Angstbitersk hyttetur

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Per Teljers videofilmer slår definitivt an en dyster tone. I sammensatte handlingsforløp dramatiseres skadeskutte versjoner av menn i sosialdemokratiet.

Det er et klasseperspektiv her som vanskelig kan overses, det er stort sett ubemidlede slitere som skildres. Disse mennene demonstrerer angst, rå vold og nedrige handlinger – ute av takt med samfunnets proklamerte idealer. Outsideren registreres på avstand av et saklig kamera, uten merkbar empati eller overlagt bekymring. Mannligheten er her spaltet ut til det patologiske og er dermed vanskelig å integrere for alle betraktere. Mennene i Teljers verden følger sine egne destruktive regler, her er det ikke én kvinne i sikte. Samtidig synes ikke den harde og brutale diagnosen som stilles, nødvendigvis å være kjønnsspesifikk, men fremstår som en kommentar til menneskedyret som sådan.

I galleriet Tidens Krav vises en spesialredigert versjon av Stugan, opprinnelig produsert i 2010. I denne videoen i sort/hvitt utspiller det seg et nedslående kammerspill. Den stuper inn i et eksistensielt mørke og gjør opplevelsen eskalerende ubehagelig. En mann kommer kjørende til en liten isolert hytte i en øde skog, det er kald og rå vinter. Denne hytta er ingen fritidseiendom for avkobling, men fremstår som et depressivt sted for tilbaketrekning og rent forfall. I en bil finner han en sørpe full fyr som ikke kan gjøre rede for seg. Disse to viser seg å være gamle kompiser. Her er det dårlige kår for det inderlige og uselviske vennskapet, og relasjonen synes å være basert på avhengighet og utilstrekkelighet – en gjensidig utnyttelse av trangen til henholdsvis å sparke og bli sparket. Maktrelasjonen mellom to mennesker, én dominerende og den andre underdanig, er en gjennomgående tematikk hos Teljer.

Den tilreisende er der for å hjelpe til med noen plantegninger – som i lys av hytteboerens alkoholiserte og nevrotiske tilstand blir nærmest et parodisk innslag. Det hintes om planer om å straighte seg opp og begynne et liv i avholdenhet, men det går rett i baret så det synger. Duknakket, med hettegenser og klumpete kropp, drikker han tett i smug, mentalt helt på tynn is. Han som er på besøk bruker enhver anledning til å minne kompisen på hvor mislykket han er, og den psykologiske dragkampen mellom dem er troverdig.

Riktig ille blir det først når de oppdager at de ikke er alene i den lille hytta, det ligger rett og slett et lik med halve hodet skutt av i rommet ved siden av. Et vindu er dekket av blod og hjernemasse, det røde blodsølet lyser grotesk opp i den ellers fargeløse filmen, som i en nordisk splatter. De to drikker seg sanseløse, og det hele ser ut til å ende i nok et dødsfall, noe som bringer fram et optimalt kynisk øyeblikk. Vi får aldri greie på hva som har foregått her, hvor liket i rommet kommer fra, om det er et selvmord eller et drap. Den stigende rusen til de to fører til paranoia av en annen verden, og som kriminalfortelling blir trådene aldri nøstet opp.

Det 50 minutter lange dramaet prenter kulden inn i kroppen. Skillelinjene mellom hvem som er offer og overgriper, venn og fiende, blir mer slørete etterhvert som vodkaen «hyles» ned. Til tross for det som kan oppleves som en forventet dystopisk overdrivelse, er Teljers Stugan ikke den letteste å riste av seg.