Skole – endelig!

Av: Silje Rønneberg Hogstad

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Det er lett å tenke seg at den som vil snakke om frihet og barn, står i fare for å skli ut på sentimentalitetens glatte føre. Kanskje er dette grunnen til at så få kunstnere har tatt i tematikken de siste 30 åra. Men når denne utstillingen nå endelig er her, virker det nesten utrolig at så mye av dette stoffet har fått ligge urørt så lenge.

«Lære for livet» ønsker å bringe de store spørsmålene tilbake i debatten om den norske skolen. Utstillingen har som mål å undersøke det såkalte pedagogiske paradokset gjennom kunsten: Hvordan kan mennesker utvikle frihet, autonomi og myndighet gjennom et system som bygger på underkastelse? Grovt sett kan verkene deles i to: de som ser på skolekritikk og ideologi i et historisk perspektiv, og mer åpne verk som tar for seg det kompetente mennesket, samt kunsten som et mulig verktøy for frigjøring.

Utstillingen viser en rekke ulike arbeider av både norske og internasjonale kunstnere. Vi får se både kulturhistoriske objekter utlånt av Oslo skolemuseum og eldre verk som for eksempel Edvard Munchs Historien fra 1912. En del arbeider er nyproduserte for «Lære for livet», som Øystein Wyller Oddens installasjon med utgangspunkt i et grupperom i en baseskole. Flere film - og TV-produksjoner fra henholdsvis 50- og 70-tallet sier noe om hvilken karakter skoledebatten hadde i Skandinavia bare få tiår tilbake i tid.

I Erik Løchens Borgere av i morgen: En film om Oslos folkeskoler fra 1950, presenteres den sosialdemokratiske enhetsskolen som produsent av arbeidskraft som skal bygge landet. Bevisstheten om at samfunnet trenger mange typer kunnskap til denne viktige oppgaven, er sterkt tilstede. I tillegg til opplæring i de vanlige skolefagene ble barna i etterkrigstidens Oslo skolert i kunst og håndverk. De hadde skolehage og ble øvd opp i politisk aktivitet og selvstendig tenkning. Det ble lagt vekt på at lek og skapende evner skal gå hånd i hånd med den faglige opplæringen. Undertegnedes niåring, motvillig dratt med på utstilling av mor, måper fascinert over den varierte hverdagen til barna i «gamle dager» – for henne framstår den som uendelig mye mer attraktiv enn den skolen hun selv er elev i, et resultat av reformen Kunnskapsløftet fra 2006. Min fjerdeklassing er avspist med to skoletimer med «kunst og håndverk» i uka, og generelt ser undervisningen stort sett ut til å være rettet mot de årlige nasjonale prøvene i lesing og matematikk.

De delene av utstillingen som består av objekter utlånt av Oslo skolemuseum, sier først og fremst noe om hvilken makt nettopp reformer som Kunnskapsløftet har til å forme mennesker. En samling elevarbeider fra undervisning i tekstilfaget viser hvordan disse dramatisk skifter karakter idet Mønsterplanen av1974 trer i kraft. Fra tidligere å ha hatt et klart nyttefokus proklamerte den nye planen at undervisningen skulle «ta sikte på å gi vekstvilkår for elevenes fantasi, deres estetiske følsomhet og deres evne til å oppleve». Fra nitid bearbeidede bruksgjenstander som ullsokker, kjøkkenforklær og broderte babysmekker fra 1973, nærmer elevproduktene i 1975 seg heller den ekspressive kunsten i uttrykk.

Barn har tillit til at voksne vet hva som er best, de ønsker å tilpasse seg, å være dyktige. Det skal spesiell selvbevissthet til for å trå utenfor det som er normen for et helt samfunn.

Ane Hjort Guttus videoverk Frihet forutsetter at noen er fri portretterer et barn som besitter en slik selvbevissthet. «Alle bare følger reglene, uten å tenke på at de gjør det. Det har blitt en vane for dem,» sier Jens, 8 år. Han gjør stadig opprør mot rammene som er trukket opp for ham i skolehverdagen – regler han opplever som hindringer for hans egen fremdrift. For betrakteren er det lett å se at styrken og det kritiske blikket som trassig stirrer mot kameraet, er gull verdt for samfunnet. Men skolen er ikke laget for å dyrke frem disse kvalitetene. Lærerne virker hjelpeløse stilt overfor den iherdige insisteringen på selvstendighet. Det er som om de selv er låst i et system som ikke gir rom for opposisjon og jevnbyrdig meningsutveksling.

Spørsmålet om jevnbyrdighet er et kjernetema i utstillingen. Hvordan kan voksne og barn med sine ulike premisser møte hverandre på like fot? Flere av verkene peker på mennesket som kompetent fra fødselen, predisponert til å utforske med alle sanser, og med en åpen måte å se verden på. Utstillingen viser at denne måten å forholde seg til tilværelsen på, har mye til felles med det som etterstrebes av kunsten – uten at barn nødvendigvis er kunstnere. Det spiller da heller ingen rolle hva man kaller det.

I en omfattende dokumentasjon bestående av blant annet lysbilder, avisartikler og fotografier, presenteres Palle Nielsens prosjekt Modellen: En modell for et kvalitativt samfunn fra 1968. Nielsen omgjorde hele Moderna Museets hovedsal til en lekeplass for barn, der ingen voksne hadde adgang. I katalogteksten kunne man lese følgende: «Det finnes ingen utstilling. Det er bare en utstilling fordi barna leker på et kunstmuseum. Det er bare en utstilling for dem som ikke leker (...)».

Selv om «Lære for livet» foreslår kunsten som et svar på det pedagogiske paradokset, gir den ingen løsning på hvordan den i praksis kan integreres med læring. I Norge har vi imidlertid flere alternative pedagogiske retninger som i langt større grad enn den offentlige skolen bygger på nettopp jevnbyrdighet mellom lærer og elev og et helhetlig menneskesyn. Disse er riktignok private og har sine omdiskuterte sider – men at hverken Steiner- eller Montessori-pedagogikk nevnes med så mye som et ord i katalogen, vil nok virke merkelig for mange som kjenner til dem.

Det er mulig at man gjennom å gå inn på alternative pedagogiske retninger ville sprengt grensene for hva en enkelt utstilling har mulighet til å rekke over. Stoffet som er tatt med her er virkelig omfattende nok, og den stramme kurateringen hindrer at det hverken sklir over i det overivrig belærende eller det følelsesklamme. «Lære for livet» handler om ideologi og menneskesyn. Om hvilke verdier vi anser som viktige for et samfunn, og hvordan vi forvalter makten vi har til å forme mennesker. Det er ingenting sentimentalt med det.