Sett: Anne-Karin Furunes

Av: Janicke Iversen

Publisert:

Utgave: 7/2012

Del: 

Anne-Karin Furunes forteller om fire kunstopplevelser som har gjort inntrykk.

Nina Roos’ Passage III (the blind corner) har jeg sett utstilt både i Norge, Danmark og Sverige. Maleriet er stort og fysisk. Strøkene, som er påført en transparent plexiplate, beveger seg i flaten samtidig som de betoner et rom eller en scene. Mens blikket flyter i de romlige antydningene, zoomer man inn fragmenterte detaljer som unnslipper en enkel fortolkning. Arbeidet er åpent og presist på samme tid – en fylt tomhet. Jeg har fulgt Roos’ kunstnerskap siden tidlig på 1990-tallet, og gjennom små forflytninger ser jeg en billedverden i stadig endring.

På Venezia-biennalen kommer jeg alltid til et punkt hvor jeg tappes for krefter. Da går jeg til Galleria del’Accademia for å «lade batteriene», og vender alltid tilbake til Giorgiones La Tempesta. Maleriet, som er lite i format, innehar et uttrykk jeg opplever som helt samtidig. Dramatikken i billedrommets ulike bestanddeler: Uværet som bygger opp, byen i bakgrunnen, ruinen og kvinnen som ammer et barn, har et uforklarlig uttrykk. Tomrommet og naturens lys- og skyggevirkninger innehar en mystikk som minner om stemningen i Hitchcocks filmer og David Lynchs TV-serie «Twin Peaks». Bildet slipper ikke tak mentalt, etter at man har forlatt det.

Untitled av Felix Gonzalez-Torres viser en uoppredd tom seng. Fotoet ble vist på 24 reklametavler i New York i 1991 i forbindelse med at kunstnerens mangeårige partner, Ross Layock, døde på grunn av AIDS. Prosjektet innehar et reklamespråk, men er i sort hvitt, og sporet etter et hode som har ligget på puten, er privat og intimt. For meg er dette et bilde som representerer tap, savn og lengsel. Gonzalez-Torres, som selv døde av AIDS i 1996, skapte kunst som har betydd mye for meg. Hans arbeider, enten det er lyspærer, masseproduserte plakattrykk eller prosjekter for reklametavler, tar utgangspunkt i egne erfaringer. Han uttrykker et politisk engasjement via et poetisk formspråk, som interesserer meg.

Villa Mairea av Alvar Aalto ligger i Noormarkku i Finland og er bygget til Harry og Maire Gullichsen i 1937-39. Min gallerist i Helsinki har invitert meg til kortere opphold i Villa Mairea. Her har min arkitektoniske interesse blitt vekket og påvirket min forståelsen av rom både i mine arbeider og omgivelser. Når man beveger seg gjennom huset, er det som å foreta en reise i artikulering av rom. I motsetning til modernismens «hvite kube» er bygget som et «Möbius’ bånd» – som veksler mellom inne og ute, helhet og detaljer.