Inntekt, fattigdom og levekår

Av: Ingvill Henmo, Beate...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

Billedkunstnerne er en lavinntektsgruppe. Til tross for dette rekrutteres stadig flere til yrket. Hvorfor skjer dette? Tanken om autonomi, frihet og uavhengighet står sterkt i forestillingen om kunstnernes posisjon i den vestlige verden. Men pengemangel kan innskrenke kunstnernes handlingsrom både innen yrket og i livet forøvrig. Hva innebærer det for en kunstner å ha lite penger i dagens samfunn?

Den nye kunstnerundersøkelsen, Kunstnernes aktivitets-, arbeids- og inntektsundersøkelse, 2006 som ble offentliggjort rett før sommeren, viser at billedkunstnerne er en lavinntektsgruppe: pensjonsgivende inntekt var i 2006 på 205 000 kroner, mens vanlige lønnsmottakere hadde en gjennomsnittslønn på 366 600 kroner.

Inntekten fra kunstnerisk arbeid var i 2006 i gjennomsnitt 86 400 kroner. Men om man ser på medianen, det vil si personen som befinner seg midt i utvalget, var den på kun 38 300 kroner. Det betyr at noen få kunstnere tjener svært mye, men de fleste tjener lite. Om alle kunstneres inntekter var noenlunde likt fordelt, ville de tjent i underkant av gjennomsnittet for industriarbeidere.

FØLGER IKKE MARKEDETS LOVER

Dette er ikke noe nytt. Også tidligere undersøkelser har vist at kunstnere tjener lite. Forskerne Jon Ivar Elstad og Kjersti Røsvik Pedersen, som skrev rapporten Kunstnernes økonomiske vilkår etter forrige kunstnerundersøkelse i 1993, karakteriserer lavinntektsproblemet som kronisk.

Ut fra markedsøkonomisk tankegang vil den lave inntekten være et midlertidig fenomen: Hvis inntekten er lav, vil markedet justere seg ved at færre velger å utdanne seg til yrket. Tilbudet vil synke, og inntekten vil øke til et normalt nivå. I kunstsektoren er det motsatte tilfellet. Stadig flere rekrutteres til yrket. Fra 1980 til 2007 økte Norske Billedkunstnere sitt medlemstall fra 1 344 til 2 478 medlemmer, nesten 30 prosent. Hvorfor vil så mange bli kunstnere, når yrket er så dårlig betalt? Elstad og Røsvik Pedersen framhever at mange kunstnere er ressurssterke personer som godt kunne fått seg en annen og bedre betalt jobb. Likevel velger de å bli kunstnere, og det er også liten avgang fra yrket. Trangen til å arbeide kunstnerisk, «nødvendigheten» av å skrive eller forme, tilfredsheten ved å skape eller opptre, henrykkelsen ved å være i de kunstneriske miljøene – alt dette er «belønninger» som setter vanlige betenkeligheter over inntektsnivåer til side, skriver Elstad og Pedersen.

En forutsetning for økt rekruttering er at det finnes et tilstrekkelig antall potensielle rekrutter. «Rekrutteringen til kunstneryrkene har skjedd med utgangspunkt i sosiale grupper med høy økonomisk og/eller kulturell kapital», skriver Svein Bjørkås i Det muliges kunst, en rapport fra 1998. Du må både se en kunstnerisk løpebane som relevant for deg, og ha økonomiske ressurser til å klare å leve med realitetene. Analyser av kunstnerundersøkelsen fra 1993 viser at kunstnerne ofte kommer fra solide kår. De henter ressurser fra sine bakgrunnsfamilier, og endel har partnere som bidrar økonomisk, skriver Elstad og Pedersen. Rikdommen og utdanningseksplosjonen i den vestlige verden er en del av forklaringen på den økende kunstnerstanden.

EN UBEHAGELIG REALITETSORIENTERING

At billedkunstnere tjener lite, er ikke et særnorsk fenomen. I boka Why Are Artists Poor? fra 2002 undersøker den nederlandske kunstneren og økonomen Hans Abbing kunstnernes svake økonomiske situasjon i vesten. Han karakteriserer kunstsektoren som et «vinneren tar alt»-marked: Få individer har svært store inntekter, mens majoriteten av billedkunstnerne har svært lav inntekt.

Hvorfor er så mange villige til å utdanne seg til et yrke med svært lav inntekt, spør Abbing. Han mener blant annet at feilinformasjon, myter og manglende erfaringsoverføring gjør at kunstneryrket oppleves som mer attraktivt enn det egentlig er. Kunstnere overvurderer ofte de immaterielle belønningene i begynnelsen av karrieren, for senere å få en ubehagelig realitetsorientering. Dette er blant årsakene som fører til at kunstverdenen er overfylt av kunstnere, som igjen fører til lav inntekt for den enkelte.

INNTEKT ER SENTRALT

Men hva betyr det å ha lav inntekt? En gruppes levekår kan beregnes ut fra en rekke levekårsindikatorer. Blant disse er helse, økonomiske ressurser, arbeidsvilkår, sosiale relasjoner, boligforhold, rekreasjon og kultur, sikkerhet og demokratiske rettigheter. Ved vurdering av levekårene, sees samtlige indikatorer under ett. Lav score på én levekårsindikator, kan kompenseres med høyere score på andre indikatorer.

Den nye kunstnerundersøkelsen, Kunstnernes aktivitets-, arbeids- og inntektsundersøkelse 2006, blir ofte kalt «Levekårsundersøkelsen». Men den er ikke en levekårsundersøkelse, i og med at den bare ser på enkelte av levekårsindikatorene. Likevel: Inntekt er sentralt ved beregning av levekår, ifølge Elling Borgeraas, forsker ved Statens institutt for forbruksforskning.

— Penger er viktig, både fordi de bringer deg videre og fordi de skaper en buffer mot det uforut sette. Har du ufrivillig lav inntekt, betyr det ikke nødvendigvis at du har lav velferd. Men den lave inntekten må kompenseres for ved at du har mer av andre typer ressurser. Men det skal mye til for å veie den opp. Lav inntekt gir begrensninger i handlefriheten din, høy inntekt gjør at frihetsgraden din øker, sier Borgeraas.

Han skiller mellom levekår og livskvalitet, men påpeker at det også er et skille mellom velferd og lykke. Lykke er den subjektive opplevelsen av levekår og av livskvalitet.

— Levekår er de materielle ressursene vi har tilgang til. De forteller om hvilke vilkår vi lever under. Livskvalitet er det relasjonelle — hvilke relasjoner vi har til andre mennesker, samfunnet og naturen. Men i hvilken grad vi er i stand til å utnytte levekårene, er en annen sak. Levekår er de nødvendige betingelsene for å ha høy velferd, men det er ikke en tilstrekkelig betingelse. Stor overflod trenger ikke å gi deg lykke.

KAN TRIVES MED FÅ RESSURSER

— Hvilke levekårsindikatorer tror du kan løfte billedkunstnere ut av sin situasjon? Kan det for eksempel tenkes at det å uttrykke seg og å ha stor tilgang til kulturelle opplevelser kan kompensere, slik at kunstnerne har et bedre liv enn andre lavinntektsgrupper?

— Livskvalitet kan til en viss grad oppveie lav score på levekår. Ytringsfrihet, kulturelle opplevelser — den type relasjoner kan bety at kunstnere opplever mangel på ressurser annerledes enn tradisjonelle fattige. Aktivitetsnivået er et annet. Du kan kompensere for noe, men ikke alt, ved å ha et aktivt liv. Kunstnere har kanskje også andre forventninger, kanskje er de ikke så opptatt av materielle ting som fine biler eller dyre ferier? Jeg tenker at både kunstnere og intellektuelle kan klare lavere ressurstilgang bedre fordi de har glede av virksomheten sin — det materielle er ikke det viktigste i livet.

Elstad og Røsvik Pedersen poengterer at kunstnere med lav inntekt i mindre grad blir stigmatisert enn andre yrkesgrupper. «Å overleve på lav inntekt er en tradisjonsrik del av kunstnerlivet. En er ikke uvanlig, spesiell, mislykket, om en tjener lite på sin kunst — det er standard innen billedkunsten og kunsthåndverket, og normene for hva som går an, reproduseres fra kunstnergenerasjon til kunstnergenerasjon. Forakten for det kommersielle, og den marginaliserte eksistens på kanten av det borgerlige samfunn, er del av den psykologiske identiteten hos i hvert fall en del kunstnere», skriver de. Bogeraas framhever at det uansett ikke kan forventes at kunstnere skal være fornøyde med lav inntekt.

— Noen velger å ha få ressurser og trives godt med det. Se på Arne Næss, når han sitter på hytta si med relativt knappe ressurser. Men det er urimelig å forvente at folk skal leve på den måten. Det er et viktig skille. Du kan ikke forvente at kunstnere, fordi de har et kall, er kreative og er i kontakt med seg selv, skal ha små ressurser. Det blir feil.

Han påpeker samtidig at kunstnerne kanskje har et fortrinn når det gjelder å gjøre det beste ut av en situasjon med knappe materielle ressurser:

— For å være lykkelige kan vi ikke utelukkende ta utgangspunkt i materielle og relasjonelle ting. Vi må ta tak i oss selv, og bestemme oss for hvordan vi vil oppleve situasjonen vi er i. Det krever en aktiv virksomhet fra vår egen side. Vær fornøyd med det du har, og hvis du er misfornøyd, må du stille spørsmål ved hvorfor du er misfornøyd. Det tror jeg kunstnere gjør. Om de har dårlig råd, må de ha et bevisst forhold til egen situasjon, og kanskje sutrer de mindre. Jeg vet ikke. Men jeg mener ikke at kunstnere må være livskunstnere.

PÅ SIDEN AV VELFERDSSTATEN

Kunstnere sliter ikke bare med lav inntekt. De er også dårlig sikret når de blir syke, får barn og når de blir gamle. Hele 54,6 prosent av billedkunstnerne mangler pensjonsordning, hvilket betyr av mange kan risikere å ende opp som minstepensjonist. Og hele 96,3 prosent mangler tilleggsforsikring ved sykdom.

Velferdsstaten er i stor grad basert på lønnsarbeidet. Når du er fast ansatt og i full stilling, tar du del i alle velferdsstatens goder. Du er sikret fast inntekt og forutsigbarhet i privatøkonomien, syke- og fødselspenger, pensjonspoeng og ofte en gunstig forsikring gjennom jobben. Du har også sikkerhet i form av oppsigelsesvern, og arbeidsgiver betaler ofte for din kompetanseoppbygging. Du har lønn også i perioder som er mindre produktive.

For frilansere eller selvstendig næringsdrivende kunstnere er situasjonen en helt annen. Alt arbeidsgiver gjør for arbeidstakeren, må man selv gjøre. Inntektene avhenger av inntjening gjennom salg og fra betalte oppdrag. Forsikring og pensjon må betales av den enkelte. Dette er ikke unikt for kunstnere, det gjelder alle selvstendig næringsdrivende. Men i mange bransjer velger folk å være selvstendig næringsdrivende nettopp fordi de ser et stort økonomisk potensial. De finner en nisje i markedet der det er underskudd på tilbudssiden. Kommer man da med det rette produktet, er det muligheter for å tjene store penger.

For de fleste kunstnere er situasjonen en annen. Markedet de beveger seg inn på har en overkapasitet, og for de fleste innebærer det at de vil få en vedvarende lav inntekt. Det er flere tilbydere enn hva etterspørselen klarer å dekke. Kunstnerne har dermed en dårlig deal: De får verken velferdsstatens totale sikkerhetsnett som lønnsarbeiderne nyter godt av, eller den høye inntekten som mange selvstendig næringsdrivende sikter mot. Og mange har ikke en inntekt som er stor nok til å kunne betale for private ordninger. En selvstendig næringsdrivende bør tjene mer enn en ordinær lønnsmottaker for å dekke disse utgiftene. Når billedkunstneres pensjonsgivende inntekt i 2006 i gjennomsnitt var på 205 000 kroner, mens vanlige lønnsmottakere hadde en gjennomsnittslønn på 366 600 kroner, sier det seg selv at mange ligger svært dårlig an. Du betaler ikke en pensjonspolise på noen tusen kroner i året om kontoen er tom. Det gjør at kunstnerne er svært sårbare i perioder i livet.

PRIORITERER KUNST FRAMFOR VELFERD

Billedkunstnere prioriterer kunsten sin framfor velferd. Sosiolog Dag Solhjell viser i arbeidsnotatet Velferdsstatens fattige kunstnere fra 1997, (en analyse av kunstnerundersøkelsen fra 1993) at det er tilfellet.

Billedkunstneren driver oftest en enpersonsbedrift, og den har to sammenblandede økonomier: en næringsøkonomi og en privatøkonomi. Disse virker inn på hverandre. Går næringen bra, kan det private forbruket øke og levestandarden bedre seg.

Hos billedkunstneren konkurrerer næringsutgiftene med de personlige utgiftene. Det betyr at den kunstneriske virksomheten kan gå utover levestandarden. I sin analyse finner Solhjell at kunstnerne prioriterer næring framfor levestandard. Når kunstnerne får økte inntekter, øker de næringsutgiftene. Først når kunstnerne kan bruke en viss sum i året på dette (ca 50 000–70 000 kroner i 1993, det tilsvarer 68 000–95 000 i 2006), øker de sine utgifter i privatøkonomien, og levestandarden stiger.

Stipender bedrer først og fremst kunstnernes næringsøkonomi — ikke levestandarden. Bare når en kunstner har akkumulert mye symbolsk kapital og blitt høyt anerkjent, er det greit å veksle den inn i kommersiell kapital uten tap i anerkjennelse, hevder Solhjell.

UBALANSE GIR HELSERISIKO

Årsaken til at kunstnerne synes det er greit å ha relativt lav levestandard, kan forklares med at kunstnere tar strategiske hensyn. Ved å investere i karrieren og drive rovdrift på seg selv en periode av livet, vil belønningene kunne komme senere. Men en ubalanse mellom hva en person yter i sitt arbeidsforhold og hva vedkommende får igjen, kan være helsefarlig på sikt.

Den tyske sosiologen Johannes Siegrist har utviklet en modell som viser forholdet mellom innsats og belønning i arbeidslivet. Ifølge Siegrists modell blir innsatsen delvis utført som en del av en sosial kontrakt basert på en norm om gjensidighet. Kontrakten innebærer at man til gjengjeld for sine anstrengelser i arbeidet forventer å motta en belønning i form av penger, verdsettelse og karrieremuligheter, inkludert jobbsikkerhet.

Modellens hypotese er at ansatte som både opplever at arbeidet krever store anstrengelser og som mottar liten belønning for innsatsen de gjør, løper en større helsemessig risiko for stressrelaterte lidelser enn andre.

Forskning har faktisk vist at arbeidstakere som opplever en slik ubalanse mellom innsats og belønning, har høyere risiko for å utvikle dårligere fysisk og psykisk helse sammenlignet med arbeidstakere som ikke opplever en slik ubalanse.

UTSAT T FOR VEDVARENDE UBALANSE

Tre faktorer øker sannsynligheten for vedvarende ubalanse: 1) Arbeidskontraktene er dårlig definerte eller arbeidstakeren har få alternative arbeidsplasser/kontrakter. 2) Arbeidstakere aksepterer ubalanse av strategiske hensyn (for å bedre sine muligheter på lang sikt). 3) Arbeidstakeren er meget motivert og engasjert, og har derfor en tendens til å ha feil oppfatning av forholdet mellom innsats og belønning i egen arbeidssituasjon.

Disse faktorene karakteriserer situasjonen kunstnere ofte befinner seg i. Mange jobber uten spesifiserte bestillinger eller kontrakter. Det er vanskelig å vite hva som forventes og hva som er nok. Og ettersom det er et tilbudsoverskudd av kunstnere, er det få alternative kontrakter eller jobbsituasjoner å velge mellom. Mange kunstnere vil godta lav betaling og dårlige vilkår fordi de håper investeringen vil føre til en bedre situasjon lengre fram i tid.

Videre er mange kunstnere så sterkt motiverte i arbeidet sitt at de ikke ser ubalansen mellom hva de selv gir og hva de får ut av arbeidsrelasjonene de inngår i. De oppfatter ikke at det er et misforhold mellom ytelse og belønning. De kan likevel bli rammet av konsekvensene — når pengeboka er tom, når anseelsen ikke har inntruffet etter mange års intenst arbeid, når stipendet ikke kommer eller når arbeidene ikke ble solgt.

HØY JOBBTILFREDSHET, MEN PSYKISKE PLAGER

Yrkesgrupper som arbeider på korttidskontrakter, og under dårlige vilkår i et deregulert arbeidsliv der risikoen skyves vekk fra arbeidsgiver og over på arbeidstakerne, er spesielt utsatt for helserisiko. Selv om Siegrists modell ikke har blitt prøvd ut på billedkunstnere, er det sannsynlig at de kan være utsatt for de helsemessige risikoene som modellen skisserer.

En ny undersøkelse om arbeidsmiljø og helse utført av Statens arbeidsmiljøinstitutt, viser interessante funn. Her går det fram at kunstnere er den gruppen som i størst grad sliter med jobbrelaterte psykiske plager. Nesten 15 prosent av de spurte oppgir at de har vært plaget av jobbrelatert nervøsitet, angst eller rastløshet. Også når det gjelder nedtrykthet, depresjon og søvnvansker, topper kunstnerne statistikken. Samtidig scorer de høyt på tilfredshet med selve jobben. Dette kan tyde på at det ikke er selve jobbinnholdet, men heller totalsituasjonen knyttet til kunstneryrket som påvirker deres psykiske helse. Her kan Siegrists modell være nyttig for å avdekke årsaker. En kan tenke seg at dårlig lønn og usikkerhet med tanke på fremtid og karriereløp, i kombinasjon med høye krav til innsats øker risikoen for psykiske plager hos kunstnere.

FAT TIGDOM ER IKKE SELVVALGT

Enkelte mener at kunstnere har seg selv å takke fordi de har valgt et yrke hvor de sannsynligvis får en lav inntekt. Psykolog Kjell Underlid, professor ved HiB har forsket på fattigdommens psykologiske ringvirkninger, blant annet publisert i Fattigdommens psykologi fra 2005. Han er svært kritisk til denne tankegangen.

— Sosiale problemer kan aldri forstås som selvvalgt. Forestillinger om at «man ligger som man reder» og at «man er sin egen lykkes smed» bygger på et menneskesyn hvor alt tolkes ut fra den frie viljen. Valgbegrepet er uendelig mye mer komplisert enn som så. Folk velger aldri i et vakuum, alle valg må forstås kontekstuelt. Og vi må se på reelle valg.

Liberalister forsøker å skyve ansvaret for fattigdom fra sosiale strukturer og over på de fattiges handlemåter og kultur. Den amerikanske psykologen William Ryan kritiserte denne tankegangen i den mye siterte boka Blaming the Victim allerede i 1970. Dette er en kritikk Underlid støtter.

— Det er absurd om en skal bebreide fattige for at de for eksempel gjorde gale valg da de var 16 år og valgte linje på skolen — at de har seg selv å takke. Dette er en populær tankegang i USA, men det er sjelden du hører slike tankemåter i Skandinavia. Når det gjelder kunstnerne, må en være glad for at mange velger et kunstnerliv, og velger alternativt. Alle skal ikke bli økonomer eller aksjemeglere.

EN MATERIELL DEFINISJON AV FATTIGDOM

Å være fattig er å ikke få tilfredsstilt grunnleggende biologiske behov, som mat og drikke, og ikke ha tilgang til elementære velferdsgoder. Men fattigdom har ifølge Underlid også et sosialt aspekt. Du er fattig når du har så små økonomiske ressurser at du ikke makter å leve opp til de materielle standarder, og blir ekskludert fra de goder og aktiviteter som er normale i det samfunnet du lever i. Fattigdommen er relasjonell Fattige i Norge er objektivt sett «rikere» enn fattige i for eksempel India.

Men materiell knapphet fører uansett til psykiske reaksjoner hos den som rammes. Lista over potensielle lidelser er lang: Fattige opplever ofte utrygghet, autonomisvekking, sosial devaluering og truet selvbilde og selvaktelse. Fattigdommen kan føre til aggresjon, engstelse, depresjon, skam og skyldfølelse, og fattige kan føle seg mindreverdige i forhold til de som har mer penger.

De negative følelsene fattigdommen medfører blir intensivert i møtet med folk som har materiell overflod. Den psykologiske prisen for å være fattig i et velferdssamfunn er høy: Det er få som har lite penger, og de fleste du sammenlikner deg med er bedre økonomisk stilt enn deg selv.

— Er kunstnerne like utsatt for fattigdommens uheldige psykologiske virkninger som folk fra andre faggrupper?

— Dette er et farlig spørsmål fordi det kan brukes mot kunstnerne: «Det er ikke synd på dem, for de bryr seg ikke om det materielle». På den annen side har vel norske kunstnere en antimaterialistisk innstilling. De er ikke først og fremst motivert av gods og gull, men av andre kvaliteter i livet. Så i en fattigdomssituasjon vil jeg tro at kunstnere har en del fordeler som andre ikke har. De har en type virksomhet som de opplever som meningsfull, de har en del andre verdier og interesser. Jeg unner kunstnere en høy levestandard, men det er klart de har en del psykologiske fordeler sammenliknet med de mest rendyrkede materialistene.

FRIHET OG RISIKO

Mange trekkes til kunstneryrket fordi det er et fritt yrke. Du slipper å ha sjefer over deg, du utformer din egen arbeidsdag og velger selv når du skal arbeide og hva du skal arbeide med. Du kan dessuten uttrykke det du selv ønsker innen ytringsfrihetens grenser.

Virkeligheten er for mange mer sammensatt. Inntekt fra kunstnerisk arbeid er svært lav. Det betyr til at de fleste må påta seg en rekke andre arbeidsoppgaver for å klare seg økonomisk. I 2006 hentet billedkunstnere 50 prosent av inntekten fra andre typer oppdrag, hvorav hele 20 prosent er ikke-kunstnerisk arbeid. Den økonomiske situasjonen er preget av uforutsigbarhet.

Kunstnere er ikke alene om å befinne seg i en situasjon hvor den enkelte har full frihet, og samtidig må ta all risiko. I et deregulert arbeidsliv er det etter hvert mange yrkesgrupper som vil befinne seg i en situasjon som likner kunstnernes, og det er mange som allerede gjør det.

Eivind Slettemeås tar opp dette temaet i den nyutkomne boka Kunst og Prekaritet. Kreative næringer som IT, media, forlag, arkitektur og design karakteriseres av «en stor variasjon i antall engasjement og veksling mellom faste stillinger, oppdragsarbeid og frie prosjekter. Uspesifisert arbeidstid, irregulær inntekt og få forpliktelser mellom arbeider og arbeidsgiver er utbredt». Fleksibelt arbeid oppløser rammevilkårene for når og hvordan arbeidsoppgaver utføres. Arbeideren gjøres selv ansvarlig for egen arbeids- og livssituasjon.

Slettemeås knytter kunstneres situasjon til prekaritetsbevegelsen, et politisk nettverk forent i kampen mot prekære arbeidsforhold i Europa, hvor mellom en tredjedel og en fjerdedel av arbeidstakerne er deltidsansatte: «Prekaritetsdiskursen har både vært et forsøk på å utforme en radikal kritikk av de sosiale og økonomiske forholdene og å finne fram til alternative organiseringsformer i en situasjon der stadig flere grupper faller utenfor de etablerte ordningene.»

AUTONOMI

Tanken om autonomi, frihet og uavhengighet står sterkt i forestillingen om kunstnerens posisjon i den vestlige verden. Men idealet om autonomi står i kontrast til virkeligheten mange kunstnere befinner seg i. Lav inntekt og usikker økonomi kan føre til svekket autonomi. Ifølge Kjell Underlid er autonomi å ha selvråderett over livet, at en kan gjøre som en vil og slippe å gjøre ting en ikke vil, innenfor rimelighetens grenser. Pengemangel kan innskrenke kunstneres handlingsrom både innen yrket og i livet forøvrig. Den kan hindre kunstnerisk utfoldelse og hindre langsiktige livsprosjekt som det å etablere egen familie eller å skaffe et sted å bo. Man kan bli presset til å gjøre ting man misliker, og til å ta jobber hvor man ikke får brukt sin kompetanse. For å motta sosialstønad kan man bli utkommandert på arbeidsmarkedskurs som tar tid fra det man egentlig vil drive med, og som ikke har noe med den enkeltes interesser og identitet å gjøre. Alt dette svekker kunstnernes følelse av autonomi, eller frihet.

— Er kunstnere i bedre stand enn andre lavinntektsgrupper til å opprettholde sin autonomi?

— De fleste som etablerer seg som kunstnere er genuint opptatt av kunsten, har opplevd at de har talent på området og har en sterk indre motivasjon. En kan forsake veldig mye for å realisere seg selv og ta ut sitt beste potensial. Men kunstnere opprettholder ikke sin autonomi hvis de blir hindret i å utfolde sin virksomhet. Materiell knapphet kan begrense kunstnerisk utfoldelse, og det kan føre til en kolossal frustrasjon: Å ikke ha råd til riktig papir eller skikkelig maleutstyr, å ikke ha penger til å reise til en konsert eller til å lage prøve-cd. Slike problemer høres veldig banale og trivielle ut, men slik er virkeligheten når man er trengt langt nok ned økonomisk.

At kunstnere skal slite med fattigdom er ifølge Underlid helt unødvendig.

— Det er et rettferdighetskrav at kunstnere får en anstendig levestandard. Dette kan begrunnes ut fra hensynet til den enkelte kunstner, men også ut fra samfunnets behov for kunst og kultur. Uten kultur kan det norske samfunnet forvitre til en «bananrepublikk».