Kunst til virkelighet

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

I hvilken grad er kunstrommet en egnet arena for realpolitisk aksjon? Klarer den typen prosjekter å slå inn i en større offentlighet? Eller er kunsten fortsatt en eksklusiv sfære der man henvender seg til en lukket krets av allerede informerte? Dette var blant de spørsmålene som kom opp på Folkebiblioteket på Deichmanske bibliotek for noen uker siden.

Den sosialt og politisk engasjerte kunsten fikk ny aktualitet på slutten av 1990-tallet og ble for alvor befestet på Documenta 11 i 2002, kuratert av nigerianske Okwui Enwezor. «Avantgarden er ikke nødvendigvis å finne i samtidskunsten, men i politikken », uttalte Enwezor den gang. «Det er de politiske handlingene rundt om i verden som setter dagsorden, også for samtidskunsten».

Tok brodden av aksjonismen

Der Documenta 11 rommet arbeider som på ulike måter tematiserte en kompleks global virkelighet, fokuserte årets Berlin-biennale, «Forget Fear», på den politiske handlingen per se. Den polske kuratoren Artur Zmijewski ville ta et oppgjør med samtidskunstens markedsavhengighet og skape et rom der politikk faktisk utspilte seg og fikk reelle følger. Noe han gjorde ved blant annet å trekke ulike motstandsbevegelser inn i utstillingsrommet og la dem utføre sin aksjonisme derfra. Grepet overbeviste imidlertid ikke kritikerne. I sin anmeldelse i Billedkunst skrev Kjetil Røed at det å appropriere sekvenser av aksjonistisk kultur ikke leder kunsten ut av kunstrommet, den innfører snarere den aksjonistiske virkeligheten som nok en readymade i den hvite kuben. Med andre ord: Kunstinstitusjonen tok brodden av den politiske aktivismens potensielle slagkraft fremfor å målbære den. Politikken ble estetisert.

Aksjonisme som kunst

Da kunstnerne Andrea Lange og Thomas Kvam den 7. november gjestet Folkebiblioteket på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka (1), var det nettopp den deltakende kunsten, eller mer presist, den kunsten som tar for seg urett og menneskelig lidelse, som var tema for diskusjon.

Våren 2012 initierte Lange samt Marius von der Fehr og Johanna Zwaig «Atelier Populaire Oslo/ Palestinerleir – et kunstnerinitiativ for en ny flyktningpolitikk ». Prosjektet inngikk i en utstillingsserie på Kunsthall Oslo, og var utformet i samarbeid med de papirløse palestinske flyktningene som i over et år holdt til utenfor Kulturkirken Jakob. Den skulle fungere som «et kollektivt verksted for diskusjon, produksjon, forskning og aktivisme» (2). Prosjektgruppens uttalte mål var å øke bevisstheten om dagens asylpolitikk og arbeide fram alternativer til denne. De ville dessuten etablere en tverrfaglig arena, hvor etablerte organisasjoner som Antirasistisk Senter, NOAS og Norsk Folkehjelp bidro med informasjon og foredrag. To tilsynelatende adskilte sfærer ble altså sammenført i dette prosjektet: kunsten, med sin evne til å mane til refleksjon og den spontane aksjonismen, som gjerne er knyttet til prekære situasjoner, og søker umiddelbare svar.

Man kan imidlertid spørre i hvilken grad en løst sammensatt gruppe mennesker med ulike agendaer, ulike kunstneriske preferanser og ulik grad av realpolitisk kompetanse ville være i stand til å realisere de ambisjonene som prosjektet hadde – som for eksempel å komme med forslag til en alternativ asylpolitikk. Kan kunstrommet møte de papirløses helt akutte behov? Finnes det andre rom som er mer effektive, mer strukturerte, og som har større grad av varighet og stabilitet?

Om ambisjonene var i overkant høye, kan man likevel si at Atelier Populaire representerte et reelt forsøk på å få de menneskene problematikken faktisk angikk på banen, slik at man snakket med og ikke om. Det arbeidet som ble gjort, skjedde sammen med flyktninger og papirløse, i erkjennelse av den fundamentale betydningen av deres hardt tilkjempede erfaringer.

Å reprodusere lidelse

Slik skiller dette prosjektet seg fra andre toneangivende kunstprosjekter der spørsmål knyttet til fattigdom og/eller flyktningpolitikk har blitt formulert gjennom ubehagelige og til dels kyniske iscenesettelser. I Enjoy Poverty av Renzo Martens, en 80 minutters dokumentar laget i Kongo, sees materiell og menneskelig nød, bistand og business i sammenheng med hverandre. «Kan ikke de fattige i det minste få forvalte sin egen fattigdom?» spør Martens i filmen, hvorpå han trekker de lutfattige kongoleserne inn i et ydmykende spill for å illustrere poenget: Blant annet får han dem til å reise et prangende neonskilt med påskriften «Enjoy please Poverty». Tilsvarende strategier tas i bruk av den spanske kunstneren Santiago Sierra. I performancen 250 cm Line Tattooed on 6 Paid People tatoverer han eksempelvis en linje over ryggtavlen til arbeidsløse mennesker oppstilt i gallerirommet, og gjentar slik den utbyttingen som mer eller mindre usynlig foregår ute i samfunnet.

Et kodet felt

I stedet for å reprodusere lidelse, eller doble uretten, slik de ovennevnte prosjektene gjør, foreslår Atelier Populaire alternative modeller både for kunsten og politikken. Prosjektet var et faktisk forsøk på å bygge ned det som skiller kunsten fra den øvrige virkeligheten og oss fra flyktningen.

Men hva så i neste omgang, ble det spurt fra salen i biblioteket. Hvem eier prosjektet? Hvem forvalter dokumentasjonsmaterialet? Og hvem bestemmer hvordan det skal benyttes?

Og videre: Hva er det som gjør dette prosjektet til kunst, annet enn at det er i kunstfeltet prosjektet utfolder seg og henter midler fra? I sin nyutkomne bok Artificial Hells retter Claire Bishop et kritisk søkelys nettopp mot den deltakende kunsten, som vil skape rom for handling og sosial endring.

Man ønsker å bryte ned barrierene mellom kunsten og virkeligheten, men aldri i den grad at prosjektenes effektivitet og gjennomslagskraft sammenlignes med tilsvarende initiativer utenfor kunstsfæren, påpeker Bishop. Referansene hentes alltid fra samtidskunsten, prosjektenes ikke-kunstneriske innhold til tross.

Kanskje er det det som gjør at den politiske kunsten ikke får den gjenklangen i en større offentlighet som man kunne ønske seg. Kunsten befinner seg fortsatt innenfor et teoretisk rammeverk. Og det rammeverket er ikke noe man kan oppheve for anledningen, selv om man henvender seg med et prosjekt som snakker tydelig, klart og direkte om en prekær politisk situasjon.

Et spill med roller

«Kunsten kleber», sa Thomas Kvam i diskusjonen på Folkebiblioteket, som en kommentar både til Atelier Populaire og sin egen praksis. «Skal det politiske utsagnet ha akutt virkning, må det ut av kunstsfæren.»

I 2011 publiserte han boken nowthatsfuckedup/ Krieg dem Kriege på sitt eget forlag Office of Contemporary Anarchy. Det gjorde han etter eget utsagn som borger og forlegger, ikke som kunstner. I boken gjengir han de uhyrlige krigsfotografiene som den amerikanske pornodistributøren Chris Wilson hadde fått fra amerikanske soldater i Irak og Afghanistan i bytte mot porno, og som ledsages av et ikke mindre uhyrlig kommentarfelt på nettsiden nowthatsfuckedup.com – en nettside Kvam lastet ned før den ble fjernet av den amerikanske regjeringen i 2006.

Samtidig som boken ble publisert, ble alle de store avisredaksjonene kontaktet – noe som resulterte i et helsides oppslag på nyhetssidene i Dagbladet, og to sider i Klassekampens bokmagasin. At han offentliggjorde materialet som forlegger, ikke billedkunstner, var ifølge Kvam et strategisk valg. Det hefter så mange forestillinger til kunstbegrepet som gjør det ineffektivt i forhold til det man ønsker å oppnå, sa han på Folkebiblioteket. Boken har en helt annen kraft i offentligheten enn det kunstverket har.

På utstillingen «Whiteout violence / Cencorship alliance» på Galleri van Baum på Vestfossen i mai 2012 løftet han likevel tematikken inn i kunstfeltet. Her viste han blant annet fotografier fra nowthatsfuckedup. com, blåst opp i stort format og med hvite felter lagt over de lemlestede afghanske og irakiske likene. Ifølge Kvam var utstillingen et resultat av en tenkning rundt oversettelsesforholdet mellom boken og den hvite kuben. De lesningsprotokollene som ligger nedfelt i institusjonene, sa han, gjør at politikken og etikken i situasjonen blir svekket. Et krigsfotografi som opprinnelig ble byttet mot pornografi blir, gjennom kunstnerens bearbeidelse av det, en vare i et nytt marked: Det inngår i en oppadgående spiral der de opprinnelige bildene tilføyes nye lag av utbytting. Så det å ta tematikken inn i den hvite kuben betød, ifølge Kvam, å ta den inn i et kodet felt, et felt for tenkning, i motsetning til aktivismens mer direkte konfrontasjon.

Et forsinket refleksjonsrom

Hvis man skal forfølge Kvams tankegang, kan man si at det å sammenføre helt ulike størrelser, å bringe inn ubehaget, å avdekke misforhold eller til og med reprodusere dem, er en mulighet kunsten besitter, nettopp fordi den på et vis er avsondret fra den øvrige virkeligheten. Og likevel: I den selvrefleksive diskursen, som vender oppmerksomheten tilbake mot kunstsfærens egne forutsetninger, risikerer man å underkjenne realiteten av den sosiale eller politiske virkeligheten som utgjør råmaterialet for verket. Slik kan andre og mindre privilegerte menneskers situasjon bli en readymade på en vestlig kunstscene – noe både Lange og Kvam er fullt klar over, men som de altså møter på vidt forskjellige måter.

«Kunsten må være viktig for de livene som vi lever, » sa Lange avslutningsvis. «Hvis den ikke er det, blir den en slags lek, et kortspill vi kjenner reglene til, og der vi sitter og spiller med hverandre. Men jo mer lek med offentligheten man prøver seg på, jo mer vegrer folk seg for å nærme seg kunsten som en reell stemme som kan diskutere noe virkelig med dem.»

Om de lesningsprotokollene som ligger nedfelt i kunstinstitusjonene svekker den umiddelbare utsagnskraften, er det også slik at det som i én periode først og fremst kommuniserer innad i kunstverdenen, plutselig kan få betydning i en større offentlighet, fordi virkeligheten forandrer seg. Dadaistenes og situasjonistenes forsøk på å gjøre kunst til politisk aksjon var en viktig forutsetning ikke bare for dagens kulturjammere, men også for 68-generasjonens opprør mot autoritetene. Med andre ord kan de marginale posisjonene, de nærmest hemmelige deloffentlighetene, på et senere tidspunkt likevel slå inn i verden.

Fotnoter:
1. Folkebiblioteket er et toårig samarbeidsprosjekt mellom Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka og forlaget Attåt ved Paal Bjelke Andersen. Se: http://blogg.deichman. no/folkebiblioteket/
2. For virksomheten til Atelier Populaire, utover workshopen i Kunsthall Oslo, se atelierpopulaire.no/. Mer informasjon om palestinernes kamp er å finne på www.palestinerleir.no/.