I øyeblikket: Pierre Lionel Matte

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Pierre Lionel Matte er kjent for arbeider der kulturell identitetskonflikt står sentralt. For tiden stiller han ut ved Interkulturelt Museum (IKM) på Grønland i Oslo.

– Hva holder du på med for tiden?

– I vår gikk mye av tiden med til å bidra i samarbeidet mellom Palestinerleiren i Oslo og Atelier Populaire, et kunstnerkollektiv initiert av Andrea Lange. Neste høst skal jeg delta i kollektivutstillingen «Amnesia» ved Haugar Vestfold Kunstmuseum. I tillegg har Akershus Kunstsenter invitert meg til å delta i utstillingen «1814 REVISITED – The past is still present», et stort prosjekt som omhandler grunnlovens 200-årsjubileum i 2014. Den senere tid har min utstilling ved IKM krevd min oppmerksomhet.

– Fortell litt mer om utstillingen ved IKM.

– Utstillingen har tittelen «Par l’autre port / Gjennom den andre døren» og er personlig og til dels selvbiografisk. Den tar utgangspunkt i mine minner om hvordan det var å vokse opp med en utenlandsk far i Norge på begynnelsen av 1960-tallet. Arbeidene berører min egen ambivalens i møte med alle former for kulturell renhet, en erfaring som er kilden til mye av det jeg har arbeidet med siden midten av 1990-tallet. Utstillingen presenterer blant annet en galleritilpasset versjon av to permanente verk som står på Valdres Folkemusem, og som inngikk i prosjektet «Museale Forstyrrelser» i 2008. Arbeidene, som består av foto, tekst og performativ video, viser for eksempel hvordan jeg på nærmest hysterisk vis spiller barnevisen Per Spellmann i en 16-spors versjon på diverse husholdningsgjenstander lik dem som finnes utstilt i folkemuseet. Jeg synes det er interessant å forflytte verkene til IKM – som nettopp holder til i Norges mest flerkulturelle område på Grønland i Oslo. Dette skaper en dimentralt motsatt kontekst enn i Valdres.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg?

– Jeg er et politisk menneske og synes alltid det er interessant når kunsten forholder seg til verden utenfor «den hvite kuben». Jeg ser på kunsten som et mulighetens rom for refleksjon rundt våre erfaringer og vårt forhold til eksempelvis samfunnets politiske, økonomiske, kulturelle, globale og økologiske aspekter. Her har vi et stort og ubrukt potensial, spesielt i Norge. Dernest er jeg opptatt av hvordan man kan skape kunst på et interessant faglig nivå og samtidig nå et bredt publikum som ikke nødvendigvis er inneforsått med alle de kunstinterne referansene.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opptar deg i norsk kunstliv?

– Hvis den såkalte profesjonaliseringen av kunsten innebærer mer markedstilpasning, så tenker jeg at faget er kuppet av andre interesser enn dem som gavner kunsten. Jeg er opptatt av de overordnende og ideologiske føringene som over tid fører kunstlivet i en ny retning. For eksempel ser vi hvordan eiendomsutviklingen i Oslo skviser ut atelierene, noe som gjør det vanskelig for kunstnere å opprettholde sitt virke i sentrum. Gentrifiseringen etablerer et økonomisk skille som i et langtidsperspektiv tvinger de ikke-kommersielle kunstnerne ut av byen.

– Og hva setter du mest pris på i norsk kunstliv?

– All den innsatsvilje og idealisme som kunstnerne legger ned i å reflektere og produsere kunst, uten utsikt til noen sikker økonomisk gevinst og kanskje heller ikke symbolsk belønning. Alt dette gjøres for å opprettholde en aktivitet som fremdeles kan ha betydning som noe verdifullt i seg selv.

– Hvilke utstillinger eller kunstprosjekt har gjort inntrykk på deg i det siste?

– dOCUMENTA (13) var interessant, og da særlig Kader Attias omfattende installasjon The Repair som sammenstilte det primitivt fremmede i de gamle afrikanske koloniene med europeernes krigsituasjon under første verdenskrig. Samtidig vil jeg nevne katalogen til årets Berlin-biennale, Forget Fear, som reiser en del prinsipielle spørsmål om aktivisme kontra kunst. Til slutt vil jeg også trekke frem Beate Petersens film Nasseredin Shah and his 84 Wives som er både vakker, tankevekkende og inspirerende.

– Er det noen kunstnere du er spesielt opptatt av?

– Jimmie Durham, som har vært min personlige mentor i mange år, David Hammons, Annette Messager, Paul Thek og den feministiske kunstbevegelsen som alle har bidratt til å endre mine mer tradisjonelle forestillinger om hva kunst kan være, og hva slags rolle den kan ha i samfunnet.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk interesserer deg?

– Jeg har spilt piano siden jeg var åtte, så musikk har alltid vært viktig. Jeg er også opptatt av litteratur, tegneserier, film og animasjon – som for eksempel den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajers arbeider.