Omfattende biennale i Liverpool

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

I et omfattende utstillingskonsept og med hele byen som nedslagsfelt er Liverpool-biennalen et raust og inkluderende prosjekt.

Ved ankomst i Liverpool med tog treffer man på Liba Castro og Olafur Olafssons politiske neonlysarbeid The riGHt tO RighT med det samme. Dermed er tonen satt for biennalens inkluderende, humanistiske og samfunnsengasjerte profil. Fordelt på over 30 visningssteder og med hele seks parallelle utstillingsplattformer presenteres en innholdsrik, men også til dels sprikende biennale.

Gjestfrihetsbegrepet

I hovedutstillingen «The Unexpected Guest» inngår 60 av de totalt 242 deltagende kunstnerne. Kurator er italienske Lorenzo Fusi, som også kuraterte biennalen i 2010. Med gjestfrihet som tematisk overbygning vises et fasettert utvalg arbeider, der særlig flere deltagende og stedsspesifikke prosjekter utmerker seg.

Ett av disse er Dora Garcias Outside! der ulike deler av byens befolkning inviteres til samtaler om det å leve og bo i Liverpool. Samtalene, som vises på TV-skjermer i kulturhuset Bluecoat, er et lærerikt opplysningsprosjekt om byen og landets politiske, økonomiske og samfunnsmessige utfordringer. Spesielt gjorde en gruppe eldre kvinner fra et av Liverpools gamle arbeiderstrøk inntrykk, da de fortalte om bydelens sosiale forfall. Lokale myndigheter legger ikke bare ned biblioteker og andre offentlige tilbud, men selger også kommunale tomter til spekulative eiendomsutviklere. Disse tvinger folk til å flytte for så å bygge storskalerte forretningsbygg og eksklusive leiligheter få har råd til å bo i. Prosjektet skildrer treffende Storbritannias harde virkelighet.

Også Fritz Haegs Everton Park, a Park for the People er basert på lokalbefolkningens engasjement. Et omfattende beplantnings- og samtaleprosjekt har fått nabolaget interessert i å revitalisere egne rekreasjonsområder. Selv om aktiviteten i selve parkområdet kun pågikk i september tydeliggjør et bredt anlagt dokumentasjonsmateriale i The World Museum den gjennomslagskraft kunsten kan ha når den løftes ut av den hvite kuben og går samfunnet i møte.

Finanskrise og økonomiske nedgangstider brukes også som råmateriale i Superflex’ tankevekkende Liverpool to Let. Med et effektivt grep er et hundretalls bannere, som til vanlig henger på bygningene i Liverpool sentrum og tilbyr lokaler for leie, relokalisert og montert som en storskalert installasjon i den historisk berømte, men for tiden tomme, Cunardbygningen. Dampskipsselskapet Cunard Line sto blant annet for de første Atlanterhavskrysningene til det amerikanske kontinent på 1800-tallet og var en sentral aktør i Liverpools velmaktsdager – som et av Europas viktigste havneanløp for internasjonal handel og industriutvikling. Ved å innta nettopp dette sagnomsuste selskapets bygning kontrasterer Superflex gammel rikdom og nåtidens lavkonjunktur treffende.

Fra konflikt til humor

I tillegg til de lokalt forankrede prosjektene viser «The Unexpected Guest» flere interessante arbeider der gjestfrihetsbegrepet sees i lys av internasjonale og gjerne historisk relaterte hendelser. For eksempel utmerker John Akomfrahs komplekse flerskjermsfilm The Unfinished Conversation seg. Med utgangspunkt i Jamaica, som fra 1665 til 1962 var styrt som britisk koloni, problematiseres rase og identitetsspørsmål i den postkoloniale æra.

Også Present Tense av Mona Houtom vektlegger internasjonale konflikter og overtramp mot folkegrupper. Hennes kunstpolitiske engasjement i Midtøsten-konflikten tydeliggjøres i form av et kart, laget av perler og olivensåpe, som viser landområdene Israel skulle ha tilbakeført til Palestina etter Oslo-avtalen i 1993. Det vakre arbeidet har en stingene brodd.

I det eldgamle vertshuset The Monroe står Markus Kåhre for utstillingens mest sjarmerende arbeid, No Title. Gjennom nitid ombygging og møblering av to speilvendte gjesterom ønskes man velkommen til det hinsidige. Den spøkelsesaktige atmosfæren bekreftes når man oppdager fravær av eget bilde i rommenes speil. Også andre deler av utstillingen spiller på et mer uformelt og humoristisk tilsnitt. For eksempel må man gå inn på herretoalettet i Hotel Indigos resepsjon for å se et lite maleri av Runo Lagomarsino. Her er man som betrakter av kunst, og i alle fall som kvinne, absolutt en uventet gjest.

Norske deltagere

I Liverpools hippe shoppingstrøk viser Elmgreen og Dragset utendørsinstallasjonen But I’m on the Guest List Too! Biennalens inkluderende terminologi presenteres her med en ironisk tvist i det en halvåpen ståldør, med påskriften VIP, ikke er mulig å gå gjennom. Avvisningen fra det gode selskap kan forstås som en arrogant hilsen fra det oljerike Norge – en privilegert periferi som i liten grad berøres av de økonomiske utfordringer resten av Europa og verdenssamfunnet står overfor – og gir en uggen ettersmak.

I utstillingen «City States» – der 13 byer fra ulike land er invitert til å vise egne fortolkninger av gjestfrihet – deltar Goksøyr & Martens med Palestinian Embassy. I prosjektet, som er produsert av KORO og vist i Oslo i 2009, inviteres politikere og akademikere til å samtale om Palestinas situasjon om bord i en luftballong, symboltungt utformet i det palestinske flaggets farger. I Liverpool ble ballongferden, med blant annet den palestinske ambassadøren om bord, foretatt under biennalens åpningsdager i september. I etterkant vises et dokumentasjonsmateriale som nok kunne fokusert mer på formidlingen av prosjektets viktige og stadig aktuelle innhold, snarere enn å presentere to filmopptak av luftballongens svev over henholdsvis Oslo og Liverpool.

Manglende kontekst

Liverpool-biennalen introduseres som de britiske øyers største mønstring av samtidskunst. Dermed forventes en stormønstring av samtidskunst med en overordnet tematikk og et kuratorisk spisset konsept. Dette lykkes bare delvis ettersom selve biennalen svekkes av at for mange og for ulike utstillinger innlemmes. For eksempel presenterer den juryerte maleriutstillingen «John Moores Painting Prize» kandidater til prisen for beste britiske maler i 2012. Tilsvarende viser «Bloomberg New Contemporaries» en kåring av de mest lovende masterstudentene fra Storbritannias kunstakademier i år. Disse vandreutstillingene kan i prinsippet vises hvor som helst og har lite annet med biennalen å gjøre enn å skape volum.

Også innlemmelsen av Anthony McCalls The Column, som opprinnelig inngikk i Liverpools markering av sommerolympiaden i London tidligere i år, samt Doug Aitkens bestillingsverk The Source synes umotivert da begge prosjektene introduseres som separate delutstillinger uten kontekst eller sammenheng til biennalens øvrige innhold. I tillegg synes det også noe uvant at en etablert institusjon som Tate Liverpool inngår som sentral bidragsyter i biennalens hovedutstilling. Fra museets rikholdige magasin vises en rekke verk av internasjonalt anerkjente kunstnere, som for eksempel Sophie Calle, Gilbert & George, Jimmie Durham, Fischli og Weiss, Thomas Hirschhorn og William Kentridge. Men til tross for gode ambisjoner synes samarbeidet mer som et trekkplaster enn at det på relevant måte styrker biennalens funksjon og tematikk.

Dugnadsånd

Liverpool-biennalen fremstår som en kulturell dugnad der kunstinstitusjonene i fellesskap setter sine arealer og samlinger til disposisjon. Samtidig bidrar private og offentlige stiftelser, firmaer og andre aktører med lokaler, kunstpriser, sponsing og goodwill for å skape størst mulig oppmerksomhet omkring biennalens eksistens. Dette er ikke nødvendigvis negativt, bare annerledes. Likevel er det grunn til å spørre om et stort innholdsmessig volum uten nevneverdig spissing er veien å gå hvis ambisjonen er å bygge et faglig renommé i internasjonal biennalesammenheng. Legges imidlertid de kunstfaglige kvalitetsparametere til side er Liverpool-biennalen en idealistisk sjarmoffensiv man uansett blir engasjert av.