Vandring i mørket

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Thomas Falstads parallelle utstillinger i henholdsvis The Boiler Room og NoPlace tar betrakteren med til et mennesketomt univers der tid og rom er i oppløsning.

Utstillingene viser ett tredimensjonalt verk hver og består ellers av til sammen tre malerier, samt arbeider fra den omfattende serien «Ceromancy». Kjølige farger og dramatiske kontraster mellom lys og mørke er gjennomgående trekk ved verkene, som alle er produsert i 2012.

«Ceromancy» består av arbeider på 30 x 40 centimeter, og presenteres på begge visningsstedene. Hvert bilde er laget ved at en påbegynt oljetegning er dyppet i flytende voks, for så å bearbeides videre. De ulike lagene som oppstår, gir motivene dybde idet deler av dem tilsløres, mens tegningen og strukturen i den utstrøkne voksen kommer i forgrunnen. Tittelen på serien viser til en type spådomskunst der man tolker nettopp voksstrukturer for å se inn i framtiden. I Falstads arbeider blir tilskueren den som tolker, idet man kikker inn i de ulike tablåene. I ett bilde ser vi for eksempel omrisset av en egyptisk sfinx satt inn i et kaldt, blått landskap, mens man i et annet finner en naken arkitektonisk konstruksjon. Noen av bildene avslører ansikter, som fra gamle fotografier, der deler er svidd bort av et kraftig lys.

I det 17 kvadratmeter store galleriet The Boiler Room havner betrakteren i sentrum av utstillingen «Lost Wanderer» og blir selv hovedperson i fortellingen om det ensomme mennesket på vei gjennom et postapokalyptisk landskap. Tittelen til det store og nesten abstrakte maleriet Quest styrer assosiasjonene mot et mektig berg som skal bestiges, men bildet overlater likevel mye til fantasien. I ett av vokstablåene stråler et himmelstrebende spir et guddommelig lys utover over golde fjell. Kanskje finnes det fortsatt håp for en ny begynnelse?

I NoPlaces røffe og mørke lokaler får Falstads arbeider en mer dyster karakter. To malerier på rundt 2 x 3 meter dominerer, og i disse skjer det mye. Som i serien «Ceromancy» fremheves oppløsning av tid og rom, en fornemmelse av at bare ruinene gjenstår av menneskehetens æra.

Det ligger et suggererende alvor over både «Lost Wanderer» og «Edge of Orion». Likevel oppleves undergangstematikken og enkelte av elementene i motivene som litt forslitte. Undertegnede får stadig assosiasjoner til diverse uttrykk innen fantasy-sjangeren.

Det som likevel løfter utstillingene til noe annet enn det man har sett før, er de tredimensjonale arbeidene. Verket Untitled ser ut som et lite bord, der en parallellogram-formet bildeflate utgjør bordplaten. Motivet i maleriet er igjen et sterkt lys som stråler bak tunge, mørke skyer. I flatens ytterkant er det på naivistisk vis skåret inn små merker – som spor etter en ukjent mystisk makt. Noen av symbolene er gjenkjennbare, andre ikke. Bordbena, festet skrått til flaten, består av brukne bjelker, tilsynelatende hentet fra en kondemnert bygning. Hele arbeidet har en patina som om det var fra eldre tider. Også i Polygon Window er det lyset bak skyene som danner motivet. Her er billedplaten redusert til et triangel, gjennomboret av en bjelkekonstruksjon. Disse underlige sammenstillingene av maleri og skulpturelle elementer er uhyre presist laget. De står ut som genuint troverdige og urovekkende og utgjør utstillingenes tyngdepunkter.