• Machine 6.1 er av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Et nevrotisk ansikt projiseres på et hodeformet lerret. Med grimaser og rykninger slenger motorhodet om seg med megalomane meningsytringer.

    Thomas Kvam

Matchmaking 2005: Kunst og teknologi i skjønn forening

Av: Tore Ferner

Publisert:

Utgave: 7/2005

Del: 

Matchmaking er en årlig internasjonal «festival» i Trondheim som arrangeres av Trondheim elektroniske kunstsenter (TEKS). I år var den en kombinasjon av en workshop, en kunstutstilling, en konferanse, kunstverkpresentasjoner og en konsert. Stikkordet for festivalen var «soft freedom»: Hvilke friheter og muligheter gir de åpne, digitale teknologiene og praksisene oss i dag?

Rob van Kranenburg, Ulla-Maaria Mutanen og Alan Munro arrangerte en innledende firedagers workshop. Resultatet fra workshopen skulle illustrere hvordan kunstneriske metoder kan brukes som en integrert del i vitenskapelig forskning.

Kunst i forskningen
Problemstillingen man jobbet med, var hvordan man kan få helsepersonell innen psykisk helsevern til å være mer humane når pasienter blir aggressive. I stedet for at det tys til profesjonell, regelstyrt oppførsel for å takle en slik situasjon, er arbeidshypotesen at man med ny teknologibasert kunst kan få personalet til å innta en mer empatisk innstilling. Kanskje kan endring av lyd og lys i et rom rykke folk ut av regelstyrte vaner og åpne dem for det unike i situasjonen og dermed også for pasienten.
Det ble konstruert lyd og en prototype for endring av lys. Deltakerne gjennomførte så en «test» i form av en performance i et kjøpesenter for å se hvordan tilfeldige forbipasserende ville reagere på at en simulert aggressiv situasjon ble avbrutt av den kunstneriske «pausen».

Tett program i teknologiens randsoner
Til sammen 41 personer fra teater-, musikk- litteratur-, billedkunst-, arkitektur-, filosofi- og forskningsfeltet holdt foredrag hvor de presenterte prosjekter. Flere snakket om den nye RFID-teknologien (Radio Frequency Identification) som trolig vil erstatte de nåværende strekkodene og som vil gjøre alt man har unikt identifiserbart og sporbart. Et jordnært eksempel på dette var Vidar Kvalheims presentasjon av allerede fungerende intelligente skap på sykehus som holder greie på innholdet sitt og hvem som tar det i bruk.
Lalya Gaye fortalte om sin utvikling av datatekniske prototyper for å designe nye typer av medier for mer mobile, interaktive og varierte estetiske opplevelser enn det pc-er kan gi: Mobiltelefoner med kameraer som visualiserer lyd eller andre parametre i lokalet. Eller en «walkman» man kan mikse live musikk med ved hjelp av lydopptak eller annen interaktivitet med det byrommet man beveger seg i.
Usman Haque tyr til alle mulige teknologiske og sanselige manipulasjoner for å leke med folks romopplevelser. I verket Haunted bruker han en del «resultater» fra parapsykologien i et forsøk på å lage rom som folk opplever som «besatte». Thorbjørn Lausten viste hvordan man kan gjøre vitenskapelige resultater visuelt tiltalende uten at det vitenskapelige innholdet blir borte.
Andre foredrag handlet om hacker-kultur, overvåking, kontrollsamfunnet, at alternative mekanismer styrer etterspørsel på nettet og gir opphav til andre konsummønstre. Noen undersøkte hvilke teknologier som virker frigjørende, og andre forsøkte å lage alternative teknologier. EUs IT-visjoner ble kritisert. Og mye annet. Kunstprosjekter som benytter seg av levende satellittdata, avanserte medielaboratorier, internettverktøy og forskjellig slags interaktivitet ble også presentert.

Cool maskinperformance og digitalteater
I forbindelse med avslutningkonserten ble verket Machine 6.1 av Thomas Kvam og Frode Oldereid vist. Tidligere versjoner er blitt utstilt mange steder i Norge. I versjon 6.1 projiseres et nevrotisk ansikt på et hodeformet lerret. Med grimaser og rykninger slenger motorhodet om seg med megalomane meningsytringer. I bakgrunnen projiseres reiser gjennom klassisistiske og futuristiske urbane landskaper. Machine 6.1 er et morsomt og teknologibejaende verk som har høyt lydnivå, «attitude» og ego. Et «cool freakshow».
I den motsatte enden av skalaen befinner miniteateret Bankesignaler, Lysild, Røyksignaler av Klaus Fehling, Marcel Keller og Uli Winters seg. På en bitte liten scene fremføres en tekstbasert forestilling med mekaniske minidukker. En datamaskin styrer scenografien og lyden. Teksten handler om usikkerheten i bruken av ord og det å kommunisere med andre. Dukkenes skjøre og litt klønete småbevegelser, som trigges av den oppleste teksten, understrekes av motorenes spinkle dur. Teknologien virker like sårbar som innholdet i den oppleste teksten.

Elektronisk musikk
Peter Votova (aka PURE) lager elektronisk musikk med laptop som instrument. På TEKS fremførte han et improvisert stykke ved å manipulere samplede lyder. Lydbildet skaper assosiasjoner til tung, høyteknologisk industri med ispedde menneskelige elementer som gir det hele en fornemmelse av reise eller narrasjon. Jeff Carey (aka 87 Central) improviserer også med samplede lyder. Han benytter i større grad matematiske algoritmer for å generere et lydbilde som utgjør scener som avløser hverandre snarere enn en reise. Careys musikk har samme kontemplative ro ved seg som Votovas.
Som kontrast til dette står støyduoen Ryfylket, som var en av mange unge norske eksperimentelle utøvere som holdt konsert på den avsluttende lørdagskvelden. I støybildet utfyller Sten Ove Toft og Stian Skagen hverandre. Toft utfordrer tilhørernes sansemessige kapasitet med dyp bass og kompakt støy, noen ganger med meditative rytmer som kan få en til å miste konsentrasjonen om lyden. Ut fra lydopptak og glitcher i maskineriet genererer Skagen blant annet kontrollert støy med klang.

Mer lek og mindre formalt?
Samlet ble et ganske bredt spekter av elektronisk kunst og temaer presentert, både gammelt og nytt. Festivalen gir inntrykk av et aktivt kunstfelt med variasjoner, forstyrrelser og kombinasjoner av tidligere aktivitetstyper uten de helt store revolusjonene. Det digitale er ikke like «hot» som på 90-tallet. Mange aktører har nå et mer avslappet forhold til digitale medier og teknikker. I stedet for mye selvreferanse og formale problemstillinger hva det digitale som sådan angår, som rundt årtusenskiftet, er det nå mer lek, mindre stramt. Genre blandes, flere sanser engasjeres og ikke minst utforskes rommet og stedet mer. Kunsten følger med og utforsker egne veier etter hvert som verden gradvis digitaliseres.