NBKs fagpolitiske arbeid fremover

Av: Ingunn Haraldsen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

NBK har lenge vært kritisert for å gjøre for lite på kunstnernes vegne. Styreleder Ingeborg Stana vil endre på dette. Hvordan takler organisasjonen utfordringene fremover?

— Hvordan arbeider NBK best med organisasjonsarbeid i dag? Og hvordan arbeider styret?

— Arbeidet varierer fra å støtte hver enkelt kunstners arbeidssituasjon, til å påvirke de overordnede politiske støtteordningene. Vi bruker styremøtene til å bestemme fagpolitisk arbeid gjennom de tiltakene vi iverksetter. Tiltakene varierer fra langsiktig strategi i stipendpolitikken til utspill og aksjoner i offentligheten. Utfordringen er det stramme budsjettet. Vi vil utrette mer enn hva vi har ressurser til. Prioriteringene blir som regel den mest omstridte delen av møtet. Jeg arbeider også for å styrke organisasjonenes rolle i offentligheten. Det at NBK tidligere har vært totalt fraværende i offentligheten har vært et av organisasjonens store problemer, sier Ingeborg Stana.

— Styret må være handlekraftig, men tiltakene må plantes i administrasjonen. Et optimalt styrearbeid forutsetter en administrasjon med spisset kompetanse.

— Har administrasjonen den kompetansen du etterlyser?

— Nei, kompetansen er ikke spisset nok. Jeg har hevdet gang på gang at NBK trenger en kommunikasjonsansvarlig. Denne personen må jobbe med langsiktige strategier, ikke bare overfor politikere, men også innad i organisasjonen og mot offentligheten. I sterke organisasjoner er dette leddet prioritert, men vi mangler dessverre en slik kompetanse. Det er en rød varsellampe som blinker.

— NBKs informasjonsarbeid har vært oppe på mange landsmøter. Tidligere NBK-leder Arne Nøst sa i Billedkunst i 2005 at NBK ønsket å opprette en informasjonsstilling. Hvorfor går det så tregt?

— Det handler i stor grad om et stramt budsjett og om prioriteringer. Enkelte synes at NBK kun skal drive med forvaltningsoppgaver, og at styreleder eller daglig leder skal ta seg av informasjonsjobben. Det mener jeg er å undervurdere betydningen av informasjonsarbeidet.

— Er det vanskelig å samle billedkunstnere som gruppe? Utøvende kunstnere som skuespillere og musikere er muligens mer vant til å tenke kollektivt?

— Billedkunstgruppen er kanskje den mest splittede på kunstfeltet. Vi har en stor, differensiert medlemsmasse med tanke på tradisjon, faggruppe, geografisk tilknytning og alder. I tillegg har vi stort tilsig av nye medlemmer. Vi har ikke den elitistiske strukturen som for eksempel preger Den Norske Forfatterforeningen. Som styreleder er det min jobb å snakke på vegne av alle medlemmene i NBK. Det er et viktig demokratisk prinsipp at organisasjonen skal representere alle kunstnere, selv om dette selvfølgelig også er en utfordring. Kritikken fra UKS går i hovedsak ut på at NBK ikke er radikal nok. Det er lett å glemme at hovedorganisasjonen har et demokratisk prinsipp å følge.

— Ser du faren for at organisasjonen kan bli tannløs og utydelig når den er så demokratisk? Slik at den kan miste innflytelse i kunstpolitikken?

— Min demokratiske profil er ikke et eget valg, men et premiss for styreledervervet slik organisasjonen er bygd opp. Organisasjonen trenger ikke å være tannløs, selv om den er demokratisk. Jo flere som står bak en holdning, dess sterkere vil organisasjonen være. En organisasjon er tannløs dersom den er utydelig.

— Hva skal til for å få politisk gjennomslag?

— Jeg mener NBK har vært alt for dårlige til å jobbe mot politisk ledelse. Dette er en utfordring vi har begynt å ta tak i. Men her er veien lang. For å få politisk gjennomslag må vi være synlige i den offentlige debatten, og vi trenger en kommunikasjonsmedarbeider ansatt på fulltid. Vi må ha en enhetlig strategi, og iverksette strategiske utspill til politikere og offentlighet.

— I referat fra landsmøtet 2005 stod det som punkt én på handlingsplanen å utarbeide en strategi for NBK. Har styret en strategi på plass?

— Det er klart vi har en strategiplan. Den gir en oversikt over viktige målsettinger for styret. Den lister opp alt fra viktige datoer for høringsfrister og liknende som styret skal forholde seg til, til utspill i offentligheten som blant annet Kunstneraksjonen 2008. Den er et godt planleggingsverktøy.
— Ambisjonene våre er store, men det er utfordringene også. Det vil kreve metodisk arbeid og kløkt om vi skal oppnå de målsettingene vi har. Kunstnernes situasjon er prekær, og det er klart det kan oppleves frustrerende at vi er så pass langt unna målene våre.

— Har NBK et forhandlingsgrunnlag, kan kunstnerne true med noe?

— Jeg er overbevist om at trusler ikke er det som fører til best resultat, i hvert fall ikke overfor denne kulturministeren. Jeg tror det er langt mer effektivt å synliggjøre den tjenesten kunstnerne tilbyr offentligheten. Vi har jo forhandlingsrett med kulturdepartementet når det gjelder de kollektive vederlagsordningene samt satsene for konsulenthonorar. I møte med politikerne er den viktigste delen av arbeidet nettopp å synliggjøre hva vi tilbyr, hvilken kompetanse vi har og hva vi faktisk gjør i dagens samfunn.

— Har NBK tilstrekkelige midler til kunstpolitisk arbeid? Eller tappes alt til forvaltningsoppgaver?

— Jeg vil påstå at NBK hovedsaklig skal drive kunstpolitisk arbeid, og mye kan gjøres for å effektivisere organisasjonen. Jeg mener at stipendbehandlingen er for ressurskrevende innad i organisasjonen, og at vi bør frigjøre NBK fra denne forvaltningsoppgaven. Slik får vi større muligheter til å iverksette de politiske ideene.

— Kan NBK arbeide på tvers av faggrupper som litteratur og kunsthåndverk for å få mer gjennomslag?

— Kunstnerorganisasjonene står nå ovenfor en gedigen formidlingsoppgave. Det har sommerens kulturdebatter vist tydeligere enn noen gang. Om vi får en regjering med Frp som vil kutte all statlig støtte til kunstproduksjon, må kunstnerorganisasjonene stå sammen og argumentere for kunstnerens viktige plass i samfunnet. En av mine utfordringer er å vise politikerne at feltet ikke er totalt fragmentert og konfliktfylt. Jeg håper at feltet i framtiden kan fremstå som mer samlet, det gir oss sterkere forhandlingsgrunnlag. Både levekårsundersøkelsen og den politiske debatten er i virkeligheten en oppfordring til å finne felles løsninger.

— Jeg er overbevist om at kunstnerne og kunstnerorganisasjonene er nødt til å polemisere med en helt annen grundighet og tyngde, for å vise hvorfor og hvordan kunsten er en essensiell og nødvendig samfunnsmessig verdi. Kunstneraksjonen 2008 er en start på dette.

— Hva er de sentrale oppgavene fremover?

— Jeg synes det er viktig å styrke flere ordninger for billedkunstnerne. Behovet for økte tilskuddsordninger er der – her vil jeg spesielt nevne den individuelle vederlagsordningen, stipender og garantert minsteinntekt, samt prosjektstøtte.

— Dette er styrking av allerede eksisterende ordninger. Har NBK noen nye kunstpolitiske ideer om hvordan billedkunstnernes levekår kan forbedres?

— Vi jobber for eksempel med en ordning for syketrygds- og pensjonsordninger for billedkunstnerne. Levekårsundersøkelsen viser at svært få billedkunstnere har dette. Vi samarbeider med de andre organisasjonene om dette, og ønsker å selge inn ideen til politikerne.

— Det synes å være en trend at NBK kun kommer med motsvar når det foreslås kutt eller reduksjoner fra staten. Er NBK for defensive?

— Jeg mener vi ikke er det. NBK har helt riktig ikke vært synlige nok i offentligheten i mange år. Men det nye styret har gjort en forskjell, og vi har deltatt aktivt i debatten om kunstfeltet. Jeg er ikke enig i kritikken om at vi bare er synlige når staten vil kutte i ordninger.

— Til sist: Vi kommer ikke utenom at NBK utsettes for mye kritikk blant kunstnerne. Tidligere UKS-styrer Anders Eiebakke sier dere ikke har tenkt en radikal tanke siden slutten av 1970-tallet og at dere mangler en offensiv kunstnerpolitikk. Kommentar?

— Egentlig er jeg en tilhenger av kritikk, og kritikk av NBK ønsker jeg alltid velkommen. Samtidig kunne jeg ønske at de kritiske stemmene også kommer med konstruktive forslag og ikke bare den lett gjenkjennelige, hyperbole kritikken. Grunnen til at jeg selv gikk inn i styreledervervet, er for å gjøre en forskjell. Det enkleste er å sitte på gjerdet å kritisere. Det er ingen kunst. Det vi trenger er kunstnere som ønsker å gjøre en forskjell.