Hvorfor støtter staten norske kunstnerne?

Av: Ingunn Haraldsen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

Staten støtter kunstnere fordi deres kunst kaster glans over nasjonens ære, bidrar til landets næringsgrunnlag og folkets åndsdannelse, mener sosiolog Dag Solhjell.

— Hvordan vil du definere kunstnerpolitikk?

— Kunstnerpolitikken er den del av kunstpolitikken der staten anvender virkemidler for å stimulere den kunstneriske produksjon gjennom tiltak som direkte og indirekte påvirker kunstnernes arbeids- og levekår, sier kunstsosiolog Dag Solhjell, forfatteren bak firebindesverket om norsk kulturpolitikk i perioden 1814—2014.

— Kunstnerpolitikk er også de formelle statlige ordninger som regulerer hvordan kunstnere og deres organisasjoner har innflytelse i kunstinstitusjoner, i forvaltningen av støtteordninger og på kunstpolitikken selv.

— Hvorfor støtter staten norske kunstnere?

— Tre grunner trer klart frem gjennom hele historien. En grunn er at norske kunstnere skal representere Norge med ære i utlandet. Kunsten er en del av en nasjons identitet, og god kunst som representerer Norge utad, kaster også glans over Norge. Den andre grunnen er at staten ser økonomiske interesser for landet i kunsten. Kunst og kunstnere bidrar til nyskaping, til design og formgiving. På 1800-tallet var dette god latin, men så fikk man en periode hvor kunsten ikke skulle være til for annet enn kunstens skyld. Men nå er man igjen mer opptatt av kunstens bidrag til formgiving, design og arkitektur. Den siste årsaken er at kunstinnsikt og kunsterfaring hører med til folkedannelsen.

— Kunsten er åndsdannende. Før la man også vekt på det etiske aspekt ved kunsten, det gjør vi ikke i dag. I dag snakker man om kulturell kapital og ikke om ånd, men det er åndsdannelse det egentlig dreier seg om.

— De tre grunnene har alle det til felles at staten tar nasjonale hensyn: nasjonens ære, landets næringsgrunnlag, og folkets åndsdannelse. Staten støtter ikke kunsten for kunstens egen skyld. Politikerne trenger en nasjonal legitimering.