Drevet av nysgjerrighet

Av: Beate Petersen

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan kom du i gang med kunst, og hvordan etablerte du deg som kunstner?

— Jeg kommer fra bondegård og var odelssønn. Foreldrene mine hadde ingen forståelse for at jeg ville bli kunstner, men det spilte ingen rolle — jeg var oppslukt.
— Jeg begynte på Kunst- og Håndverkskolen, og under den avsluttende skoleturen til rivieraen hoppet jeg av i Italia. Jeg malte til pengene tok slutt, og tok meg jobb på et hotell og senere som sjømann. Da jeg hadde betalt det jeg skyldte, dro jeg til Milano, som var regnet som det beste stedet å studere maleri i Italia. Det jeg ikke hadde regnet med var at Milano også var en av de dyreste byene i Europa. I den tiden levde jeg på gammelt brød og nedfallsfrukt, men jeg greide meg.
— Da jeg kom tilbake til Norge traff jeg hun som skulle bli min kone. Hun hadde enebolig i Bærum, og etter at vi bestemte oss for å gifte oss, fikk jeg materialer til å bygge et atelier i tilknytning til huset. Der har jeg arbeidet siden.

— Hvilken betydning hadde den norske kunstscenen for deg?

— Da jeg kom tilbake til Norge på 1960-tallet, husker jeg at det var mye landskapsmaleri — og etter hvert en del politisk kunst — på Høstutstillingen, men ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Det er ensomt å være kunstner, men ekstra vanskelig når man har et uttrykk det ikke er så lett å få oppmerksomhet om.

— Jeg opplevde ikke den sterke motstanden mot Vietnamkrigen som mange andre gjorde på den tiden. Med bakgrunn fra Milano stod jeg ganske langt fra det politiske klimaet i Norge. Ved å studere i utlandet hadde jeg kuttet alle bånd til dem på min egen alder, og det fikk jeg svi for. Med tiden har jeg fått mye respekt, men aldri noen nære vennskap med norske kunstnere.

— Hvordan dekker du produksjonsutgiftene?

— Selv om det er maleriet jeg har hatt det mest intense forholdet til, har jeg vært nysgjerrig og prøvd ut nye ting gjennom hele karrieren. Det ledet meg etter hvert til skulptur og til land art. Det kan ikke bli mer enn to eller tre slike prosjekter i året, for man tjener ikke penger på det. Det er flaks om man får dekket reise og opphold, men jeg har funnet billige materialer og løsninger, slik at prosjektene har blitt slik som jeg ville ha dem.

— Tjener du penger på salg av kunst?

— Jeg selger kanskje ett eller to bilder i året, kanskje ingen. Det er klart at det ikke er noe å basere seg på. Jeg fører selvangivelse hvert år, og når utgiftene fra materialer trekkes fra går det alltid i minus. Derfor skjønner jeg ikke hvordan levekårsundersøkelsen kan si at kunstnere tjener så eller så mye, jeg har aldri tjent noe som helst på dette!

— Hvordan oppleves det å bli eldre som kunstner?

— Med alderen blir det vanskeligere å få utstillinger. Gallerier er mer interesserte i yngre kunstnere – de regner vel med at de har et større inntjeningspotensial over flere år. Den store interessen for ungdommen har nok noe med uttrykk å gjøre, men hvis kunsten skal ha noen verdi kan den ikke være betinget av alder!

— Det er vanskelig å forsone seg med at den store suksessen ikke kommer i min levetid. Kona mi og jeg pleier å si at bildene ikke er for barna, men for barnebarna. For vi vet at suksessen kommer.

— I Oslo-området er det bare fire-fem gallerier som kunne vært aktuelle for meg. Jeg har akkurat fått gitt ut en bok om arbeidene mine, og en av mine største forhåpninger er at den skal kunne gi innpass i et galleri.

— Har du noen gang hatt en pengejobb?

— Jeg har alltid vært flink til å formulere meg, så ganske tidlig ble jeg tipset om å undervise. Jeg holdt det unna en stund, i frykt for å bli lærer, og jeg ødela kanskje litt for meg selv da. Jeg underviste i fri akttegning II på SHKS, og var timelærer i tillegg. Da kunne jeg i stor grad bestemme tiden min selv. Hvis jeg hadde tatt en fast stilling kunne jeg kanskje blitt professor og etter hvert tjent ganske godt. Men det viktigste for meg har vært å kunne arbeide med kunsten.

— Er det et stipend eller lignende som har betydd spesielt mye?

— Jeg fikk GI da jeg var et par-og-femti, og det var en voldsom lettelse. Det gav meg en følelse av å være verdig. Da trengte jeg ikke lenger å bare leve på kona mi.

— Oppleves det å være kunstner annerledes nå enn for 20–30 år siden?

— Tidligere snakket man aldri om mulighetene. Utstillinger skulle bare komme av seg selv. Nå er det mer fokus på å skaffe seg en posisjon. Jeg sluntret nok kanskje unna det arbeidet, men det er forskjell på hvor lett det faller for folk.