Å minnes tragedier

Av: Solveig Lønmo

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Minnet er det intime alternativet til historien, skriver Erika Doss i boka Memorial Mania. Minnesmerkene etter terrorangrepene skal stå ferdige i 2015. Mens forarbeidet pågår, kan det være interessant å få et innblikk i andre minnesteder og belyse viktige aspekter ved deres funksjon, utforming og resepsjon.

I KOROs pressemelding for offentliggjøringen av kunstutvalget forklares minnested som et sted tilrettelagt for å minnes og reflektere en hendelse. Minnestedet kan gjerne romme et minnesmerke, men kan som sted ha et videre funksjonsomfang utover minnet om den konkrete hendelsen. Det kan altså fungere slik de besøkende har behov for, med et åpent fortolkningspotensial.

Minimalisme som nærvær av fravær

Det tradisjonelle minnesmerket eller monumentet er gjerne figurativt og vertikalt og utført i bestandige materialer. Selv om et figurativt formspråk i blant dukker opp også i vår tid, som for eksempel i Jon Torgersens minnesmerke over Scandinavian Starulykken, ser man oftere en minimalistisk utforming som svar til tragiske hendelser. Et enkelt og sobert formuttrykk benyttes for å representere det uerstattelige, samtidig som minimalisme gjerne inviterer til personlig innlevelse.

Det innflytelsesrike Vietnam Veterans Memorial i Washington DC, utformet av Maya Lin og innviet i 1982, er et av de tydeligste eksemplene på den minimalistiske vendingen i minnesmerkeestetikken. To svarte granittvegger føyd inn i gressplenen i parken National Mall utgjør en v-form med navnene til de 58 272 omkomne amerikanske soldatene. At navn inngår i et minnested er en vanlig form for hedring. Her er den tilsynelatende endeløse navnelisten både et kontemplativt og overveldende skue. Minnestedet ble underveis i prosessen kritisert for ikke å være patriotisk nok, men har i ettertid høstet mye positiv omtale.

I Norge

Det eneste minnesmerket KORO til nå har stått for etableringen av, er tsunamiminnestedet Interferens på Bygdøy. Her har kunstneren John Audun Hauge gitt skulpturen et minimalistisk, åpent uttrykk. Den ble avduket i 2007, knappe tre år etter naturkatastrofen i Sørøst-Asia som krevde 84 norske ofre. Interferens skal være et sted for refleksjon for alle mennesker berørt av katastrofer.

Også tragedier langt tilbake i tid har de siste årene blitt fremhevet av minnesmarkeringer. Louise Bourgeois’ og Peter Zumthors monument over hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet åpnet i fjor på Steilneset i Vardø. Stedet består av minnehall og monument og markerer på mer generelt plan en motstand mot forfølgelse og overgrep.

Oppgjør med nazismen

Kunstutvalget for minnesteder etter 22. juli skal til Berlin på befaring, hvor det omfattende Holocaust Memorial av arkitekt Peter Eisenman blir et hovedmål. 2711 sementblokker i varierende høyde tilbyr en vandring som kan oppleves både svimlende og meditativ. Prosessen frem til ferdigstillelsen av prosjektet i 2005 var komplisert og preget av at Tyskland ikke var ferdig med å bearbeide minnene fra krigen. Et minnested er mer enn et kunstverk i en by.

Stolpersteine, på norsk «snublesteiner», er brosteiner laget i messing med navnene til deporterte ofre for nazismen, plassert utenfor boligene til de navngitte. Kunstneren Gunter Demnig fikk lagt den første steinen i Köln i 1994, og siden da er 30 000 minnesteiner gatelagt i flere tyske byer og i andre europeiske land – også flere steder i Norge.

Terrorens visuelle fortolkninger

Tvillingtårnenes tomrom på Ground Zero i New York er markert av Michael Arads og Peter Walkins Reflecting Absence, to bassenger med fossende vann. National September 11 Memorial omfatter også en minnepaviljong designet av norske Snøhetta. Opprettelsen av parken har skapt engasjerte debatter helt siden prosessene startet, umiddelbart etter tragedien. Omfanget av hendelsene 11. september 2001 gjør at det er et stort antall mennesker som mener de har rett til å bli hørt. Det at mange av de døde ikke er blitt funnet, gjør at Ground Zero av pårørende oppfattes som en gravplass, noe som gjør behandlingen av stedet særlig komplisert.

«Prosesser som dette bør ikke gå for fort», sier Snøhetta-arkitekt Craig Dykers i et intervju til NRK om 22. juli-markeringene her i landet. Med henvisning til erfaringene fra New York, mener han refleksjon over tid er en forutsetning for opprettelse av minnesteder og at et passende syn på en hendelse må komme foran ideer om design.