Knapt noe praktisk undervisning i hva det vil si å være kunstner

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvilket kunstnerisk uttrykk arbeidet du med da du begynte studiene?

— Maleri, i en narrativ og ekspressiv stil.

— Hva var din motivasjon for å søke deg til et kunststudium?

— Jeg hadde en ganske romantisk idé om det å bli kunstner, og å få mulighet til å uttrykke meg.

— Hvilke forventninger hadde du til studiene?

— Å kunne eksperimentere og jobbe i et kreativt miljø, og med den økonomiske tryggheten som et studielån gir. Men jeg stilte egentlig aldri spørsmål ved det, jeg tenkte aldri at det fantes en annen måte å bli kunstner på.

— Hvilket kunstsyn, og syn på kunstnerrollen, lå etter din oppfatning til grunn for undervisningen på kunstakademiet du utdannet deg ved?

— Det hadde akkurat skjedd et paradigmeskifte, og de postmoderne teoretikerne hadde forvist de romantiske senmodernistene til historiens skraphaug. Lars Vilks kom og holdt en workshop for oss det første året, som var en ukes offerfest for alle våre romantiske forestillinger om Kunsten med stor K. Dessuten hadde Øystein Hauges teoriprogram, som inkluderte en rekke kjente gjesteforelesere, stor innflytelse, selv om flere av foreleserne var håpløst overkvalifiserte til å forelese for en forsamling analfabeter som oss. De fleste innen den faste lærerstaben var derimot av den gamle senmodernistiske skolen, som kjempet for å opprettholde en slags respekt i nederlaget, og som fortrinnsvis holdt seg til rent praktisk undervisning.

— Hvilke kunnskaper eller ferdigheter var det man som kunststudent først og fremst tilegnet seg, etter din mening? Fikk du den kompetansen du trengte for å kunne virke som kunstner senere?

— Jeg var så heldig å ha Morten Krogh som førsteårslærer, han ga oss en solid plattform å stå på. Fremfor alt var han drevet av en brennende og smittende entusiasme som var enda viktigere enn all den kunnskapen han formidlet. Hva det innebar rent praktisk å være kunstner, fikk vi derimot knapt undervisning i. Vi burde ha trent på helt enkle, men ekstremt viktige ting som å skrive selvangivelser, søknader og stå for selvpresentasjoner.

— I hvilken grad virket kunstakademiet som en arena for nettverksbygging? Hvordan vil du betone dette aspektet ved utdanningen, sett i forhold til det mer spesifikt kunstfaglige?

— Miljøet på skolen var utrolig viktig for meg, jeg lærte mer av mine medstudenter enn av alle mine lærere til sammen. I årskullene over meg gikk de som senere startet Galleri Struts i Oslo, samt Per Gunnar Tverbakk som etablerte Otto Plonk i Bergen. Disse ble mitt første og viktigste nettverk, og er stadig blant mine beste venner. Jeg tror også det faktum at skolen var så liten, og at Bergen, i hvertfall på den tiden, føltes så isolert, bidro sterkt til å skape et intensivt og tett miljø.

— Hvilket kunstnerisk uttrykk arbeidet du med da du avsluttet utdannelsen?

— Jeg hadde begynt med installasjoner og video, i første omgang som en forlengelse av et konseptuelt maleriprosjekt.

— Hadde måten du tenkte omkring kunsten på endret seg underveis?

— Den naive romantikken var borte og erstattet med en mer reflektert, men også distansert holdning — jeg laget kunst med hodet mer enn med magen, i motsetning til tidligere.

— Hva arbeider du med nå?

— Nå forsøker jeg å lage kunst med magen igjen. Mitt prosjekt kan vel stadig defineres som en slags narrativ ekspresjonisme, om enn på en noe annen måte enn før.

— Hvordan synes du kunstfeltet har forandret seg siden du var student? Og hvordan har forestillingene om kunstnerrollen forandret seg?

— Kunstfeltet har blitt uendelig mye mer mange fasettert. Alt er ikke bare mulig, men eksisterer faktisk også parallelt. Men paradoksalt nok ser det ut til at dette mangfoldet bare har gjort kunstdiskursen kjedeligere. Entreprenørkunstneren som reiser verden rundt og organiserer sin stab omkring varianter av samme konsept i stadig nye, men likeartede kunstbiennaler, får meg til å lengte etter de rullingsrøkende, halvalkoholiserte galningene med rufsete hår og maling på buksene. De var i det minste personlige, og risikerte dermed også å bli pinlige. Det går ikke an å lage engasjert kunst om man aldri vil risikere å bli pinlig og dum. Er det vanskeligere/lettere å arbeide som kunstner nå enn det var før?

— På mange måter er det mye lettere, fordi jeg helt fritt kan velge hva jeg vil hengi meg til. På den andre siden er akkurat det valget — hva jeg vil hengi meg til — blitt enda vanskeligere.