Kunsten forplikter

Av: Tine Semb

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Victor Lind har i flere tiår jobbet med problemstillinger som berører menneskerettigheter. I prosjektet «Contemporary Memory» er deportasjonen av jøder fra Norge under andre verdenskrig og de påfølgende rettsprosessene tema. Lind er nå aktuell med separatutstilling ved Kunstnernes Hus, samt oppføring av et parkanlegg ved Carl Berners plass i Oslo.

Billedkunst møter Victor Lind under monteringen av den hittil største utstillingen av hans arbeider. Over to etasjer vises om lag hundre verk innenfor en rekke medier som inngår i det omfattende prosjektet «Contemporary Memory», hvor deporteringen av norske jøder under andre verdenskrig utgjør kjernen. Arbeidene er i hovedsak fra perioden 1994 til 2012, men også tidligere produserte malerier er inkludert. Med arbeidene ønsker Lind å belyse historiens betydning for samtidens tilstand.

– Når man hetser eller jager et folkeslag – det være seg jøder, romfolk eller muslimer – er ikke dette et ukjent fenomen. For å forstå hva som foregår, er det veldig viktig å vite noe om historien og ha den som bakteppe. Hvorfor velger jeg da akkurat jødeforfølgelsen? En ting er at den angår meg personlig (Linds mor var jødisk, journ. anm.), det andre er at jødeforfølgelsen i Norge er et veldig skarpt eksempel som ligger i mørke. Fremdeles er ikke dette kapitlet belyst, sier Lind.

– Jeg er ikke en religiøs person og relaterer meg derfor til det erfaringsbaserte. Jeg gjør meg ikke kjent med historien for å bli lærd – det er rett og slett det eneste arbeidsredskapet jeg har for å forstå nåtiden og det som kommer. Mine egne erfaringer er ikke nok. Dette er prinsippet for mitt arbeid, sier Lind.

– Du har omtalt «Contemporary Memory» som en verksyklus. Hva legger du i det?

– Jeg nærmer meg et problem fra mange kanter. Jeg leter etter ord og prøver å belyse noe gjennom summen av disse. Syklusen dreier seg om den samme tematikken, belyst gjennom ulike medier. For eksempel har jeg tatt for meg en hendelse i 1942 da Knut Rød ledet arrestasjonen av jødene i Oslo som ble sendt med Donau til Auschwitz. Klokken 4.30 torsdag 26. november 1942 ble det rekvirert hundrede drosjer til Statspolitiets hovedkontor, som lå rett overfor inngangen til Vigelandsparken, og de ventet i en lang rekke nedover Kirkeveien. Jeg jobbet først med billedmateriale, men hva er det sterkeste du kan gjøre for å synliggjøre denne hendelsen? Jo, det var faktisk å gjenskape situasjonen ved å få hundrede drosjer til det samme stedet klokken 4.30 om morgenen, på samme ukedag og dato. Dette prosjektet gjennomførte jeg i 1998, sier Lind.

Personene

Gjennom arbeidene til Lind blir vi kjent med et bredt personregister som knyttes til jødeforfølgelsen. Blant dem mannen som ledet deporteringen fra Oslo, politiinspektør Knut Rød, og gartneren Rolf A. Syversen, som var en av drivkreftene bak redningen av hundrevis av jøder over grensen til Sverige.

– De to fremstilles som motpoler, men jeg oppfatter samtidig at du ikke ønsker å være moraliserende – snarere at de brukes som arketyper. Samtidig kan det være problematisk at dette dreier seg om virkelige personer. Hva tenker du om det?

– Det er problematisk. Gjennom arbeidet har jeg truffet veldig mange berørte, og det foreligger ulike versjoner av det som hendte og hvordan disse personene egentlig var. Det er ikke greit at det blir presentert feilaktige historier og karakteristikker som fakta.

– Det er visst utdatert å snakke om rett og galt, men det er jo faktisk tilfelle at det går et skille der. Folk kan velge her i verden. Det finnes noen eksempler på personer som var i Statspolitiet som skjønte hva som foregikk da de store aksjonene kom, og som valgte å trekke seg ut. Og det finnes materiale som viser at Knut Rød visste hva han gjorde. Det er viktig at disse historiene kommer frem!

– I alle land i Europa finner man gamle krigsforbrytere som blir stilt for retten og deretter dømt. Men så blir de ofte benådet fordi de er for syke til å sitte i fengsel. Det spesielle i Norge er at Rød ble stilt for retten to ganger, men mannen ble frikjent enda han ikke benektet det han hadde gjort. Og så var det sånn at i Statspolitiet jobbet det også folk som var medlem av Milorg, men de kom i skade for å være med på jødeaksjonene de også. Under rettssaken etter krigen dekket disse personene og Rød hverandre.

– Rød levde fredelig til han var 86 år gammel, mens gartner Syversen ble skutt 38 år gammel, i en grøftekant, av Statspolitiet. Det finnes ikke noen rettferdighet eller logikk i at når du gjør bra ting, så går det deg godt. Poenget er å bry seg uansett, og det var dét gartneren gjorde.

Et fint sted

På Kunstnernes Hus vises også dokumentasjonsmateriale som kobler utstillingen til det tilhørende prosjektet «Dette er et fint sted». Utgangspunktet for prosjektet er en av de største redningsaksjonene i kjølvannet av deporteringen der en gruppe, under dekknavnet Carl Fredriksens Transport, hjalp omlag tusen personer – av dem halvparten jøder – over grensen til Sverige i løpet av seks uker vinteren 1942-43. Lind mener aksjonen har fått for lite oppmerksomhet.

– Gruppen ble ledet av fire personer. Reidar Larsen var inspektør i transportformidlingen og hadde biler til disposisjon, mens tidligere politibetjent Alf Tollef Pettersen og hans kone, Gerd, fraktet dem over grensen. Gartner Rolf Syversen holdt flyktningene skjult i sitt gartneri, der parken ligger i dag.

– Stadig dukker det opp nye momenter som krever sin behandling. Jeg ønsker å flombelyse disse tingene, og arbeidet med parken er et av disse momentene.

– Hvordan ønsker du at parken skal bli brukt?

– Som et kunstverk man kan være i. Det er allerede en strøm av mennesker der som har behov for en park. Hva er et fint sted? Folk skal kunne sitte ned, ha lys når det er mørkt, ha lett fremkommelighet og ikke minst: En intellektuell utfordring må være tilstede. Det er informasjon i parken om det som har skjedd som gir identitet til stedet.

– Jeg kan ikke fortsette med dette prosjektet, «Contemporary Memory», i det uendelige. Derfor blir parken kanskje min mulighet til å finne veien ut, for blant alle de stygge tingene så finnes det også noe bra – og dette kommer frem i arbeidet med parken.

Kunsten forplikter

– Dine arbeider er veldig politiske. Hvorfor har du valgt å jobbe med politikk gjennom kunst?

– Jeg har ikke utelukkende jobbet med dette gjennom kunst. Jeg var organisert kommunist i femten år, og har vært involvert i mange av kunstnerorganisasjonene opp gjennom årene. Dette er en del av min praksis som kunstner og som menneske. Kunsten kan gi en spesiell kontakt til folks tanker og følelser. Stedet som det tidligere ble talt fra, var kirken. Sånn er det ikke lenger. Kunsten er den scenen som har høyest status, og det mener jeg forplikter til at jeg ikke bare skal småskravle om mine egne ting. Idet kunsten bare blir en vare kan man drive med noe annet.

– Når du ut til nok folk?

– Jeg mener at jeg når ut til veldig mange. Dette ser man for eksempel i pressedekningen av utstillingen på Kunstnernes Hus og parkprosjektet. Pressen kommer fordi de rett og slett er interessert. På den annen side har jeg jobbet med denne saken i snart tyve år, og jeg har lært at det ikke holder å si ting én gang – det må gjentas hundre ganger for å nå inn, sier han.

Det er femti år siden Lind gjorde sin første utstilling, og perioden i Gras på 1970-tallet var preget av en aksjonistisk kunstform i en tid da det politiske klimaet i Norge var langt mer turbulent.

– Har dagens norske kunst innflytelse på politikken?

– Jeg tror aldri det har vært sånn at kunstnerne har utgjort spissen i opprør for sosiale endringer. Kunstnerne har sluttet seg til streikende arbeidere og studentopprør. Siden det ikke er noen store sosiale kamper i Norge i dag, er det begrenset hva kunsten kan slutte seg til. Det er klart at det er fullt mulig å gjøre noe mer enn det som blir gjort, men jeg tror det går et skille mellom å lage kunst og politisk kunst. Jobber du med politisk kunst må du kunne noe om politikk også, og det tror jeg er en stor mangel blant mange kunstnere. Samtidig har det gått inflasjon i det som benevnes som politisk kunst.

– Et annet problem er tydelighet. Jeg prøver å være så tydelig jeg kan gjennom det jeg lager. Å tro at det å gjøre ting mystisk og uklart er en kvalitet i seg selv, mener jeg er feil. Jeg tror man skal prøve å snakke klart – ikke platt og ikke ved å banalisere kompliserte ting – men man bør være tydelig og gjestfri i sin henvendelse til publikum. Det blir nok av mysterier og følelser igjen.

– Er det da håp for en politisk oppvåkning i det litt skjermede Norge?

– Jeg tror det er mulig med en oppvåkning hvis man ikke blir druknet i roser.