Kunstnere på nye veier

Av: Line Ruud Ørslien

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

De siste årene har mange kunstnere beveget seg inn på nye felt i samfunnet. Kunstnerisk tilknyttet arbeid har lenge vært en viktig inntektskilde for kunstneren, og det er et stort spenn i typer arbeidsforhold. Vi ser her nærmere på situasjoner der kunstnere arbeider i tilknytning til næringslivet, og på hvordan forbindelser mellom kunstnere og oppdragsgivere knyttes. Vi går også inn på behovet for å analysere og bedre disse arbeidsforholdenes rammebetingelser.

Ifølge den nylig utgitte arbeids- og levekårsundersøkelsen henter billedkunstnere en økende del av inntekten sin fra kunstnerisk tilknyttet arbeid. Tradisjonelt har mange vært tilknyttet den kulturelle skolesekken, eller arbeidet med undervisning på kunstskoler eller kunsthøgskoler. Fortsatt er disse arbeidsfeltene viktige kilder til inntekt for mange kunstnere. Arbeidsområdene er imidlertid stadig i endring. Dyveke Sanne, kunstner og høgskolelektor ved KHiO, har fulgt de siste årenes utvikling med stor interesse.

— Det har skjedd så mye med den kunstneriske praksisen de siste 10–15 årene. Kravene er mye større enn før, man må være skolert både i teori og praksis, for det ene fungerer ikke uten det andre. Med dette har man fått en generasjon kunstnere som kan gå inn i flere områder i samfunnet. Kunstnernes refleksjoner, formuleringsevne og teorier rundt det som skjer i samfunnet er en del av deres spesialkompetanse, og fagområdene som kunsten har berørt de siste 10–15 årene øker stadig.

Sanne mener at kunsten i dag er tettere på livet.

— Den berører fagfelt som for eksempel psykologi og etnologi, og går inn i disse områdene med en annen type spørsmål. Om kunstnerne fortsetter å arbeide med refleksjon og ikke henfaller til ensidig vareproduksjon, vil det bli spørsmål etter denne kompetansen. Kunstnerne kan være med på å belyse fagområdene på andre måter og stille andre spørsmål. Jo flere kunstnere som er involvert i andre praksiser, jo mer etterspurt blir vi som gruppe.

FORSKER I TELENOR

Mens kunstneren i noen tilfeller arbeider på oppdrag for bedrifter, fins det også eksempler på kunstnere som får faste ansettelsesforhold på bakgrunn av sin kompetanse som kunstner. Hvordan oppstår kontakten mellom kunstner og arbeidsgiver? I enkelte tilfeller oppdages kunstneren av bedriften.

Heidi Rognskog Mella har bakgrunn som billedkunstner. Hun har vært ansatt som forsker ved Telenor Forskning og Innovasjon i ti år, og jobber med ulike innfallsvinkler til teknologi, som Virtual Reality, sensorteknologi, bredbånd- og mobilteknologi. Rognskog Mella har bakgrunn fra institutt for tekstil ved Kunst- og Håndverksskolen i Bergen og fra skulptur ved Kunstakademiet i Düsseldorf.

— Ved tekstillinjen i Bergen trakk vi inn datateknologi og video i kombinasjon med tekstil. Dette var nytt, og man jobbet blant annet med fotorealisme i tekstiltrykk muliggjort ved bruk av datateknologi. I Düsseldorf studerte jeg video og elektronisk kunst, først hos Nam June Paik, og deretter i skulpturklassen til Anthony Cragg. Under oppholdet jobbet jeg med menneskets forhold til og forståelse av teknologi. Ofte materialiserte dette seg i matematiske og abstrakte skulpturer i kombinasjon med gjengivelse av computere og tekniske apparater i aluminium, papp og gips.

— Det første jeg tok tak i da jeg kom hjem til Norge i 1995, var en parafrase rundt den pågående mediediskusjonen om hvor den norske operaen skulle ligge. Sammen med et tverrfaglig team bestående av en arkitekt, en teaterviter og en antropolog framstilte vi et forslag om å bygge operaen på utrangerte oljeplattformer som kunne slepes på turné. Prosjektet tok form som en performance og ble et aktuelt innlegg i debatten rundt operaen, med førstesideoppslag i både Aftenposten og VG.

Hun forteller at Telenor tok kontakt etter dette prosjektet.

— De lurte på om jeg var interessert i å bygge en virtuell opera. Det vil enkelt sagt si å tegne en verden i 3D-grafikk som man kan oppleve på internett. Dette gjorde jeg i to år som konsulent, og ble så ansatt som forsker. I dag foregår arbeidet mitt i et åpent og tverrfaglig forum sammen med kolleger med bred bakgrunn. Vi arbeider med demoer og piloter, og publiserer artikler rundt brukeres forhold til teknologi og hvordan teknologien former oss.

Rognskog Mella opplever at hun har fått bruke sin kompetanse innen kunst og teknologi på en direkte måte hos Telenor.

— Å leke med teknologien, problematisere vårt forhold til den og komme opp med nye konsepter er for meg veldig interessant. De fleste prosjektene jeg har jobbet med har vært selvdefinerte. Det hadde ikke vært mulig å jobbe på samme måte utenfor en institusjon, siden aktivitetene mine er veldig dyre. Hos Telenor får jeg midler og utstyr til å utvikle konsepter jeg er nysgjerrig på, samt at 20 prosent av arbeidstiden min er fristilt til å komme opp med nye ideer og konsepter. For tiden arbeider jeg med et prosjekt og eget patent der tekst og bilder skal sendes fra mobiltelefon til skjermer i offentlige rom. Dette skal kommersialiseres i Skandinavia, og selv skal jeg til Bangladesh etter henvendelse fra hjelpeorganisasjonen BRAC. De ønsker å bruke teknologien blant fattige som ikke kan skrive men har mobiltelefon, og vi skal blant annet se på hvordan vi kan lage et visuelt mobilspråk ved hjelp av ikoner og symboler.

Rognskog framhever at kunstneres kompetanse er nyttig både innen forskning og næringsliv.

— Forskning har fellestrekk med kunst. Det gjelder å kommunisere på en kritisk og problematiserende måte. Kunstnernes metodikk dreier seg om å sette sammen ting som tilsynelatende ikke har en kobling, og vi er øvd i å sette ting opp mot hverandre. Ved å skape nye spenninger og løsninger prøver vi å få fram problemstillinger og nye muligheter. Både metodikken og de frie tankene er viktige for samfunnet og næringslivet, og det kritiske blikket en kunstner har er viktig for bedrifter som Telenor. I tillegg er det viktig å visualisere forskningsideer. Siden idéene handler om noe som ikke fins, må de kommuniseres visuelt for å oppfattes bedre, og her kan også kunstnere være nyttige.

— Kunstnere ser dessuten ofte tendenser i samfunnet tidlig og bearbeider disse. Dette gjelder også forholdet mellom menneske og teknologi. Jeg ser at mange tanker som kommer opp hos Atelier Nord, NOTAM, BEK og i/o/lab rundt ny teknologi er de samme som opptar forskningsavdelingen i Telenor, men resultatene presenteres annerledes og i andre fora med andre uttrykkformer, avslutter Rognskog Mella.

SYNLIGGJØRING OG STEDSUTVIKLING

Kunstneren kan også trekkes inn i oppdrag gjennom byråer. Hva er byråets fokus i en slik sammenheng? Riks antikvaren og Miljø verndepartementet initierte i 2005 et program som skulle omhandle verdiskaping gjennom kulturminner. Programmet består av ti pilotprosjekter.

Ett av dem er Perler i Nordsjøløypa, drevet av Gode Sirklar AS, et byrå som arbeider med kompetansedrevet næringsutvikling. Tone Boska, keramiker og ansatt i Gode Sirklar, har vært prosjektleder for Kaisess, et delprosjekt i Perler i Nordsjøløypa. Hun har utviklet konseptet og valgt ut de deltagende kunstnerne. Kaisess handler om kaia som kulturminne. Forberedelsene besto blant annet av idéverksted og brukskunstverksted, og ble iverksatt omtrent to måneder før selve arrangementet, som varte i én dag. Hensikten med prosjektet er å legge til rette for samarbeid og kunnskapsutveksling mellom kunst og næringsliv, og bruke kunst og kultur i stedsutviklingen.

— Kaia er en fellesnevner for området, den har en historie som har vært viktig for alle de små plassene her. Nå har vi snudd ryggen til den og vendt oss mot kjøpesenteret, hva gjør det med oss? Vi har ønsket å gjeninnta kaia som møtested for positive opplevelser. Med ankomsten av skip før i tiden var kaia et område for kulturutveksling og handel. Hvordan kan vi lære av historien og få nye kulturopplevelser på kaia? Boska forteller at hennes oppgave som prosjektleder har vært å legge grunnlaget for at kunstnerne skal kunne bidra og heve ting til et nytt nivå.

— Noe av hensikten med prosjektet har vært å vise ting fra nye synsvinkler for å få fram nye dimensjoner og tankeprosesser, sier Boska.

— Jeg er ydmyk overfor lokalsamfunnets kompetanse, og på utkikk etter hva som fins der. I Fjell kommune er det en speidergruppe som har stor betydning i lokalsamfunnet, og i prosjektet Kaisess på Liaskjæret satte jeg den lokale kunstneren Gitte Sætre i forbindelse med dem. Jeg lagde rammen for hva de skulle ha dialog om, nemlig naturen, og ga dem i tillegg stikkordet knutekunst. Resultatet ble en installasjon av tauverk og foto. Det er veldig spennende å få til sånt, men samtidig krevende for kunstneren å gå i dialog med lokalbefolkningen. Det er behov for trygge rammer, framhever Boska.

— Nå arbeider vi med et Kaisess-prosjekt som skal finne sted i Øygarden. Den lokale kunstneren Monica Marcella Askim er involvert, og temaet er påhengsmotor. Hva skjedde da påhengsmotoren ble satt på båtene? Hvilken betydning fikk dette for hverdagslivet og kvinnelivet? Vi stiller slike enkle spørsmål, og kunstneren har blant annet engasjert folk til å hekle en påhengsmotor i full størrelse. Slik oppstår en visuell kobling mellom de gamle kvinneaktivitetene og motoren, som tradisjonelt gir mer mandige assosiasjoner. Dette får i gang tanker hos folk. Aktiviteten og erfaringen lokalsamfunnet får, gir et nytt syn på kunsten. Kunsten blir noe som angår folk her, noe de kjenner seg igjen i. Dette gjør at samtidskunsten kan få nye målgrupper og interessenter, og vi håper at dette kan danne grunnlag for nye spennende kunstprosjekter i regionen vår.

Kunstnerne var tilknyttet Kaisess for en periode på to måneder, og ifølge Boska hadde de stor frihet underveis.

— Vi har fått tilbakemeldinger om at de har opplevd deltagelsen som veldig positiv. Det har vært en uvant måte å jobbe på for dem, men de ser at de bidrar til en utvikling. Det opplevdes som meningsfullt å bidra til fellesskapet og gå i tett dialog med samfunnet, kommunen og næringslivet. Det har også gitt mening og trygghet at prosjektet er del av et verdiskapningsprogram under Riksantikvaren, sier Boska. Hun framhever at hun ønsker å bruke kunstrelaterte prosesser som hjelpemiddel til utvikling også i framtida.

— Jeg er opptatt av hvordan kunnskapen til kunstnere kan synliggjøres. Kunstnerne er spydspisser som utfordrer oss og får oss til å se nye muligheter, og det er viktig å få dem i system og vise hva kultur kan gjøre. Hvor henter vi identiteten vår fra, om ikke fra kulturaktiviteter og tilhørighet til lokalsamfunnet, avslutter Boska.

FØRSTEMANN UT I KULTURALLIANSER

Et samarbeid eller en allianse mellom kunstner og bedrift eller annen oppdragsgiver kan være utfordrende for begge parter. Kanskje forstår ikke de ansatte hensikten med prosjektet, og de er gjerne kritiske til å bruke arbeidstiden sin til det. Kunstnerne og de ansatte snakker heller ikke alltid samme språk.

Amina Bech er utdannet scenograf med forstudium innenfor billedkunst, og arbeider i dag med fotobasert kunst. Hun var med på et pilotprosjekt i regi av Østfold Kunstnersenter, og ble plassert på Frevar, Fredrikstad vann-, avløps- og renovasjonsforetak. Bech opplevde det som frustrerende å delta på prosjektet.

— Jeg deltok på et pilotprosjekt, som opplevdes uklart fra starten av. Det tok for lang tid å formulere en problemstilling, og blant de involverte var det en motstridende forståelse av hva prosjektet skulle resultere i. Ledelsen var også for lite involvert.

Hun forteller at prosjektet ble til noe annet enn det hun var forespeilet.

— Prosjektet ble først presentert som et kunstprosjekt, som skulle ende i visning av eget arbeid – basert på en problemstilling formulert av bedriften. Innenfor dette skulle jeg få full, kunstnerisk frihet. I stedet ble jeg en slags kreativ konsulent, og det ønsket jeg ikke. Jeg hjalp Frevar med å løse problemstillinger gjennom å gi de ansatte oppgaver. Det ble de ansattes prosess som ble viktig, mens jeg hadde fått inntrykk av en større vektlegging av egen prosess. Bech utviklet imidlertid noen sideprosjekter.

— Jeg satte sammen skraporkesteret «R. Mutt», med aktører fra forskjellige fag- og kompetanseområder, og dette er noe vi skal jobbe videre med. I tillegg er jeg i gang med en fotobok med tekst. Det kom dermed noe positivt ut av det. Hun framhever at prosjektet var lærerikt.

— Jeg lærte mye av møtevirksomheten jeg deltok på. Det å måtte kommunisere i en større gruppe var uvant for meg. Jeg er usikker på om jeg ville deltatt igjen, men jeg tror neste runde blir annerledes ettersom piloten har vært igjennom den nødvendige prøving og feiling. Deltagelse fra ledelsen og en avklaring av hva prosjektet skal innebære er vesentlig, avslutter Bech.

NORSKE ALLIANSER STARTER OPP

Forum for kultur- og næringsliv, som har fokus på kultursponsing og på å danne møtepunkter mellom kultur og næringsliv, har til nå vært alene i Norge om å arbeide organisert med dette feltet. Etter pilotprosjektet med Amina Bech på Frevar, satser Østfold Kunstnersenter nå videre på allianser mellom kunstnere og bedrifter. Et prøveprosjekt med tre allianser starter til høsten. Daglig leder Trine Eriksen er ansvarlig for prosjektet.

— Samarbeidet mellom kunstneren og bedriften vil ha en varighet på fire til seks måneder. Bedriftene skal ha en klart formulert problemstilling på forhånd. Det vil dreie seg om noe man ønsker nye tilnærminger til, som for eksempel samarbeid, kommunikasjon, relasjoner, innovasjonsprosesser eller det å få inn en annerledes tenkemåte for å utvikle kreativitet. Prosjektet vil ha klare rammer, og vi vil følge opp samarbeidet med møter og workshops. Vi tror dette er den alliansemodellen som har størst mulighet til å lykkes. Eriksen mener at man har nådd en milepæl med finansieringen av forprosjektet.

— På det nåværende stadiet har vi både bedrifter og kunstnere som er interessert i å delta. Vi kommer til å legge mye arbeid i sammensetningen av alliansene, for dette er et kritisk punkt. Både et opplæringsopplegg fra Skådebanan i Sverige, et regionalt tiltak for å utvikle møtene mellom kultursektoren og arbeidsplasser innen privat og offentlig sektor, og ansatte ved Forum for kultur- og næringsliv vil bli brukt i arbeidet med dette. Vi regner med å ha alliansene klare i løpet av september.

I tillegg er Østfold Kunstnersenter i gang med å utvikle et EU-prosjekt.

— Vi samarbeider med Skådebanan og ApEx, Center for anvendt oplevelsesøkonomi, i Danmark om prosjektet KIA; Kreativ interaksjon i arbeidslivet. Prosjektet skal gå over tre år, og om vi får EU-midler håper vi å få til åtte-ti nye allianser fra neste år av. Vi arbeider fram en fellesnordisk modell, og kan trekke veksler på erfaringene fra Sverige og Danmark, forteller Eriksen.

— Forskere fra alle tre land vil følge prosjektet for å få fram resultater av samarbeidet. Det er viktig å se hva man oppnår med alliansene, for bedriftene vi samarbeider med vil vite hva nytteverdien er, avslutter Eriksen.

AIRIS

I Sverige har man arbeidet aktivt med å koble kunstnere og oppdragsgivere i mange år. Forsknings- og utviklingsprosjektet AIRIS, Artist in Residence ble startet i 2002, og er initiert, eid og drevet av Skådebanan Västra Götaland i Göteborg. Skådebanan er støttet av Statens Kulturråd og Västra Götalandsregionen. I AIRIS plasseres kunstneren på en arbeidsplass i en 20 prosent stilling over ti måneder. Opplegget er delt i tre, og de to første månedene er kunstneren på arbeidsplassen som observatør. Så gjennomføres et prosjekt, før prosjektet avrundes og evalueres. Det gjennomføres 18 AIRIS-prosjekter per år.

Virksomhetsleder i AIRIS Pia Areblad mener det krever mot fra lederne å ta kunstnerne inn i bedriften, og framhever behovet for gjensidig respekt.

— Kunstnerne og næringslivet reagerer på ulike ord; kunstnerne på ord som markedsføring, salg og kompetansekraft, mens ledere på uforutsigbarhet. Hun framhever viktigheten av å formulere hvilke mål man har med prosessen, og poengterer at kunstnere kan ha mye å bidra med på arbeidsplassen.

— Kunstnere kan komme med nye konsepter, stille spørsmål og synliggjøre det de møter.

KUNST OG FORSKNING

Billedkunstner Anna Persson har deltatt i AIRIS, og tilbrakte ti måneder ved legemiddelfirmaet AstraZeneca i 2003–04. Hun ble plassert ved en avdeling for klinisk forskning med 2 000 ansatte.

Persson fikk full frihet til å utforme stillingen selv.

— Det var vanskelig å definere hva jeg ville gjøre, samtidig som det også ga frihet. Da jeg kom trodde en stor del av de ansatte at jeg skulle male et bilde. Jeg ønsket imidlertid å bruke det jeg selv var interessert i, som er mennesker og relasjoner, og jeg ønsket at de ansatte skulle bli delaktige. Jeg ville også vise dem hva kunst kan være. For å få til dette leide jeg inn en kunstner som jobbet med relasjonell kunst til å holde foredrag, og jeg tok dem med på gallerier.

Hun startet selve oppholdet på arbeidsplassen med å gå rundt og treffe folk.

— Både de ansatte og jeg hadde fordommer, men de forsvant raskt. Vi forsto hverandre bedre enn vi hadde trodd på forhånd, for vi innså at deres arbeidsmåte som forskere hadde mye til felles med min arbeidsmåte som kunstner. Persson ble trukket inn i AstraZeneca i en periode med store omstillinger.

— Bedriften var i ferd med å bygge et nytt kontorbygg, og de ansatte skulle flytte fra egne kontorer og over i kontorlandskap. Mange opplevde det som vanskelig å forlate reviret sitt. Bedriften hadde formulert seks ord som skulle definere det nye huset og hva det skulle inneholde, nemlig kreativitet, kommunikasjon, arbeidsglede, åpenhet, kunnskapsoverføring og gruppedynamikk. Jeg fikk med meg et femtitalls personer, som ble delt inn i seks grupper. Hver gruppe skulle gestalte ett av ordene. Silhuettene av dramatiseringene ble fotografert mot en fotoduk. Gjennom dette arbeidet, der de ansatte klatret på hverandre for å være nær nok fotoduken, ble det private reviret borte. De så at de måtte arbeide sammen i grupper for å være kreative. De ansatte ble også oppmerksomme på det kreative i jobben sin. Persson fikk etterpå i oppdrag å overføre gestaltningene til glassplater, som AstraZeneca så kjøpte. Hun har også fått utsmykningsoppdrag andre steder i etterkant, og mye PR. Oppholdet fikk dermed en positiv effekt på kunstnerskapet hennes.

— Jeg lærte mye av oppholdet. Arbeidet med gestaltningene føltes risikofylt, jeg var redd for at det skulle mislykkes. Det å bevege seg inn på områder man ikke helt behersker er en spennende måte å jobbe på. Jeg ble også oppmerksom på at jeg som kunstner innehar gode kommunikasjonsegenskaper. Vi er vant til å kommunisere, dette gjør oss til gode samtalepartnere og viktige deltagere i diskusjoner. Som kunstner har man mye kunnskap og mye å gi, og jeg fikk en bevisstgjøring rundt dette som ga meg en god selvfølelse. Jeg opplevde å bli tatt på alvor, avslutter Persson.

En deltager i AIRIS i Sverige, sjef for klinisk forskning ved AstraZeneca Jan Petter Idström, framhever at møtet mellom kunst og forskning er viktig. Det er nesten aldri de løsningene som følger normene som genererer virkelig innovasjon. Man må gjøre omvendt, motsatt av det forventede. For hans bedrift har Anna Perssons nærhet vært svært positiv, ved at hun har inspirert dem til å tenke annerledes.

Også klinisk prosessrådgiver Michael Werner ved AstraZeneca framhever møtet med Anna Persson som positivt for bedriften.

— Hun var med på ledermøter og stilte spørsmål ved det meste. Hun var nysgjerrig på hvorfor ting ble gjort som de ble, og fungerte som en observatør av hele firmaet. Ved dette vokste vi som lederteam, og hun som kunstner, sier Werner.

ENSRET TET EVALUERING AV AIRIS

Rapporten med den talende tittelen «Bring in the arts and get the creativity for free: A study of the Artists in Residence project», skrevet av professor ved Chalmers tekniska högskola Alexander Styhre, og Chalmers-ansatt Michael Eriksson, ble utgitt i 2007 og evaluerer AIRIS. Rapporten bygger blant annet på besvarte spørreskjemaer fra deltagende kunstnere.

Flere av kunstnerne som deltok i undersøkelsen forteller at de møtte motstand blant de ansatte. Mange var skeptiske til å bruke tid på AIRIS, men opplevde etter hvert samspillet med kunstneren som nyttig. Kunstnerne selv opplevde ifølge rapporten erfaringene fra bedriftsoppholdet som positive for sin framtidige karriere, men hva som faktisk opplevdes som positivt framkommer ikke i rapporten. Flere hadde opplevelsen av at det var deres sosiale ferdigheter og evner til å administrere kreative prosjekter som ble verdsatt, mer enn deres kunstneriske ferdigheter. Kunstnerens rolle er i stor grad å operere som en slags kreativ konsulent, og suksessen til prosjektene avhenger blant annet av støtte fra lederskapet i den aktuelle bedriften og av åpenhet fra deltagerne.

En kritisk kommentar til AIRIS-prosjektene fra kunstnerhold er at kunstnere ikke skulle trenge å være nyttige. Kunsten har en egenverdi som ligger forbi nytteverdien. I en debatt i Göteborgs- Posten har også bruken av kunst og kunstnere som en produksjonsfaktor vært diskutert i sammenheng med AIRIS.

Rapporten framhever at det for bedrifters del ligger et stort potensial i å bringe kunstnere inn i virksomheten. Det konkluderes med at kunstnerens evne til å introdusere nye arbeidsmetoder, kommunikasjon og samarbeid kan være av stor verdi for bedriften, og at prosjekter som AIRIS viser det store potensialet som ligger i å bedre utnytte kunstneres ferdigheter. Samtidig framheves det at et viktig mål med AIRIS også er å danne nye arbeidsplasser for kunstnere, og å vise kunstnerne hvordan de kan bidra i hverdagslivet. Med tanke på rapportens tittel er det påfallende at forfatterne så entydig ser på bedriftens utbytte av alliansene. Det ville vært interessant å gå sterkere inn på kunstnernes rammevilkår og opplevelse av å delta.

PREKARITETSDEBATTEN

Kunstner og tidligere styreleder i UKS Eivind Slettemeås ga nylig ut boken Kunst og Prekaritet, der han problematiserer kunstnernes arbeidsbetingelser det siste tiåret. I forbindelse med prekaritetsdiskursen, som omhandler arbeidsforhold kjennetegnet av korttidsengasjementer, manglende forutsigbarhet og sikkerhet og krav om fleksibilitet, omtales også allianser mellom kunstnere og næringsliv. I slike forbindelser brukes ikke kunsten bare til maktsymboler og ornamentering av bedrifters omdømme, men også til å styre og påvirke de ansattes motivasjon og holdninger, skriver Slettemeås. «Kunstnere benyttes her som verktøy til å knytte bedriftsansatte nærmere bedriftens sjel. Som pseudokollektive tiltak satt inn for å formilde arbeidsplassens hverdagserfaringer og konflikter, fungerer dette nærmest som et kynisk utslag av politiske målsetninger og profilering av kreative næringer.» Slettemeås skriver videre at tanken om å overføre verdiskapning fra kulturlivet til lavstatusarbeid illustrerer oppfatningen av kunsten som en fleksibel og konfliktløs sone.

— Hva tenker du om at kunstneren går inn som kreativ konsulent i bedrifter? Hvilke rammevilkår bør være til stede i et slikt samarbeid?

— Det kan skilles mellom to måter bedrifter bruker kunstnere på, gjennom serviceoppdrag eller gjennom å bruke den faglige kompetansen. Det er dette jeg også går inn på i boka, blant annet i intervjuet med Elizabeth Bjørn-Hansen i Forum for kultur og næringsliv, og også problematikken rundt dårlige inntektsvilkår i slike oppdrag. Det er derimot nødvendig å styrke rammevilkårene for bruk av den faglige kompetansen, fremfor å forsterke forskyvningen av kunstnere inn i tjenesteytende virksomhet, der kunstnere arrangerer kurs, workshops eller imagebygging for bedriftens ansatte. Dette er dårlig forenelig med egen kompetanse, sier Slettemeås.

— En privatisering av konsulentoppdrag er en del av det generelle bildet vi ser nå, men det er desto større behov for å styrke de faglige rammene. Dette handler om i hvilken grad det kunstneriske innholdet skal instrumentaliseres, om å anerkjenne kunstens kriterier for uavhengighet, og om for eksempel kritiske uttrykk skal unngås for å dekke et behov hos bedriften.

Slettemeås mener at den politiske orienteringen mot kulturallianser skaper vanskelige forventninger til kunstneren.

— Kunstnere forventes på den ene siden å jobbe med uavhengige prosjekter for så å legge kvalitetsbegrepet til stede og gå inn i serviceoppdrag. Jeg mener at man må velge en av delene. Det blir snakk om å tilpasse kunstnere i så stor grad at de blir tjenesteytere. Om bedriften ønsker å bruke kunstnere til teambyggende workshops og kreative prosjekter kan det være et like greit oppdrag som å jobbe i helsesektoren, men det er uforenlig med en satsning på kunstnerisk kvalitet og profesjonalisering.

Han mener det er behov for en debatt om hvordan man bruker kunsten.

— På bakgrunn av levekårsundersøkelsen vil andre typer inntektskilder bli trukket frem for å se på hvordan man kan bedre kunstnernes økonomi. For de fleste vil ikke slike allianser være et alternativ. Det som kan være greit for amatørkunstnere og kommersielt orienterte deler av kulturfeltet, fungerer ikke nødvendigvis innenfor en profesjonell kunstnerisk kontekst. Boka skildrer derfor også noen av skrekkeksemplene. Bedriftene og ledelseslitteraturen tar utgangspunkt i at kunstnerisk kompetanse er et multiverktøy, og ikke et eget fag. Det betyr ikke at det er naturlige begrensninger for hvordan kunst brukes som en del av virksomheten, men det mangler forståelse for at kunst ikke lages primært for å dekke behov hos andre. I mange slike prosjekter setter bedriften premissene før kunstnerens intensjon er lagt frem. Det er et grunnleggende brudd med kravet om åpen tilnærming til kunstneriske kvalitetspremisser. Samtidig er skillelinjene mellom tjenesteytende og produserende kunst flytende. Kunstnere påtar seg i stor grad kunstnerisk ikke-relatert arbeid, noe som gjør det lettere å bli presset over i oppgaver som har lite å gjøre med eget faglig virke. Desto fattigere kunstnere er, jo mer villige er de til å påta seg tjenesteytende arbeid, avslutter Slettemeås.

KARTLEGGING AV KUNSTNERISK PRAKSIS

I tillegg til behovet for et kritisk blikk på kunstneres arbeidsforhold, kan det være bruk for en kartlegging av kunstnernes arbeidsområder og kompetanse. Dyveke Sanne framhever sterkt behovet for en bredere analyse av kunstnerisk praksis.

— Kunstnere jobber i dag på svært mange arenaer. De bør intervjues for å få fram og kartlegge hva de jobber og har jobbet med. Kunnskapen bør ikke forsvinne med den enkelte kunstner. Ut fra en slik kartlegging bør det initieres prosjekter med øremerkede budsjetter der formuleringen er kunstnerisk, og der kunstnernes rettigheter er sikret, sier Sanne.

— Vi er i starten av en praksis vi ikke kjenner rekkevidden av. Kunstnerne er i ferd med å utvikle en kompetanse som tar tid. Kunstnerne jobber med å spissformulere sin kritiske kompetanse, og dette bringer området videre. Sanne mener at man i dag ser på kunst mer som kompetanse enn som talent.

— Kunsten er (som) et språk som kommuniserer i verden. Det er få andre områder i samfunnet i dag som har større bredde, og frihet til kritikk. Dette er noe vi må ta vare på og hegne om.

FORSKNING PÅ KUNST OG NÆRINGSLIV

Ved forskningsorganisasjonen SINTEF pågår det for tiden to prosjekter som omhandler temaet kunst og næringsliv, og der kunstneres kompetanse er et av områdene som utforskes. Kristianne Ervik er forsker i SINTEF Teknologi og samfunn, og leder for prosjektet Kultur og næring – betingelser og bruksområder for kunsttjenester i bedrifters verdiskapende prosesser.

— Vi jobber med et prosjekt som ser på ulike typer samarbeid mellom kunstnere og næringslivet, der vi blant annet prøver å skissere et mulighetsrom for allianser, sier Ervik.

— Prosjektet består av intervjuer av ti kunstnere og ti bedrifter som har deltatt eller er aktuelle for å delta i samarbeidsprosjekter, og resultatene skal formidles gjennom en slags rapport og en workshop i oktober-november.

— Vi stiller spørsmål ved hvordan samarbeidet foregikk, hvilken rolle kunstneren hadde, om kunstnerne fikk den rollen de ønsket seg, og hva de mener deres egen kompetanse består i. Hva hindrer et samarbeid mellom kunstnere og næringslivet, og hvordan ville verden og mulighetene sett ut om det kke var hindringer der? Vi vil legge bedre til rette for et samarbeid ved å finne kriterier for å kunne sette i gang samarbeid og dermed lykkes. Blant annet ser vi at rammebetingelsene for et oppdrag er viktig. Vi forsøker også å få fram effektene av samarbeidet, sier Ervik.

Hun er også involvert i et prosjekt for Hordaland Fylkeskommune, der det å jobbe som kobler med å bringe kunstnere inn i bedrifter kartlegges. Det tidligere nevnte Kaisess hører inn under dette forskningsprosjektet, og hensikten med forskningen er blant annet å se hva kunstnere trenger hjelp til dersom de skal arbeide i næringslivet.

VEIEN VIDERE

Vi har trolig bare sett starten på allianser mellom bedrifter og kunstnere her i Norge. Det er positivt at det fra SINTEFs hold alt forskes på disse alliansene. Prosjektene fokuserer både på å løfte fram mulighetene ved å vise eksempler på allianser, og på å vise hva koblervirksomhet kan gjøre for kunstneren som deltar. Koblervirksomheten vil trolig gjøre det lettere for kunstneren å gå inn som fagperson og slippe å forholde seg til administrative spørsmål. Samtidig er det behov for en diskusjon rundt innholdet og fagligheten i disse alliansene.

Levekårsundersøkelsen viser at det kunstnerisk tilknyttede arbeidet i dag fortsatt er nødvendig for mange for å få økonomien til å gå rundt. Slik vil det nok fortsatt være. Behovet for en problematisering og drøfting av kunstneres arbeidsforhold er dermed stadig sterkt til stede. Den kunstneriske kompetansen må brukes slik at det gavner kunsten og kunstnerne på best mulig måte.