Lukket miljø og svak teoriundervisning

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvilket kunstnerisk uttrykk arbeidet du med da du begynte studiene?

— Performance og maleri.

— Og da du avsluttet utdannelsen?

— Performance, installasjoner, objekter og litt maleri.

— Hva var din motivasjon for å søke deg til et kunststudium?

— Jeg ville komme inn i et miljø hvor jeg kunne møte noen jeg kunne samarbeide med, og som kunne utfordre meg. Jeg ville lære mer om maleri, og tenkte det fantes en rekke ressurser på akademiet jeg kunne dra nytte av; gjestelærere, atelierer, materialer osv.

— Hvilke forventninger hadde du til studiene?

— Jeg forventet å finne et eksperimenterende miljø, hvor studentene blant annet jobbet sammen om prosjekter. Men miljøet viste seg å være ganske lukket. Og de fleste studentene ønsket å rendyrke sitt uttrykk innen maleri, grafikk eller skulptur.

—Hvilket kunstsyn, og syn på kunstnerrollen, lå etter din oppfatning til grunn for undervisningen på Kunstakademiet?

— Brorparten av lærerne var opptatt av at man skulle holde seg til ett medium, og utvikle dette. Jeg hadde forventet meg en mer anarkistisk holdning til kunsten, ikke at man skulle lage det jeg vil kalle signaturkunst. Det var dessuten svært lite undervisning. Kanskje tre-fire ganger i semesteret snakket man med professoren sin, ellers var man stort sett overlatt til seg selv. På den tiden stod maleriet sterkt. Kunstnere som arbeidet mer prosjektrettet, og som utforsket nye former og uttrykk, ble ikke spesielt høyt verdsatt. Det virket snarere som om lærerne anså dem som vanskelige å forholde seg til. Også teoriundervisningen var svak, og hovedsaklig basert på foredrag om modernister de fleste studentene kjente til fra før.

— Hvilke kunnskaper eller ferdigheter var det man som kunststudent først og fremst tilegnet seg, etter din mening? Fikk du den kompetansen du trengte for å kunne virke som kunstner senere?

— Jeg tror det var ekstremt individuelt hva hver enkelt student fikk med seg fra akademiet. Selv arbeidet jeg altså med performance og installasjon, noe nesten ingen av lærerne hadde noe forhold til. De fysiske romforholdene gjorde det dessuten vanskelig å holde på med den typen virksomhet. Det siste året jeg gikk på akademiet var jeg imidlertid med på å starte Annekset, en eksperimentell klasse der en gruppe studenter endelig fikk muligheten til å påvirke undervisningen, og til selv å velge gjestelærere. Vi hadde nemlig stoppet ansettelsen av en professor, og fikk disponere store deler av professorlønnen.

— I hvilken grad virket kunstakademiet som en arena for nettverksbygging?

— Akademiet var en meget viktig møteplass for kunstnere, vi ble etter hvert som en stor familie. Når det gjaldt nettverksbygging mot gallerier, museer eller kuratorer, var dette et fenomen som ikke fantes på 1980-tallet. Akademiet hadde heller ingen undervisning i eller holdning til hvordan man skulle klare seg etter at man var utdannet.

— Hadde måten du tenkte omkring kunsten på endret seg underveis?

— Før jeg kom inn på akademiet, hadde jeg vært en del av det frie scenekunstmiljøet. På akademiet fikk jeg gjennom tidsskrifter, reiser og møter med gjestelærere en ny stor kunnskap om billedkunsten. Jeg opparbeidet også en selvtillit som gjorde at jeg kunne bli aktiv i det unge kunstlivet, for eksempel i styret i UKS.

— Hva gjør du i dag?

— Nå arbeider jeg med performance, video og tegning. Jeg er opptatt av det dokumentariske, og av å gjøre research utenfor verkstedet. Jeg har den samme holdningen til min rolle som kunstner som jeg hadde for tyve år siden. Jeg liker å utforske nye medier og skifter ofte uttrykk. Slik sett er jeg en typisk prosjektkunstner, ikke en atelierkunstner. Mine forbilder på 1980-tallet var da også Bruce Nauman og Joseph Beuys, som begge mente at kunstneren skulle overraske, være politisk og stadig utforske nye medier.

— Hvordan synes du kunstfeltet har forandret seg siden du var student? Og hvordan har forestillingene om kunstnerrollen forandret seg?

— Kunstfeltet har forandret seg veldig. Jeg identifiserer meg mye mer med den unge scenen i dag enn med det som skjedde på utstillingsfronten på 1980-tallet i Norge. I dag er man fri til å problematisere politiske, sosiale og filosofiske temaer, og til å lage utstillinger som inkluderer foto, video, maleri, tegning, tekst og lyd.

— Hvordan påvirker disse endringene din posisjon eller mulighet som kunstner? Er det vanskeligere/lettere å arbeide som kunstner nå enn det var før?

— Jeg er vel en outsider, som er vanskelig å plassere. Og der vil jeg være. Det er nok lettere for kunstscenen å akseptere denne holdningen i dag enn det var for tyve år siden. Jeg har dessuten vært heldig og fått stipender og prosjektstøtte til mine ikke-kommersielle prosjekter. Om det er lettere å arbeide som kunstner nå, vet jeg imidlertid ikke. Det er alltid krevende å sette i gang et prosjekt, og det er ofte et problem at man ikke vet hvor man skal vise det.