Støtte til kunstnere i utlandet

Av: Ingunn Haraldsen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

I utlandet spiller private fond en vel så stor rolle i finansieringen kunstlivet som staten.

Billedkunstner Grete Marstein er Norges representant i billedkunstnernes internasjonale interesseorganisasjon, International Association of Artists, IAA Hun ka se de norske statlige ordningene i internasjonalt perspektiv.

— Hva er særegnet for stipend- og støttesystemet i Norge?

— Den store forskjellen mellom Norge og utlandet er at private fond spiller en vel så stor rolle i finansiering av kulturlivet som staten. Private og ideelle stiftelser pøser mange penger inn i kunstlivet. Vi skal ikke lenger enn til Danmark, hvor vi ser at store fond som blant annet Carlsbergsfondet, finansierer kunstnere. Godt utbygde statlige stipendordninger er helt unikt for Norge. De eneste landene som kan matche Norges statlige stipendog prosjektstøtteprogram er Finland og Sverige. Men vederlagsfondet i Sverige er individbasert, fondets størrelse er også en god del mindre. I Norge har vi valgt en kollektiv ordning. Dette gir en større underskog av kunstnere som kan leve av å lage ikke-salgbar kunst.

— Betyr en underskog av kunstnere mer mangfoldig og kreativ kunst?

— Det vil jeg ikke si noe om, men de som fordeler stipendene tenker ihvertfall ikke kommersielt når de vurderer hvem som skal få støtte. Jeg vil påstå at skandinaviske myndigheter også skiller seg ut ved at de støtter kunstnere fordi de gjør noe verdifullt, og ikke bare for å gi kunstneren et livsgrunnlag. Husk at et gjennomsnittsstipend til en kunstner tilsvarer hva en bonde får i støtte til drifting av en ku i året av staten. Jeg er imot å si at kunstnerne får støtte, de får en kompensasjon fordi samfunnet har glede av hva de gjør.

— Kunne vi få til en større privat finansiering av kunstlivet i Norge?

— Vi har dessverre ikke noen stor tradisjon med at rike mennesker gir deler av formuen til ideelle stiftelser i Norge. Men dette kan endre seg. Det finnes både pluss og minus med at Norge mangler private kunstfond. Kunstnere blir veldig sårbare fordi de kun har en mesen, nemlig staten. Fordelen med en statlig mesen, er at man ikke blir rammet av økonomiske svingninger. Stiftelser og fond kan være labile. Men det gir likevel et større mangfold og flere føtter å stå på, det er sunt for kunstnerne og kunsten.

— Hva tenker man om Norge i utlandet, fremstår samfunnet som en utopi hvor staten gir mye penger til kunstnervirksomhet?

— De jeg har snakket med synes det er veldig bra at pengene gis og kontrolleres gjennom kunstnerstyrte organer, det er helt særegent for Norge at kunstnerorganisasjonene har stor innflytelse på stipendkomiteer og juryer. Denne kvalitetsvurderingen er mangelvare i utlandet. De finner også konseptet om visningsvederlaget – en måte samfunnet betaler kunstneren tilbake for bruk av kunsten på – helt fantastisk. På kontinentet er de største mesenene i kunstlivet kunstnerne selv. De stiller sine verk til rådighet helt gratis. Samtidig stusser mange aktører i utlandet over at tildelingen av midler er så sentralisert i Norge, og at kunstnerne må forholde seg til én kilde hele tiden. British Council i Storbritannia, som tilsvarer Norsk kulturråd, jobber mer desentralisert. Det har kontorer i hver region slik at det er nærmere brukeren. I Tyskland er det nesten ingen tyskstatlige kunstmidler, alt fordeles på delstatsnivå. Dette er større land enn Norge, men likevel ser de klart en fordel i at avstanden mellom de som tildeler og de som søker, blir kortere. Tildeleren har mer direkte kunnskap om kunstnerne som søker midler.

— Hva tenker de om garantiinntekten i utlandet?

— Mange synes den er fantastisk som ordning, men når de oppdager hvor liten ordningen er i omfang, så ser de på den som urettferdig. Den skaper en konkurransevridning i kunstmarkedet fordi en liten gruppe kunstnere får helt andre produksjonsvilkår enn resten av kunstnerstanden. Men de liker garantiinntekten slik den opprinnelig var tenkt, nemlig som en base og sikkerhet for alle som arbeider profesjonelt med kunst.

— Har du inntrykk at den norske staten skjeler til utlandet i sin kunstnerpolitikk?

— Jeg tror den skjeler til de andre nordiske landene, spesielt Sverige. Staten vet at vi i Norge mangler de private, alternative kildene, som er mer utbredt i Europa og verden forøvrig.

— Vi forsøkte i sin tid å kopiere den svenske lensordningen for kunstnere. I Sverige ansettes kunstnere i hvert len, eller fylke, nettopp for å virke som kunstnere. De har visse plikter, som å undervise og holde kurs, mot at de får en årslønn. Vi har hatt noe tilsvarende for musikere i Norge, men ordningen har ellers ikke fungert.

— Staten ønsker å stimulere til økte investeringer i kunst og kultur. I mange land har statlige myndigheter innført skattelette for privatkapital som går til kunst og kultur. Det har vi ikke fått til i Norge ennå. Det finnes to årsaker til at bedrifter investerer i kultur. Den ene er omdømme. Det gir god reklame for bedriften og for miljøet på arbeidsplassen. Men det skal også være økonomisk lønnsomt. Her kommer skatteletten inn som en viktig gulrot.

— Det som særmerker den norske stat på kulturfeltet er den manglende satsingen på å profilere Norge som et kunst- og kulturland. Man forstår fremdeles ikke at en kontinuerlig tilstedeværelse er viktig på utenlandske arenaer. Vi har riktignok OCA, som er et glimrende tiltak, men institusjonen er så liten at den ikke kommer hele kunstnerstanden til gode. Vi har ingen internasjonale kultursentre, og knapt en ambassade har en kulturattaché. Der særmerker den norske stat seg med å ikke satse på kunst.

— Hvorfor er det slik?

— Jeg tror det skyldes en nøktern tankegang. Kunst er luksus, og man profilerer seg ikke med luksus. Å profilere Norge som en kulturnasjon koster penger. Men over tid vil norsk næringsliv tape på det, for man blir ikke tatt på alvor hvis man ikke fremstår som en kulturnasjon. Det er bare i Norge at næringslivet snakker forretninger under lunsjen, i andre land snakker de kultur. Det er heller ikke sikkert at alle kulturinvesteringer i utlandet skal gå over Kulturdepartementets budsjett. Utenriksdepartementet og departementene som fremmer industri og handel kan også ta sin del av kaken, kunst bør være en del av den totale pakken når man investerer på den internasjonale arenaen.

— Er du enig i vurderingen at de kunstpolitiske ordningene i Norge delvis bygger på sosial- og velferdspolitiske grunner — ikke bare på kvalitetsvurderinger?

— Det er jeg ikke så sikker på, for når vi ser på de største stipendene som går til billedkunst, kommer de fra visningsvederlaget. Vederlaget er jo begrunnet med at kunstnerne bidrar med et kunstnerisk gode som samfunnet betaler for. Men det er en generell tenkning for alle faggrupper i Norge at alle skal ha gode levevilkår, det er ikke spesifikt for kunstsiden at vi har en rettferdighetstankegang.

— Er kunstnere mer fornøyd med sin økonomi i utlandet?

— Kunstnere er aldri fornøyde. Det hersker en like stor kamp om pengene der, som her. Det er en myte i det norske samfunn at alle kunstnere får stipend. Sannheten er at det store flertallet ikke får stipend.

— Er det typisk norsk at kunsten skal være samfunnsnyttig og vises til folket?

— Offentlig utsmykking er ikke særegent for Norge, tilsvarende ordninger finnes i mange land. Men det er særegent for de nordeuropeiske landene å tenke at samfunnet har et ansvar for det skapende kunstlivet.