Det store gapet

Av: Therese Søgård

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Noen kunstnere lever fra hånd til munn og strever seg gjennom brødjobber for å ha råd til å drive med det de elsker, mens noen få kan bruke millioninntekten sin på å perfeksjonere sitt kunstneriske virke. Hvorfor er det sånn?

Maleriene av Wenche Foss og europeiske herskere henger tungt på veggene i atelieret på Ekely på Skøyen i Oslo. Håkon Gullvåg har vært tidlig oppe for å kjøpe croissanter med sjokolade – i rikelige mengder. Han skrur på kaffemaskinen, går noen skritt bakover og lener seg tilbake i en stor, slitt skinnstol med to saueskinnsfeller.

I fjor sto Gullvåg oppført med over 1,8 millioner kroner i inntekt. Han legger beina i kors og hviler armene på armlenene. Om noen timer drar han til Gardermoen for å slenge seg på det første og beste flyet til Trondheim. - Det går hver time, så det blir nesten som en buss, sier han.

Fordi den ene av døtrene hans bor i Trondheim, pendler han ukentlig mellom hjembyen og Oslo. Det er en av luksusgodene han unner seg. For det er dyrt å bo i to byer.

I motsetning til Gullvåg er den typiske billedkunstner ikke bare på bunnen av inntektshierarkiet i samfunnet, men også på inntektsbunnen blant alle kunstnergrupper, ifølge Dag Solhjell og Jon Øiens bok Det norske kunstfeltet. Når de kunstneriske utgiftene er trukket ifra, tjente billedkunstnerne gjennomsnittlig bare 20 kroner i timen på sitt kunstneriske arbeid i 2006. Sosiologene skriver at billedkunstneres kunstneriske nettoinntekt siden 1979 har holdt seg konstant på omtrent en tredel av normal årsinntekt i det norske samfunnet. Og mye av denne inntekten er basert på stipender og andre typer tilskudd.

Video- og performancekunstner Elisabeth Mathisen var en hot shot blant de nyutdannede på 90-tallet. Men siden da har hun, som så mange andre, levd på stipender og ekstrajobber, og hun har i liten grad blitt kjøpt opp av private samlere.

- Jeg har måttet jobbe mye ekstra i tillegg til å lage kunsten. Det kan bli veldig hardt i perioder, og det har ført til at jeg har produsert mindre, jeg har ikke hatt råd til kameraene jeg har trengt, og jeg har måttet lage kunst av nærmest ingenting – det er ikke gode vilkår for kunstproduksjon, forteller hun.

Uvelkommen suksess

Gullvågs økonomiske suksess er et unntak fra regelen som beskrives av Solhjell og Øien. Den startet på 80-tallet og kom uventet – og den var ikke spesielt velkommen.

- I starten var det overraskende og smertefullt. Jeg opplevde en slags forenkling, banalisering og objektgjøring av arbeidene mine. Jeg hadde et veldig ambivalent forhold til det, sier han. At han skulle treffe økonomisk blink, hadde han aldri forventet.

- Hvorfor skulle jeg se for meg det? Alle jeg kjente, hadde en virkelighet som ikke tydet på at man skulle tjene penger. Det var mitt utgangspunkt, forsikrer Gullvåg.

Da han begynte å jobbe som kunstner etter at studietiden var tilbakelagt, forventet han økonomisk undergang. Men slik ble det ikke. Det at han satset på maleri kan ha vært en av årsakene til at det gikk såpass bra. Alle malervennene hans på akademiet i Trondheim kastet penselen for å gå inn i videokunstens verden. - Jeg husker jeg fikk kjøpe malingen deres. Jeg var den eneste som sto igjen i malersalen, sier Gullvåg og humrer i skjegget.

For det meste tyder på at man bør satse på maling eller fotografi for å lykkes – økonomisk altså – som kunstner i Norge. Helst bør man også være mann, viser en oversikt i Aftenposten i oktober over kunstnere som stikker seg ut på skattelistene. Mathisen mener det sier noe om mangelen på kunnskap om det rike spennet i kunstneriske uttrykk som finnes i samtidskunsten.

- Kunsten til de som topper skattelistene, er ikke synonymt med kvalitet, og den er heller ikke representativ for registeret av kunst generelt. Jeg trodde det hadde endret seg litt sånn at det ikke spilte så stor rolle hvilket kunstuttrykk man jobbet med. Og hvor er kvinnene? spør hun og fortsetter:

- Det er jo ikke sånn at menn er bedre kunstnere enn kvinner. Da må det være noe annet som fører til at det blir slik. Faktisk tror jeg også at det er et apparat som velger å støtte mannlige malere. Dette er et problem fordi vi faktisk trenger den skjøre, eksperimentelle kunsten som ikke egner seg som dekor på en vegg.

Mathisen understreker også at kunstkritikerne og mediene spiller en viktig rolle i spillet. Kunstnerne som forstår seg på medienes kraft, får mer oppmerksomhet og selger mer som en følge av det.

- Jeg mener disse i stor grad velger å skrive om kunst i de private galleriene og er med på å promotere dem som topper skattelistene i utgangspunktet. Gode anmeldere bør ikke gjøre det.

Mingling

Men uansett hvordan man velger å se på det, finnes det ingen entydig suksessoppskrift i kunstverden. Gullvåg er usikker på hva det er som skiller ham fra røkla.

- Jeg vet ikke, sier han og fortsetter: - Men jeg jobber ekstremt mye og setter i gang mange store prosjekter. Uansett hva jeg hadde drevet med, ville jeg nok ha gjort det.

Mathisen tror derimot at det å lykkes økonomisk handler om andre ting – strukturer, nettverk, kulturell og sosial kapital – som fører til at enkelte kunstnere blir synliggjort og innkjøpt. Det er altså ikke det kunstneriske uttrykket som gjør kunst salgbar.

- Uavhengig av hvilket yrke vi har, er det noen som har mer kapital i bagasjen på alle måter. Det gjelder også oss kunstnere. Det handler om at man føler seg vel i miljøene. Det er en kjensgjerning at noen er flinke til å mingle, mens det for andre er en fremmed form for sosialt samvær, sier hun.

Mathisen har sjelden gått på åpninger for å møte de «riktige» menneskene. I stedet ser hun utstillingene i fred, når vinglassene er ryddet bort og den summende lyden av smalltalk er erstattet med stillhet og rom for refleksjon.

GI ga nytt giv

Med et stort forsørgeransvar har det til tider vært svært utfordrende for Mathisen å fortsette med kunstvirksomheten.

- Det har vært veldig tøft. Jeg har jobbet enormt mye for å få en grei inntekt og har ofte revurdert hele virksomheten min, sier hun og fortsetter:

- Etter hver tøffe periode har jeg kommet fram til at det ordner seg. Jeg har tatt en ny brødjobb eller fått et nytt stipend og har kommet meg over en kneik, og produksjonen har kommet i gang igjen. Men Mathisen er overbevist om at kunstnere ikke blir noe bedre av å ha dårlig råd.
- Vi trenger gode arbeidsrom.

Det har hun fått nå, 18 år etter at hun gikk ut av akademiet, etter lengre perioder med store omsorgsoppgaver, etter brødjobber og slit, fikk kunstneren tildelt GI i siste sving i 2011. Tildelingen har betydd alt for henne.

- Det har gjort at jeg fikk dette atelieret, sier hun og ser utover det imponerende industripregede rommet i Hydrogenfabrikken i gamle Fredrikstad. Et helt liv og 20 års kunstproduksjon ble med i pappeskene fra Oslo.

- Hvis ikke jeg hadde fått GI, håper jeg at jeg likevel hadde klart å få endene til å møtes. Men om jeg ikke hadde klart det, ville jeg sluttet å kalle meg kunstner og fått en jobb med anstendig lønn og pensjon. Nå tenker jeg derimot at jeg har 20 produktive og kjempespennende år foran meg.

Antimarkedsprosjekt

Siden 90-tallet har den internasjonale orienteringen blant kunstnere blitt sterkere, og dette engasjementet er ifølge kunstsosiologene en sak for agenter i det eksklusive kretsløpet. Men er det slik at man må ut over Norges grenser for å tjene «big bucks»? For Gullvåg er det motsatt.

- De fleste drar vest, mens jeg velger å reise østover: Et antimarkedsprosjekt, kaller han det.

Og Gullvåg synes det er verdt det – selv om han, og ikke minst regnskapsføreren hans, anser arbeidet i Midtøsten og Kina som økonomiske tapsprosjekter. Nettopp slike prosjekter kan han tillate seg fordi han tjener penger i Norge.

- Noen ganger gjør man ting som man bare taper på, som man vet vil gi direkte underskudd, og andre prosjekter finansierer disse tapsprosjektene, forklarer Gullvåg.

Akkurat som halvparten av kunstnerne i Norge velger Gullvåg å bruke inntekten sin til å finansiere sitt kunstneriske virke.

Den uavhengige kunstneren som ikke vil tenke på økonomi i det hele tatt, mener Mathisen er en myte. Hun tror ikke det er tilfelle at kunstnere flest er opptatt av å distansere seg fra inntekten sin.

- Jeg tror alle kunstnere ønsker å lage kunst som genererer inntekt, men jeg tror at gode kunstnere ikke klarer å omforme sine kunstneriske arbeider slik at det selger. Da mister de en form for ærlighet til materialet sitt. Det blir som når en sanger skal synge en låt som hun eller han ikke tror på – en lydhør person vil avsløre det.

- Jeg vil ikke jobbe for å rette meg mot det markedet som sørger for at det er menn som topper skattelistene. Jeg ønsker ikke deres kontaktnett, for det kontaktnettet snakker ikke samme språk som meg. Jeg kan ikke lage det de ønsker, det er mye mer engasjerende å vende konsentrasjonen i arbeidet mitt mot mennesker som viser oppriktig nysgjerrighet og åpenhet.

Den urokkelige anerkjennelsen

Hverken Mathisen eller Gullvåg har gjort bestillingskunst for å finansiere de andre prosjektene de har hatt lyst til å gjennomføre.

- Jeg har aldri stått og jobba i atelieret og tenkt at det er inntektsbringende virksomhet. Det er noe som kommer etterpå, sier Gullvåg.

Solhjell og Øien kunne ikke vært mer enige. I deres bok heter det at det å ta markedsøkonomiske hensyn i en kunstnerisk produksjon medfører tap i kunstnerisk anerkjennelse.

Det er derfor kunstnere er å regne som urasjonelle fra et økonomisk ståsted. Sosiologene bygger på antakelsen om at kunstneren vil maksimere sin kunstneriske arbeidstid på bekostning av personlig inntekt og levestandard.

- Jeg ville gjort disse tingene selv om det ikke hadde fungert i markedet, bekrefter Gullvåg og peker mot veggene i atelieret som vitner om en vanvittig produktivitet.

Han er kjent for å ha portrettert en rekke maktpersoner, deriblant kongen og dronningen, men han avviser at det er dette som har gjort ham til en av Norges mest økonomisk suksessfulle kunstnere.

- Det er så svære jobber, og det tar sånn tid. Andre gjør portretter for å overleve, men jeg gjør det fordi jeg er spesielt interessert i sjangeren, sier han.

Mentale strategier

Til tross for at Mathisen har slitt økonomisk som kunstner siden hun ble ferdig utdannet, føler hun seg vellykket.

- En av grunnene til det er at jeg har så utrolig stor glede av å jobbe med kunst, og den gleden blir ikke borte. Jeg har vært redd for at den skulle forsvinne når jeg måtte ta andre jobber, men når kunstneren i meg får et eget tidsrom igjen, er det en enorm glede og interesse, og jeg merker det er en stor del av livet mitt. Jeg føler meg vellykket fordi jeg har klart å holde på mitt eget arbeide, fordi jeg tror på det jeg gjør og fordi jeg hele tiden lærer nye ting.

Gullvåg tar aldri suksessen for gitt og har laget seg mentale strategier for å kunne overleve uansett hvordan det går.

- Du vet aldri når det smeller. Jeg har passet på å ikke lage en for stor bedrift som ikke tåler svingninger, sier han.

Han føler seg heldig som har klart å treffe kunstmarkedet.

- Men jeg har lært mye av mine kinesiske og palestinske kolleger som har ekstremt lite midler og som likevel opprettholder en vilje til kunstnerisk arbeid. Det gir troen både på mennesket og kunstner uansett situasjon.