Kritisk til OCAs prioriteringer

Av: Guro Waksvik

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Kunstner og tidligere professor ved Kunsthøgskolen i Oslo Wenche Gulbransen kritiserer OCA for å være utilgjengelig, elitistisk og dårlig til å prioritere. Hun er ikke imponert over hvordan stiftelsen har beskikket sitt bo.

– Av drøyt 18 millioner går det meste til drift, husleie, administrasjon og publikasjoner. Det meste av pengene går til OCA-systemet, slik at det bare er smuler igjen til kunstnerne. OCA er en stiftelse og disponerer pengene sine fritt, med unntak av de øremerkede midlene. Da kan de ikke skylde på departementene når de overforbruker. Spareplanen kommer sent. Det er ikke godt nok, sier hun.

Gulbransen mener programmet er snevert, driften for dyr og tilgjengeligheten elendig.

– OCA har lagt ned sitt kunstnerarkiv. Kunsteksperter som kommer hit får bare tilgang til en håndfull kunstnere. Arkiv og tilgjengelighet er nødvendig når mandatet er å legge til rette for enkeltkunstneres nettverksbygging. Et arkiv må opprettes. Jeg ser heller ikke at norske kritikere slipper til i publikasjonene.

Et godt konsept

– OCA som idé og konsept er positivt og progressivt tenkt fra NBK og departementenes side. OCA har fått et formidabelt oppdrag og skal blant annet sørge for norsk deltakelse på viktige biennaler. Det er et krevende mandat. Jeg ser at det ikke er enkelt, innrømmer Gulbransen.

Men på ti år er mye oppnådd, og Gulbransen gir stiftelsen ros for dOCUMENTA (13).

– Ved å omdisponere pengebruken, tror jeg OCA vil klare å drive bedre i henhold til mandatet. OCA trenger full støtte i miljøet, også politisk, sier hun.

Blom gir OCA sin fulle støtte

– Venezia har vært underfinansiert i ti år. Det er grenser for hvor billig ting kan gjøres. Departementene repeterer at OCA må prioritere Venezia innenfor budsjettet. Å kutte på de 600.000 tusen som OCA har til rådighet til programaktiviteter, er en dårlig ide, og ikke særlig realistisk, sier professor i kunsthistorie Ina Blom ved Universitetet i Oslo.

Norge har adgang til den skandinaviske paviljongen i Giardini bare hver tredje biennale. Derfor må Norge leie egne lokaler de andre årene. Det koster.

– Disse kostnadene tar tildelingene fra staten overhodet ikke høyde for. Fra politikernes side satses det ikke seriøst på Venezia. De kan ikke år etter år forvente at OCA skal være i stand til å produsere i Venezia for så små midler. Det får bli en politisk beslutning. Skal Norge delta på biennalen eller ikke? spør hun.

Sammenliknet med andre land har Norge atskillig mindre midler til rådighet. For eksempel brukte Island åtte ganger mer på Venezia-deltagelse enn Norge i 2009, mens Romania brukte fire ganger så mye.

– Jeg tror ikke norske kulturpolitikere skjønner hva Venezia betyr og hva det innebærer økonomisk å delta. De har ikke tatt inn over seg det spinkle grunnlaget Norge har produsert på år etter år. Det viser seg at kunstnerne selv har dekket opp, sier Blom.

Egne lokaler nødvendig

Flere har stilt spørsmål knyttet til OCAs høye leieutgifter. Det er også reist tvil om hvorfor OCA gjennomfører såpass mange arrangement i Oslo.

– Det er langt lettere å skape interesse for den norske kunstscenen hvis organisasjonen oppfattes som et inviterende aktivitetssted for utenlandske fagfolk. De relativt høye leieutgiftene henger sammen med behovet for et lokale som kan fungere som et senter for denne virksomheten, hevder Blom.

Å leie seg inn ad hoc i nye forelesningssaler vil på sikt bli langt dyrere enn å ha egne lokaler, hevder hun.

– Jeg har fulgt OCA siden før opprettelsen, og jeg er glad for å se hvordan stiftelsen har utviklet seg. Mange norske kunstnere har fått internasjonal eksponering, og det er knyttet verdifulle kontakter. Kritikken fra UD forundrer meg, sier hun.