Etter beste skjønn?

Av: Hilde Rognskog

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Ytringsfrihet, kunstnerisk frihet og autonomi er presset. Dette er ikke nytt, men det ble svært tydelig på årets konferanse i regi av Norsk kulturråd.

Her ble det forsøkt å ta opp temaer som armlengdes avstand og kunstnerisk skjønn. Bakgrunn for tematikken var fordret av mediedebatter de senere år. Her ble det spurt om det er mulig å skille klart mellom kunstnerisk og kulturfaglig skjønn på den ene siden, og politiske vurderinger på den andre. Bakteppet kan populistisk sett oppsummeres i det følgende: Kulturdepartementet styrer kulturmidlene for instrumevntelt, kulturaktørene har for stor makt og for sterke bånd til hverandre, habilitetsregler blir brutt og aktørene selv er misfornøyde. Noe må derfor gjøres.

Lignende situasjonsbeskrivelser har vi hørt før. Sykehusreformen ble igangsatt med samme begrunnelse: Fagforeningene har for stor makt, legeprofesjonen har for sterke bånd til hverandre, det er for mange feilbehandlinger, pasientjournaler forsvinner og pasientene er misfornøyde. Denne kriseforståelsen fordrer i sin tur et krav om at markedet, og da spesielt næringslivet, i større grad skal kobles inn for å avlaste staten som har blitt for stor og byråkratisk. Systemene skal da totalrenoveres, og redskapene som tas i bruk er mål og resultatstyring gjennom New public management og privatisering. Mønsteret er velkjent: Det svartmales, krisemaksimeres og skapes mistillit til systemet. De som tjener på dette er konsulentene og næringslivet, ikke nødvendigvis pasientene.

Selv om sykehussektoren er både større og mer komplekst sammensatt enn kultursektoren, og ikke minst beslaglegger større del av statsbudsjettet, står nå kultursektoren for tur. Det har den gjort lenge i resten av Europa, og presset har kommet fra flere kanter samtidlig.

Næringslivet koloniserer stadig flere felt, også kultursektoren. Bakteppet er at den økonomiske veksten i den vestlige verden har blitt fordret av effektivisering av produksjon gjennom teknologisk utvikling, nedbemanning og flytting av industri til lavkostland. Når gevinstene så har blitt maksimalisert, hevdes det at det nå er innovasjon som er neste vekstfaktor. Det avantgardistiske modernismebegrep har derfor passet som hånd i hanske for industrien. Kunstneren er en gründer, kreative næringer er et honnørord, og det er satt likhetstegn mellom entreprenørskap og kunstnerisk virksomhet.

Men for at politisk handling skal kunne skje, er det nødvendig med krisemaksimering. Robert Palmer, tidligere direktør for demokratisk styresett i Europarådet og nå politisk rådgiver for flere regjeringer og kulturorganisasjoner, skisserte opp bakteppet. Den økonomiske krisen har ført til at kulturbudsjettene i Europa kuttes med opp til 20 prosent. Og han fortsetter med å si at regjeringer og kunstorganer følger de samme strategiene og prioriteringene som ble utformet for femti år siden. Fordi kunst nå blir vist på flere plattformer, som for eksempel korte dikt på Twitter og filmer på You Tube, stilte han spørsmålet: Hvordan skal man reagere mot tradisjonalister og særinteresser som motsetter seg denne forandring?

Dette er nok et eksempel på at fagekspertise underkjennes, og når man ikke kjenner spillet, tas mannen istedenfor ballen. Spørsmålet er jo fortsatt i hvor stor grad 140 tegn på Twitter vil kunne måle seg opp mot de beste haikudikt. Uavhengig av nye teknologiske plattformer, handler kunstnerisk kompetanse fortsatt om innhold, kunstnerisk skjønn og om hvem som gis tillit til å definere denne.

Offentlig styring har tatt opp tråden. For eksempel skal høyskolene nå planmessig tilpasse seg arbeidslivet. Kunnskapsdepartementet har pålagt kunsthøyskolene å igangsette råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Dette for å imøtekomme arbeidslivets krav til kompetente medarbeidere i fremtidens kunnskapssamfunn. For som det heter i Stortingsmelding nummer 44, Utdanningslinja: «Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv kan også bidra til at utdanningstilbudene treffer arbeidslivets kompetansebehov, og stimulerer til mer nyskaping i næringslivet».

Presset på kunstnerisk frihet kommer også fra sosiologien. Bourdieus begrep om kulturell kapital og symbolsk makt var i sin tid treffende begreper som sjarmerte kulturfeltet. Imidlertid tilslører dette mer enn det oppklarer. Her diskuteres hvem som har makt til å definere den gode smak og hvem som er dens portvokter. Per Mangset som er sosiolog og professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark og seniorforsker ved Telemarksforskning, ble introdusert som ekspert på begrepet «armlengdes avstand». Her var det mye snakk om hvor lang armen mellom staten og kulturen skal være. Dette uten å definere hvilken makt det snakkes om, og han nevner i forbifarten det kooperative som et problem. I sosiologen snakkes det mye om symbolsk makt og kulturell kapital, men lite om at legitim makt er fordret av faglig ekspertise eller hvordan demokratisk makt og representasjon faktisk er organisert.

I individualitetens tidsalder er det vel ingen som er mer individuelle enn kunstneren? Medieutspill som markedsføringsstrategi og kritikk av eget felt skjer også i kulturfeltet. Når det er sagt, er offentlig diskusjoner viktige, men her må man være edruelige nok til å erkjenne at medieutspill ikke kan være rettesnor for kulturpolitikken.

Et alternativt blide skisseres her: Tidsånden er utålmodig og mediestyrt. Derfor virker demokratiet for noen for sakte, og det tas snarveier. Kritiske stemmer slås det hardt ned på, man blir beskyldt for å ikke følge med i utviklingen. Departementene forsøker å rydde opp og innfører begrepet styringsdialog.

For å si det i klartekst: Det er ingen krise i kultursektoren, og økt støtte til kunst og kultur vil ikke kunne velte velferdsstaten. Tvert i mot, den lille statsstøtten som finnes for kulturlivet er en forutsetning for at staten kan korrigere seg selv. Å kutte i kulturstøtten, slik det nå gjøres i flere europeiske land, er derfor populistisk symbolpolitikk.

Hvis kunstnerisk utøvelse skal ha verdi, må kunsten fortsatt være rettet mot et samfunnsoppdrag utover kost og nytte. For eksempel er det stor forskjell på om målsetningen for kunsten skal være relevant for samfunnet kontra arbeidslivet. Dette ut i fra vissheten om at trygghet i faglig kunnskap, åndsverksarbeid og skapende virksomhet er en forutsetning for nyskapning. Dette står vel og merke ikke i kontrast til samarbeid med arbeidslivet eller innovative og kreative miljøer. Hverken innenfor kunstmiljøer eller i arbeidslivet ellers har skapende miljøer kunnet oppstå i et vakuum. Dette gjensidige samarbeidet har i alle tider vært en forutsetning for det å skape god kunst.

Dette fordi ytringsfrihet, kunstnerisk frihet og autonomi kun kan ivaretas hvis man anerkjenner og hegner om de demokratiske redskapene som er skapt for å ivareta disse: God organisering i kulturfeltet fremmer demokratiske prosesser og fører til transparens i valg og oppnevninger. Det fører til at kunstnerisk kvalitet vurderes etter objektive kriterier som fordrer både mangfold og ytringsfrihet. Og viktigst, kunstnerisk skjønn er ikke et statisk begrep, men et begrep som kontinuerlig er oppe til debatt i eksisterende fagorgan og i offentligheten.

Ukritisk adaptering av tidsånden er derfor svært skadelig for kunsten. Kanskje fordi det er slik som med kjærligheten. På samme måte som en desperat jakt på kjærlighet gradvis vil undergrave et mulig forhold, vil jakten på den samfunnsnyttige kunsten føre til det samme: lite kjærlighet og dårlig kunst.