygget. Denne metafordrevne fortellingen deler bygget med svært mange nyere museumsbygg. Uten henvisninger til byggenes funksjon, søker man gjennom metaforer, som oftest hentet fra naturen, å gi byggene en identitet og objektstatus som bryter med byggeskikken for øvrig. I mange tilfeller blir det en lettvint strategi fra arkitektens side for å avlede oppmerksomheten fra hva oppgaven mer nøkternt sett handler om: å skape gode vilkår for presentasjon og formidling av kunst, samt å forankre bygget i lokalsamfunnet på en mer fundamental måte. Kalmar Kunstmuseum av Tham & Videgård Arkitekter eller Kunsthaus Bregenz av Peter Zumthor er eksempler på museer med lignende størrelse og program som har lykkes i å utvikle en sterk identitet uten denne typen metaforiske fortellinger, og hvor det å skape gode rom på kunstens premisser dermed har kommet mer i fokus.

Uforløst vandring i spiral
Innvendig domineres bygget av et sentralt plassert triangulært trapperom med en turkisfarget trapp som binder utstillingsrommene sammen i en spiral. Besøket ved museet organiseres slik som vandring fra inngangsparti med foajé, kafé og museumsbutikk og opp gjennom museets utstillingsrom for å ende på byggets takterrasse. Grepet med denne vandringen i spiral virker som en god idé og er et velkjent tema i mange museer, men forblir her i praksis en dårlig løsning. De enkelte utstillingsrommene i byggets fire etasjer er adskilt som egne brannceller med skyvedører fra trapperommet. Brannsikringen av bygget splitter alt opp i for små uoversiktlige celler uten visuell kontakt. Utstillingsrommene har ingen vinduer eller naturlig belysning. Beliggenheten mellom det triangulære trapperommet og fasadenes brukne linjer gir alle rommene irregulære former som fremstår mer som konsekvenser av det formale konseptet for bygget enn som en gjennomtenkt utforming til visning av forskjellige kunstformer. Dette kommer garantert til å bli en utfordring for det kuratoriske arbeidet ved museet framover. Her kan det bli vanskelig å skape helhetlige utstillinger og å tilpasse rommene til variert bruk.

På vei gjennom museet kan jeg også blant andre gjester observere effekten av byggets desorienterende og oppsplittede plan, der du hele veien tvinges tilbake gjennom utstillingsrommene gjennom samme branndør som du kom inn. Her kunne galleriene vært tenkt mer som en del av vandringen gjennom bygget, og motsatt kunne også trapperommet med en mer generøs utforming av trappeavsatser inngått som en naturlig del av utstillingsarealet. Det flotteste utstillingsrommet i bygget er et dobbelhøyt rom på inngangsplanet, og slik oppleves vandringen opp i bygget som en museal nedtur gjennom rom med stadig vanskeligere vilkår som utstillingslokaler. I øverste etasje blir enden på spiralen noe av et antiklimaks, her kunne man kanskje ventet seg en stor utstillingshall med overlys – men nei – her er kun et lite rom for visning av videokunst. Det er først vel ute på byggets takterrasse man igjen kan puste fritt og gjenvinne orienteringsevnen. Terrassen har panoramautsikt over Førde og er planlagt anvendt som både utendørs utstillingsrom og scene.

Teknisk installasjonskunst dominerer
Materialbruken i byggets interiører har sine åpenbare kvaliteter, med både slipte betonggulv og strekkmetallhimlinger i gallerirommene og himlinger i trespiler ved inngangspartiet, men visuelt sett er interiøret som helhet dominert av de tekniske installasjonene som her får et nesten surrealistisk nærvær. Overalt hvor du snur deg er det brannskap, rømningsskilt, lysbrytere, sprinklere, ledespor for blinde, varmebrytere, radiatorer, overvåkningskameraer og døråpnere. Enkelte ganger konkurrerer dette direkte med kunstverkene som en form for teknisk installasjonskunst, i beste fall gir de en visuell bakgrunnsstøy som forstyrrer opplevelsen av rommene og kunsten. Byggeforskriftenes krav til teknikk i offentlige bygg gjør det stadig vanskeligere å skape gode museumsbygg, og i dette bygget virker det som løsninger for å integrere dette i arkitekturen ikke har vært høyeste prioritet i planleggingen.

Det nye museet er en prisverdig kultursatsning fra kommune, fylke og stat, men ender med å trå velkjente spor. Her kunne planleggingen av byggets bruksområder fra byggherres side vært mer grundig og målrettet, for å gi førdianerene og andre besøkende en bedre mulighet til å kolonisere bygget. Nybygget fremstår som for gjennomdesignet, men det «uferdige» som arkitektonisk strategi kunne her ha gitt et mer inkluderende og engasjerende bygg for fremtidig bruk. Museet forblir seg selv nok – et forfinet og ferdig objekt i røffe og uferdige Førde.