Fokus på detaljen

Av: Kjetil Røed

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Laumanns nye utstilling baserer seg på videoarbeider og en type mobile, frittstående, utstillingsvegger kunstneren selv hadde erfaring med som barn.

Disse veggene ble i en årrekke brukt av Riksutstillingene for å vise kunst i distriktene – og ble satt opp på steder som offentlige biblioteker og caféer, men også i friluft. De er ikke i bruk i dag. Veggene korresponderer med bregnene Laumann også har satt ut i utstillingsrommet – også disse er medium for spredning. Ikke av kunst, men av frøsporer.

Det interessante med veggene er deres mobilitet: Stedet der de ble stilt opp og brukt til å vise kunst, var underordnet veggene som medium for kunstfremvisning. Dette er vegger koblet fri fra museets stedsbundethet – «et museum uten vegger» som André Malraux snakket om: Gjennom medier som disse veggene, kunne kunsten sirkulere i befolkningen uten å være avhengig av at tilskueren dro til et bestemt sted for å oppleve den. Vi kunne si at Laumann – ved å vise veggene som skulpturelle objekter med en estetisk verdi i seg selv – både opprettholder og viser frem deres fremvisningsfunksjon.

Teksturen på veggene er grove, som strie, noe som gir videoarbeidene som projiseres på veggene en malerisk kvalitet. De to naturlyriske videoverkene som portretterer Lovund-øya, som huser en koloni lundefugler, minner jo også om Peder Balke i sin blanding av idyll og barsk natur. I et annet videoarbeid, som vises på skjerm for seg selv, ser vi en gruppe kvinner som samler seg i en gymsal for så å vandre langs veien spillende på trommer. Fokuset ligger på perifere aspekter ved den dokumenterte hendelsen: etterlatte trommer, grusen de går på, et hus i utkanten av prosesjonen. Over det hele hører vi en insisterende, voldsom, trommemusikk. Trommenes blanding av dramatikk og periferi rammer inn resten av utstillingen. Musikken blir utstillingens soniske signatur, siden den er så sterkt til stede uansett hvor du måtte befinne deg. Men vi vet ikke hva musikken betegner – er det noe som feires?

Laumanns fokus er ikke umiddelbart iøynefallende, men det synes som om han prøver å skape en optikk for lokalisering av detaljer. En optikk som motvirker en lesemåte som tar noe for gitt. I portrettene av Lovund-øya minnes vi om farene ved å henfalle til en mekanisk, eller standardisert, betraktningsmåte. Bildet fryser og «hakker» slik at det blir fanget i en visuell loop hvor teknologien for fremvisningen eksponeres like mye som det idylliske motivet. I arbeidet med de trommende kvinnene er det imidlertid utkanten av fortellingen vi presenteres for, som er viktig. Detaljene vi ikke umiddelbart legger merke til.

Laumanns verker opptrer i randsonen av det som skjer. Gjennom tingenes taktile egenskaper – veggenes maleriske overflate, videoarbeidets hakking, trommenes lyd – anmodes vi om å betrakte de perifere aspektene av det vi ser på. Vi oppfordres også til å se korrespondansen mellom detaljer som går på tvers av sedvanlige kategoriseringer; mellom plantenes distribusjon av sporer og en utstillingsforms distribusjon av kunst, for eksempel. Det er ingen åpenbar kontinuitet mellom disse, men i glipen mellom dem kan et detaljorientert og assosiativt drevet blikk finne sammenhenger man ellers ikke ville fått øye på.