Uforløst om arbeid

Av: Marius Meli

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Iselin Lønns Manpower Dokumentet er en kunstnerbok om arbeid, utgitt av Kunsthall Oslo som en del av utstillingen «Arbeiderbilder». I journalformat beskrives vikarjobber som kunstneren har gjort for Manpower i perioden 1998 - 2001.

Boken har et elegant design hvor illustrasjoner i form av plantegninger av arbeidsstedene er et bærende element. Den består i tillegg av prosastykker med hverdagslige betraktninger fra en kantinevikars perspektiv, som får frem det flyktige i arbeidstilværelse ved å unngå å beskrive steder eller personer grundig, men snarere skildre omverdenen i glimtvise fragmenter.
Trykkfargen har en mykhet over seg som minner om blyant på semitransparent papir. Deler av tekstene er skrevet i håndskrift, noe som forsterker inntrykket av å lese i en original journal. For øvrig er det også tatt andre vellykkede typografiske grep: Store deler av teksten er satt i omriss og med store bokstaver, noe som gir skriften en særpreget billedmessig kvalitet. Ettersom publikasjonen inngår i en kunstnerisk sammenheng og har sitt utgangspunkt i det performative, passer den kanskje ikke som gjenstand for en litterær vurdering. Likevel er det vanskelig å unngå å se nærmere på tekstene: De har et oppmerksomhetskrevende subjektivt uttrykk og er ikke like sobre og stilsikkert gjennomført som tegningene og bokdesignen. Tekstene tar utgangspunkt i de hverdagslige jobbene, men språket slår raskt om til en form som virker påtatt poetisk, som for eksempel skildringene av kontorlokaler som «fra ende til annen er inneaktige », og hvor vi støter på «hjulsatte stoler». Eller som i denne beskrivelsen: «Dette stedet virker helt nytt, og har heller fravær av preg». Er virkelig fravær av preg et bedre ordvalg enn pregløst?

Språket er stilistisk ubestemt og veksler mellom en overlesset poetisk stil på den ene siden og tekster som er lite gjennomarbeidet på den andre. De inneholder unødvendige ord og kompliserte konstruksjoner som verken er formmessig vellykkede – i betydningen av at de utgjør en egen stemme – eller tilfører innholdet en dypere mening. Ord som paralleltpekende eller formuleringer som «den autoritet pengen har», virker oppstyltede og ubekveme. Boken bærer også preg av hastverk eller mangel på redaktør. Feilstavelser som Stadoil og femm dukker opp flere ganger. I forordet finner man setningen: «Hver gang jeg skulle opptre ett nytt sted var det mye nerver hver gang». Og videre: «Jeg var jo kommet i feil bransje, men viktig arbeid og betalt.» Den grove stilen virker langt fra kontrollert. Grunnen til det er at språket ramler mellom to stoler. Som poesi er det på langt nær stramt nok, og som prosa fremstår det som påtatt og kunstlet, for ikke å si utspjåket. Dette er selvfølgelig synd ettersom det skygger for et innhold som fortjener oppmerksomhet: Hvordan kan tingliggjøringen av mennesket i et gjennomeffektivisert og raskt skiftende arbeidsmarked integreres i den enkeltes meningsverden? Utforskningen av dette blir dessverre stående uforløst i et språk som ikke fremstår troverdig.