Bøker om kunst(ner)økonomi

Av: H. Haugen, N. Schjønsby

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

Kunstverdenens aktører arbeider ikke sjelden under prekære økonomiske betingelser. I de senere årene er forholdet mellom arbeidsvilkårene i kunstlivet og arbeidslivet generelt blitt belyst fra ulike hold og på bakgrunn av en bredere politisk og økonomisk utvikling.

Sosiologene Luc Boltanski & Eve Chiapello påpeker i sin ofte siterte The New Spirit of Capitalism (utgitt på fransk i 1999, engelsk oversettelse i 2007) at arbeidsbetingelsene som tradisjonelt er blitt koblet til kunstnerisk praksis — midlertidige ansettelsesforhold, selvorganisering, høy involveringsgrad, sammensmeltning av privat og offentlig tid, kontinuerlig mobilisering, kreativitet, fleksibilitet og sjonglering med ulike roller — i tiltagende grad preger organiseringen av arbeidslivet for øvrig. I Portrett av kunstneren som arbeider. Kapitalismens metamorfoser (2003) viderefører sosiolog Pierre-Michel Menger tanken om kunstverdenen som et forsøkslaboratorium for en nyliberalistisk arbeidsfilosofi, og ser kunstneren som en prototyp på et slikt postindustrielt, eller postfordistisk, arbeidsmodus.

Analogien mellom kulturlivets aktører og prekariatet, det postindustrielle samfunnets proletariat, har i de siste årene blitt viet betydelig oppmerksomhet i kunst- og medieteoretiske magasiner som Mute [http://www.metamute. org/en/node/415] og Transversal [http://eipcp. net/transversal/0704], av skribenter som Franco Berardi (Bifo), Angela Mitropoulus, Gerald Raunig og Maurizio Lazzarato. I sistnevntes artikkel «The Misfortunes of the ‹Artistic Critique› and of Cultural Employment» [http:// eipcp.net/transversal/0207/lazzarato/en ] kritiseres Boltanski & Chiapello for å ha et udifferensiert syn på kultursektoren. Ifølge Lazzarato overser de den kunstneriske praksis som søker å forene autonomi og sosial kritikk. Samtidig kritiseres Menger for å ønske seg tilbake til et system med faste ansettelser og arbeidstider, fremfor å ta utgangspunkt i sektorens faktiske arbeids- og produksjonsmåter og bedre betingelsene for disse. Lazzarato peker dessuten på skjevheten — og det historieløse — i det å fremstille kunstverdenen som en modell for nyliberalismen. Helt uten kunstverdenens hjelp har nyliberalismen utviklet sin bestemte modell, som appliseres på ulike sektorer, deriblant kunstverdenen.

På oppdrag fra Kunstrådet i Danmark har Karen Sjørup og Charlotte Kirkegaard skrevet rapporten Kvinder i kunst: en undersøkelse af danske kvindelige kunstneres levevilkår 2006–2007 [http://www.kunst.dk/db/files/ kvinder_i_kunst_1_1.pdf], basert på en rekke intervjuer med kvinnelige danske kunstnere i alderen 30–65. Rapporten avdekker at kvinnene tjener vesentlig mindre på kunstproduksjon enn sine mannlige kollegaer, men kompenserer ved å ta flere ekstrajobber. Mange ser den tradisjonelle kvinnerollen som begrensende, og færre enn normalt velger å få barn. Flere mener at de mannlige kollegene er bedre til å både forhandle, organisere og delegere. Enkelte unge kvinnelige kunstnere har erfart at anmeldere kommenterer utseendet og seksualiserer kunsten deres. Mens enkelte av de unge kunstnere opplever en økt interesse i kunstmarkedet, blir flere av de eldre ekskludert med et diffust kvalitetsbegrep som begrunnelse.

Den som bekymrer seg over de siste månedenes politiske meningsmålinger, kan gjøre lurt i å orientere seg om det som skjedde med kulturpolitikken i Østerrike i kjølvannet av regjeringskoalisjonen mellom det konservative ÖVP og det populistiske FPÖ for åtte år siden. Antologien Kampfzonen in Kunst und Medien inneholder flere tekster om de konsekvenser denne koalisjonen hadde for østerriksk kultur- og mediepolitikk, og skribenter som Konrad Becker, Brian Holmes og Monika Mokre diskuterer fremveksten av et nyliberalistisk hegemoni, som med sin utarming av alternativ og ikke-kommersiell kultur slår bena under forutsetningene for en demokratisk, offentlig sfære. Boken er tilgjengelig på nettet: http://kulturpolitik. t0.or.at/

Forholdet mellom selvorganisering og prekarisering blir problematisert i Eivind Slettemeås' bok Kunst og Prekaritet [http:// uks.no/wp-content/ uploads/2008/08/kunstog- prekaritet.pdf]. Slettemeås påpeker selvorganiseringens betydelige rolle i kunstfeltets utvikling og presenterer en rekke kunstnerstyrte arenaer. Ved siden av å diskutere kunstnerens funksjon som rollemodell i omorganiseringer innen sektorer i de såkalte kreative næringene, blir konsekvensene av kunstnernes fagpolitiske arbeid drøftet.

I Gregory Sholettes bok med arbeidstittelen Dark Matter: Radical Social Production and the Missing Mass of the Contemporary Art World, som slippes på Pluto Press på nyåret, trekkes en parallell til universets uidentifiserte «mørke materie», som utgjør dets hovedbestanddel og kunstverdenens mindre synlige aktører. Sholette retter oppmerksomhet mot disse aktørene, som består av en voksende gruppe kunstnere og kollektiver som tar avstand fra den kommersielle kunstverdenen — et paradoks i en verden der venstreradikale bevegelser generelt er svekket og kommersialismen tiltar. Med vår tids globalisering og teknologiske verktøy vil denne «kreative mørke materien», gjennom produksjon og distribusjon av bilder og informasjon, kunne manifestere seg og bli mer synlig. Samtidig som reaksjonære former for nasjonalisme, rasisme og aggresjon vil se dagens lys, vil denne mørke materien kunne utgjøre en motoffentlighet og forårsake radikal endring basert på opprør nedenfra.