I øyeblikket: Bente Stokke

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 6/2012

Del: 

Berlin-baserte Bente Stokke er kjent for bruken av aske i sine stedsspesifikke og sivilisasjonskritiske arbeider. Når hun i høst inntar Haugar Vestfold Kunstmuseum, er det stedspesifikke temaet spisset ved at en konkret arkeologisk utgravning finner sted.

– Hva holder du på med for tiden?
– I oktober åpnet utstillingen «Navigasjon» på Haugar Vestfold Kunstmuseum – et stedspesifikt kunstprosjektet som baserer seg på bygningen, stedet og områdets historie. I tillegg har jeg i det siste jobbet mye med en retrospektiv publikasjon der alle mine tidligere prosjekter, helt fra tiden jeg var student i 1982 og frem til 2012, presenteres. Boken har blitt til i samarbeid med det tyske forlaget Kerber og inneholder tekster av blant annet Jan Brockmann, Sune Nordgren, Tone Lyngstad Nyaas og Ferdinand Ullrich. Jeg arbeider også med en utstilling i Tyskland ved Kunsthalle Recklinghausen, som holder til i en ombygget bunker. Denne åpner på nyåret.

– Fortell litt mer om utstillingen ved Haugar.
– Like foran museumsinngangen ligger det to store historiske hauger som ikke har vært undersøkt tidligere. I samarbeid med arkeologer fra Vestfold fylkeskommune er vi nå i gang med utgravninger der, og det er en del av mitt utstillingsprosjekt. I utstillingens første rom, som kan minne om et laboratorium, bearbeider jeg på ulike måter materialer som kull og jord fra utgravningen. Det sentrale i mitt prosjekt er å arbeide i nær dialog med en arkeologisk metode der hovedideen er navigasjon i tid. Sagt på en litt annen måte, så ønsker jeg å lette på virkelighetens hermetiske overflate og undersøke hva som gjemmer seg under. Med gravemaskin graves også museets borggård opp og registreres på millimeterpapir. Utgravningene foregår som en kontinuerlig prosess der det skapes en dialog mellom det arkeologiske og det kunstneriske fagfelt.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?
– Det å være kunstner er en holdning. Dette sier jeg som et statement.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opptar deg i norsk kunstliv?
– Stipendordningene er kjempeviktige. Gjennom disse får man mulighet til å utvikle seg over tid. Jeg hadde ikke klart å oppnå den friheten som jeg er avhengig av som kunstner hvis vi ikke hadde hatt stipendene. I tillegg synes jeg det er veldig viktig at systemet for tildeling av stipender er kunstnerstyrt, og det er av sentral betydning at dette opprettholdes. Jeg synes også at den desentraliserte satsningen innen kulturfeltet i Norge er veldig bra. Det at kunstnere kan bo, jobbe og stille ut utenfor hovedstaden, og at det finnes kunstfaglige miljøer og kvalitativt gode visningssteder også i de mindre byene, er svært positivt.

– Hvilke utstillinger har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Utstillingskonseptet til årets Manifesta (9) i Genk i Belgia er bra og en fin motsats til årets Documenta. Konseptet for de kunstneriske bidragene var knyttet til selve stedet og dets tidligere funksjon for kullutvinning, og relaterte seg samtidig til historien som hele regionen er forankret i.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?
– Det er mange, men hvis jeg skal velge én, så er det John Cage. Dette fordi hans arbeider omfatter hele feltet av kunstneriske praksiser. Et sentralt premiss hos Cage er at du som publikummer selv må ta del og engasjere deg for å oppleve noe.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk interesserer deg?
– De fleste. Jeg er blant annet opptatt av litteratur, og da gjerne filosofiske verker. For tiden leser jeg blant annet Bubbles fra trilogien Sfærer av den tyske samtidsfilosofen Peter Sloterdijk. Bøkene omhandler sfærer som ofte tas for gitt og derfor overses som nøkler til å forstå det menneskelige – som familie, samfunn og samhandling mellom individer.