Byråkrat med fornemmelse for kunst

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Allerede fra 1960-årene var Anniken Thorsen en fast gjest ved kunstnerbordene på Kunstnernes Hus, og fra tidlig på 1980- tallet hadde hun kontor på messaninen over kafeen. I sommer ble hennes avgang som direktør i Bildende Kunstneres Hjelpefond etter 30 år, behørig feiret med god mat og drikke i Ulrik Hendriksens ånd – nettopp på Kunstnernes Hus. Byråkraten med fornemmelse for kunst oppsummerer i dette intervjuet noen av sine erfaringer.

– Du var 40 år og hadde trygg jobb i Rikstrygdeverket da du i 1982 fikk tilbud om jobben som daglig leder i Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon (BKS). Hvordan turde du?

– Jeg var veldig interessert i kunstlivet. Som barn hadde jeg gått på Anny Schantoc Strands barnekunstskole og var tilnærmet hjernevasket av kunstnerbiografiene om det forrige århundrets kunstnere. Som sosiologstudent begynte jeg på en hovedoppgave om kunstnerkår, men jeg trivdes så godt i kunstnermiljøet at jeg som sosialantropologene sier, «went native». Rundt kafébordene på Huset på slutten av 1960- og 1970-tallet var det høy bohem-faktor, men kunstpolitikk var også et viktig tema. Blant annet ble Unge Kunstneres Samfunds femti-års jubileum i 1971 markert med den skjellsettende faktautstillingen «Kunstnerkår» hvor jeg skrev en artikkel i programmet. Utstillingen satte billedkunstnernes dårlige økonomi øverst på den kunstnerpolitiske dagsorden. Da jeg fikk tilbud om den spennende jobben som sjef i BKS, var det ikke veldig vanskelig å velge. Det var som å komme «hjem».

Hjelpefondet blir selvstendig

– Og hva slags oppgaver fikk du der?

– BKS hadde stort sett de samme oppgavene som det gamle Bildende Kunstneres styre (1887-1979), og var i hovedsak statsfinansiert. Hovedarbeidsområdene var Høstutstillingen og stipendbehandlingen. I tillegg hadde organisasjonen et ansvar for kunstformidlingspolitikk, og bidro blant annet til at kunstnersentrene kom på statsbudsjettet fra 1986. Den nye demokratiske organisasjonen krevde mye administrasjon med landsmøter og så videre. BKS hadde dessuten arvet ansvaret for Bildende Kunstneres Hjelpefond, som det hadde felles styre og administrasjon med. I teorien var halvparten av min stilling knyttet til fondet, men i praksis ble det for lite tid til det.

– Men da BKS ble slått sammen med NBFO i 1989 fikk du mer tid til fondet?

– Det hadde på den tiden lenge vært planer om en utskillelse av BKH i en egen organisasjon og en endring av kunstavgiftsloven stadfestet dette. Fra 1990 kunne jeg som direktør i Hjelpefondet konsentrere meg fullt og helt om administrasjonen av kunstavgiften, med erfaringen fra kunstnerorganisasjonen som god ballast.

– Det var jo forventet at utskillelsen fra BKS ville få en positiv betydning for Hjelpefondets inntekter, og etter tallene å dømme har vært en suksesshistorie?

– Fondet fikk for første gang både et styre og en administrasjon som kunne konsentrere seg fullt om oppgavene. Avgiftsinngangen har økt fra cirka 100 000 kroner i 1949 til mellom 20 - 28 millioner kroner de senere årene. Fondet drives fremdeles med kun to stillinger, så det betyr vel at vi har måttet bli mer effektive med tiden.

Stor økonomisk nød

– Ordet «hjelpefond» høres ut som en fattigkasse. Er ikke det et litt misvisende ord i dag?

– Hovedargumentet for avgiftsloven fra 1948 var at fattige enker etter billedkunstnere led stor økonomisk nød, så den gang var nok ordet hjelpefond dessverre meget treffende. Navnet har siden for meg symbolisert en unik solidaritet som også i dag preger norske billedkunstnernes vederlagsordninger – til forskjell fra den mer individuelle opphavsrettslige tenkningen i andre land. Ordningen var basert på et solidarisk Robin Hood-prinsipp: Avgift på salg fra de kunstnere som solgte mye, gikk til fattige enker. Dette omfordelingsprinsippet har jeg som sosialist stor sans for, jeg liker den historiske tilknytning navnet gir og er også glad for at fondet har beholdt BKSs gamle logo med syvstjernen over tre grankongler som symboliserer de opprinnelige billedkunstfagene maleri, skulptur og svartekunst.

– Kunne ikke det gamle BKS heller sendt de fattige enkene til nærmeste trygdekontor enn å opprette et hjelpefond?

– Nei, det var først i 1967 at det ble etablert en Folketrygd som ga alle norske innbyggere rett til alderspensjon. Denne ordningen endret med ett slag den økonomiske situasjonen for dem over 67 år, men mange billedkunstnere ble jo minstepensjonister, og mange slet økonomisk i årene før de nådde pensjonsalder. Hjelpefondets styre gikk derfor den gang inn for at loven fortsatt skulle prioritere kunstnere over 60 år.

– Varig støtteordningen til eldre har nå ligget stille på 24 000 kroner i året i 14 år, og andelen av fondets støtte som er øremerket eldre billedkunstnere, er sunket fra cirka 75 prosent i begynnelsen 1990-årene til vel 50 prosent i de siste årene. Har det i det stille vært en bevisst nedprioritering av støtte til eldre kunstnere?

– At beløpet for varige støtte har stått fast siden 1998, har ikke fondet sett på som noen nedprioritering av støtten til eldre kunstnere. Antallet mottakere har økt sterkt de senere år – nå er kunstnere fra de store etterkrigskullene i ferd med å bli gamle. I 1998 var antall mottakere 220, i 2012 er antallet oppe i 350 mottakere, av disse er det også 60 kunstnere som får en tilleggsbevilgning ut fra økonomiske behov. Fondet har dessuten andre ordninger til eldre, yrkesaktive kunstnere i form av utstillingsstøtte og stipend øremerket eldre.

– Men det er riktig at fondet i sin fordelingsprofil de senere år har tatt hensyn til at de siste inntektsundersøkelsene viser at det er yngre kunstnere som i dag har de laveste inntektene og størst behov for hjelp. Gjennom stipend til yngre reinvesteres avgiftene i dagens og fremtidens kunstliv.

Nye overraskende tiltak

– De senere årene ser det ut som Hjelpefondet har tatt et nytt og mer aktivt grep når det gjelder fordelingen av pengene. Ser vi en omlegging av profilen?

– Du tenker vel på W17, vårt atelierprogram på Kunstnernes Hus. Fra 2008 og i seks år fremover har fondet bidratt økonomisk til at kunstakademiets gamle atelierer kan brukes til kunstproduksjon. Kunstnernes Hus tildeler tremåneders atelieropphold som skal avsluttes med en visning. Med en ramme på 6 millioner kroner er dette Hjelpefondets måte å feire sitt 60-årsjubileum. Vi håper at dette prosjektet har gjort Hjelpefondet mer synlig for yngre kunstnere.

– Men hva sier dere da til kritikere som mener at pengene heller burde brukes til å øke det årlige støttebeløpet for eldre kunstnere?

– Bakgrunnen for at styret kunne gi en slik jubileumsgave som W17 var den helt ekstraordinære veksten i kunstmarkedet etter årtusenskiftet. Avgiftsinntektene økte fra 15 millioner kroner i 2003 til 30 millioner kroner i 2007! Men vi visste jo av smertelig erfaring fra begynnelsen av 1990-åra at inntektene etter en boom kunne falle dramatisk. Styret torde ikke justere nivået på det årlige støttebeløpet i tilfelle avgiftsinntektene skulle synke. Og vi fikk dessverre rett i at auksjonsmarkedet fikk en knekk.

Desentraliserte midler

– Men fondet har overrasket med andre tildelinger også?

– Ja, det har vært mye snakk om behovet for en mer desentralisert stipendtildeling. Fondet har nå en prøveordning gående med landets kunstsentre som tildelingsorgan. Hvert senter får årlig 80 000 kroner, og de kan selv bestemme om midlene skal gå til stipend eller prosjekt. Men midlene skal ikke inngå i sentrenes ordinære virksomhet, og de skal tildeles enkeltkunstnere på kunstfaglig grunnlag. Og det skal være et kunstnerflertall i juryen! Jeg håper noen kjenner igjen gamle kunstnerkrav. Dette var et tiltak vi innførte uten at noen hadde bedt oss om det.
– Jeg synes også det er fint at fondet fra 2012 har muliggjort at Ulrik Hendriksens gamle atelier i Henrik Ibsens gate, rett ved slottet, kan brukes som et gjesteatelier.

En aktiv pensjonist

– Og nå er du pensjonist på heltid?

– Jeg har fremdeles noen dager på kontoret. Og gjennom mitt politiske engasjement i SV sitter jeg enn så lenge som styreleder i Oslo kommunes utsmykkingsfond. Og så tar jeg gjerne et tak i baren når galleri BOA har vernissage.

– Sosiologer har i sine beskrivelser av norsk kunstliv hevdet at kunstnerorganisasjonene har tapt mye makt i de siste 30 årene. Er du enig i en slik beskrivelse?

– Ja, det er klart at kunstlivet i de senere år er preget av at det har kommet til flere ekspertgrupper med faglig tyngde på samtidskunstfeltet, som fagfolk i museer, gallerier og kunstsamlere. Disse har bragt med seg kunnskap og initiativ som har vitalisert kunstlivet, og de har naturlig nok krevd, og fått, makt. Samtidig har jeg også en litt ubehagelig mistanke om at Telemarkforskings spissede bilde av kunstnerorganisasjonene som allmektige og korporative monopoler var en karikatur som i seg selv virket negativt – det er etter min mening ikke uproblematisk når forskere selv går inn i rollene som synsere og kunstpolitiske aktører.

– Har du selv hatt makt?

– Alle som har makt sier nei til det. Jeg skulle gjerne sagt et veldig tydelig nei. Men som kunstbyråkrat i en kunstnerorganisasjon har jeg dessverre ikke hatt makt over det mest spennende: Den kunstfaglige siden.