Kunstnerpolitikk i endring

Av: Ingunn Haraldsen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

Den kunstnerpolitiske modellen fra 1970-tallet er under press. Det er ikke lenger et mål at de statlige støtteordningene automatisk skal vokse i takt med antall kunstnere.

Allerede i 1840 fikk Norge en kunstnerpolitikk. Da ble de første kunstnerstipendene delt ut. Men det er først på 1970-tallet at vi fikk en systematisk kunstnerpolitikk. Da kom kunstnernes levekår for alvor på dagsorden blant politikerne.

Kunstnerpolitikken ble nå formet gjennom et nært samarbeid mellom staten og kunstnerorganisasjonene. Da Kirke- og undervisningsdepartementet arbeidet med ny stortingsmelding (gjerne kalt «Kunstnermeldingen») om kunstnerne i 1974, oppfordret de kunstnerorganisasjonene til å komme med innspill. Organisasjonene stilte seg bak tre krav som skulle få stor innflytelse på den videre kunstnerpolitikken. Den viktigste måten staten kunne støtte kunstnerne på, var gjennom oppdrag, innkjøp og vederlag. Minsteinntekten skulle være en kompensasjonsordning i henhold til den norske velferdsstatens prinsipper.

Politikerne støttet kunstnernes krav, og prioriterte å innføre garantiinntektsordningen i 1977. Myndighetene anså garantiinntekten som den mest effektive måten å nå ut til flest mulig. Senere ble Utsmykkingsfondet for nye statsbygg opprettet, delvis for å skape arbeid til kunstnerne, og det ble innført en ordning om utstillingsvederlag. Kunstnerne fikk også forhandlingsrett med staten. Myndighetene erkjente for alvor sitt ansvar for å gi skapende kunstnere gode arbeidsvilkår. Tanken var at kunstnerne skulle gis den samme økonomiske og sosiale trygghet som andre yrkesgrupper.

På 1970-tallet var kunstnerstanden liten, den talte 3 200 i 1972. Det var en sterk profesjonskontroll, både gjennom utdanningsinstitusjonene og medlemskap i kunstnerorganisasjonene. Man trodde at kunstnertallet ville være relativt stabilt, og at den offentlige støtten ville gagne de fleste. I den siste stortingsmeldingen om kunstfeltet, Kulturpolitikk frem mot 2014 som kom i 2003, har tonen endret seg. Nå vil staten begrense sitt økonomiske ansvar for kunstnerne. Staten understreker at det ikke lenger kan være et mål at de statlige støtteordningene automatisk skal vokse i takt med antall kunstnere.

Det stilles spørsmål ved de ulike formene for kunstnerstøtte. Man ønsker større vekt på stipender og prosjektstøtte, og meldingen foreslår en avvikling av garantiinntekten.

Stortingsmeldingen argumenterer med at ramme vilkårene har endret seg siden 1970- tallet. Kunstnerstanden har vokst kraftig, uten at markedet eller inntektsgrunnlaget har økt tilsvarende. Garantiinntekten har heller ikke fungert slik intensjonen var. Egeninntekten økte ikke som forventet for dem som mottok garantiinntekt. Man trodde den ville skape større kreativitet og virke stimulerende på egeninntekten. Med økte egeninntekter ville garantiinntekten på grunn av avkortningen rekke til flere. Men målsettingen om «hjelp til selvhjelp» slo ikke til.

I juni 2008 gjentar Løken-rapporten Om behov for endringer i tilskuddsforvaltningen for kunstfeltet forslaget om at NBKs flaggskip, garantiinntekten, skal utfases. Videre skal staten foreta innstilling og tildeling av statlige stipend gjennom egne statlige stipendkomiteer. Staten vil ikke lenger bruke kunstnerorganisasjonenes stipendkomiteer i innstillingsarbeidet. Kunstnerorganisasjonene skal kun ha forslagsrett til komitémedlemmene. I Løken-rapportens utvalg satt ingen billedkunstnere.

NBK har gitt detaljert høringssvar til Løkenrapporten. Om kunstnerorganisasjonenes krav vil å tilsvarende innflytelse på fremtidens kunstnerpolitikk som på 1970-tallet, gjenstår imidlertid å se.