Oppgaver lokalt

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan kom du i gang med kunst, og hvilke grep gjorde du for å etablere deg som kunstner?

— Tanken på å bli kunstner var veldig fremmed i mitt miljø. Som misjonærbarn hadde jeg en oppgave i verden, tenkte jeg, så jeg tok faktisk grunnfag i psykologi først. Det var heldigvis ventetid for å gå videre med hovedfaget, så jeg fikk tid til å tenke meg om. Jeg hadde holdt på med tegning og maling i ungdommen, og jeg ble interessert i tekstil da jeg bodde et år i Lofoten. Midt på syttitallet var Polen stedet for tekstilkunst, så jeg søkte meg til akademiet i Kraków.

— Hvordan opplevde du det norske kunstlivet etter utdanningen i Polen?

— For 25 år siden var det vanskligere å bli akseptert i Norge med utdanning fra utlandet. Kontrasten mellom den høye statusen kunstnerne hadde i Øst-Europa og likegyldigheten i Norge var slående. Mangelen på kontakter i kunstmiljøene her gjorde at det gikk tregt i begynnelsen, og det å greie seg som kunstner var vanskeligere enn jeg hadde trodd.
— Istedenfor å være offensiv med hensyn til egen karriere, ble jeg fanget i et strev for å forsørge familien. Samtidig drev jeg pionérarbeid med oppstarten av de første offentlige barnekunstskolene, og dette tok mye av min tid i femten år.

— Er det noe spesielt med å være kunstner utenfor de store byene?

— Det har både fordeler og ulemper, litt avhengig av hvor i landet man bor. Jeg har bodd i Lofoten i tretti år, men kunne ikke ha gjort det uten kollegaer i nærheten. Vi har stor glede og nytte av hverandre, også når det gjelder konkrete samarbeidsprosjekter.
— Fordelen med å være kunstner på et lite sted kan være at det er lettere å få oppdrag og arbeid, når det ikke er så mange i nærheten med samme kompetanse. Beslutningsprosessen i en liten kommune er også ofte enklere enn i en stor by, slik at utradisjonelle prosjekter kan gjennomføres uten så mye byråkrati. Ulempen er at man ikke får presentert seg så lett på nasjonalt nivå, for det krever en ekstra innsats når avstandene er store. Dette avspeiles også i stipendtildelingene, der mindre penger tilfaller kunstnerne nordpå. Årsakene er kompliserte, men mye handler om lite kunnskap om kunstscenen utenfor byene.

— Selger du kunsten du lager?

— Det hender, men jeg er mest opptatt av å lage store installasjoner — ting som ikke er til salgs, men der konteksten er viktig. Jeg samarbeider mye med en komponist, og vi har felles forestillinger med installasjon og musikk. Jeg lager også utsmykkinger og mindre tepper i blant.
— Jeg prøver selvsagt å få stipender og støtte til prosjekter for å dekke produksjonsutgiftene, men det lykkes bare delvis. Ofte bruker jeg lønn fra undervisning eller foredragsvirksomhet til å finansiere produksjoner.
— Stipendpenger er helligere enn andre penger, og lettere å bruke til kunsten. Men ellers er det ikke sånn at jeg planlegger så veldig — som regel er regningsbunken så stor, at jeg betaler de med purregebyr først.

— Hvordan prioriterer du kunstneriske utgifter i forhold til egen levestandard?

— De kunstneriske utgiftene prioriteres absolutt fremfor levestandarden. Jeg pleier å si at likningskontoret har stående invitasjon til huset vårt for å se hva slags kapitalgjenstander vi har kjøpt, når det er snakk om kunstnernes mulige skjulte inntekter. Oppveksten som misjonærbarn har nok vært til hjelp når det gjelder å takle vår såkalte fattigdom, for jeg har aldri vært opptatt av materiell rikdom. Kvaliteten på fargene og garnet i atelieret har vært viktigere enn stilen på møblene i stua.

— Hvordan kombinerer du kunstneryrket med familien?

— Det er et vanskelig spørsmål, fordi det har både et kvinneaspekt og et faglig aspekt. Hvis man ser på antall studenter på høgskolene er det faktisk noen flere kvinner enn menn, men ser man på yrkesaktiviteten fem år etterpå, er det nedslående få kvinner. Det er en kamp mellom flere interesser, og det er vanskelig å lykkes både med familien og kunsten. Det er en smertegrense når det gjelder inntekt, når man også har ansvar for barn, og det foregår en kamp om tida — der barna som regel vinner. Noen ganger skjønner jeg poenget med katolikkenes sølibat — det gir mulighet til å konsentrere seg om det «vesentlige». Er man gift med en kunstner, er situasjonen enda verre — «double trouble» i følge min amerikanske kunstnermann. Særlig for kvinnelige kunstnere som har barn — nå høres jeg fryktelig dogmatisk ut — fordi vi som regel prioriterer ungene. Livet har sine faser, og mange velger kjærligheten framfor kunsten — mens noen får til begge deler.

— Hvilke kunstpolitiske ordninger har vært viktige for deg?

— Kunstnerorganisasjonene har vært viktig, særlig distriktsorganisasjonen i Nord-Norge, men også Norske Tekstilkunstnere. Ordningene med etableringsstipend, utstillingsstipend og reisestipend har vært viktige, fordi de har gitt det ekstra puffet man trenger for å realisere kunstneriske prosjekter.
— Et stipend fra Vederlagsfondet gjorde at jeg kunne ta permisjon fra min halve undervisningsjobb og satse 100% på et stort kunstprosjekt. Etter det året kom det flere stipender og oppdrag, så jeg endelig kunne si opp jobben for godt.

— Er det ordninger du savner?

— Ja, jeg savner regionale stipendordninger, der avstanden mellom søkerne og byråkratiet er mindre. Det skulle også vært økt satsing på forskning som en del av kunstnerens praksis, i tillegg til direkte prosjektstøtte. Ellers savner jeg et sikkerhetsnett for frilansere, som gir oss sykepenger selv om vi har lave inntekter, og en pensjonsordning som anerkjenner vår yrkesaktivitet.

— Hvilke begrensninger mener du kommer med yrket — og hva er mulighetene?

— Begrensningene er færre nå enn før — og de er først og fremst av økonomisk art. Studie finansieringen burde være bedre, så unge kunstnere slapp å gå inn i etableringsfasen med stor gjeld.
— Mulighetene ligger i et større internasjonalt samarbeid, også på tvers av fagområder. Globaliseringens positive side er at vi har fått flere kolleger innpå oss, og jeg tror vi trenger hverandres erfaringer.