Studier i eget kunstnerskap

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

En utstilling med Leonard Rickhard er uten unntak en høytid – i hvert fall for undertegnede. Men foruten en gruppe ferske malerier i velkjent stil, fullt på høyde med hans tidligere produksjon, ser vi på denne utstillingen også en større presentasjon av hans tegninger.

Det er et tankevekkende og svært interessant skue. For tegningene gir oss en analytisk tilgang til Richards motivkrets som vi ikke ser like tydelig i de større arbeidene. Streken er mer leken og eksperimenterende – Richard tillater seg en realistisk tegnestil, gjerne studier av enkeltstående maskindeler. Han leker også med motivene gjennom detaljerte studier av hvordan de vanligvis presenteres. Vi ser, kort sagt, en variasjonsrikdom innad i hvert enkelt motiv som gir oss et omriss av hvordan kunstneren tenker. Han går flere steder direkte inn i en versjon av det kanskje mest kjente motivet sitt – modellbyggeren – og modifiserer det i flere versjoner.

I en tegning ser vi en modellbygger som sitter og sover foran bordet med modelldeler – og i forgrunnen står det en feltseng med nok en sovende person. I bakgrunnen er det endog et vindu, noe som sjelden forekommer i maleriske varianter av dette motivet. I en annen variant av samme motiv, montert rett nedenfor, er både bord og modellbygger fjernet; det er kun den sovende skikkelsen i forgrunnen tilbake. Men i modellbyggeren og bordets sted er det satt opp et staffeli med et lerret, som formalt gjentar og korresponderer med vinduet i bakgrunnen.

Denne subtile, men distinkte vekslingen mellom modifiserte, velkjente, motiver er en nøkkel til utstillingen. Men også til kunstnerens produksjon som sådan. Richard innfører her et enkelt metanivå som utvider og nyanserer tidsaksen vi leser hans kunstnerskap innenfor. Kunstneren senker terskelen betraktelig for å leke med ideer og eksperimentere, gjerne i sammenhengende serier, men han gir oss også et analytisk kjennskap til sin dominerende motivkrets. Med tegningene som instrument kan vi gjerne betrakte denne utstillingen som en arkeologisk utforskning av den motivkretsen som, til nå, har definert hans kunstnerskap.

Men i motsatt retning oppstår også en fremadskuende tendens her. Gjennom eksperimenteringen og variasjonsrikdommen ser vi hvordan hans fremtidige motivkrets kan utvikle seg. Et aspekt som peker fremover, er metalagets inkludering av kunstneren selv. I en tradisjon som strekker seg tilbake til Velázsquez’ Las Meninas eller enda tidligere, ser vi i av tegningene Rickhard bøye seg undersøkende over en maskindel. En annen tegning viser kunstneren foran staffeliet, nærmest i ekstase, malende på et av motivene vi kjenner fra hans kunstnerskap (en jordbruksinnretning, rammet inn av en sirkel). Rundt Rickhard – selv om jeg ikke kan sverge på at dette er kunstnerens alter ego – finnes både de berømmelige maskindelene og utstoppede fuglene; og i bakgrunnen ser vi nevnte vindu som han tidligere hadde variert modellbyggermotivet mot. Jeg, kritikeren, er like henrykt som maleren på bildet.