Et øyeblikks grunnløs optimisme

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan ble du kunstkritiker?

— Jeg er utdannet billedkunstner, men nå tenker jeg på meg selv først og fremst som en skribent. Den første identiteten man får sitter veldig sterkt, og for meg tok det lang tid å gi slipp på den.
— Jeg gikk ut fra akademiet i Oslo i 1996, og et par år etter var jeg sivilarbeider på Akershus kunstnersenter. Der fikk jeg lage en utstilling med unge malere, som jeg også skrev en katalogtekst til. Ketil Nergaard, som hadde en kortvarig jobb som snekker på kunstnersenteret, leste teksten og klarte siden å overtale meg til å begynne som redaksjonssekretær da han ble redaktør for Billedkunst. Det var bare en 20 prosents stilling, men da var det fire år siden jeg hadde gått ut fra akademiet, og det passet godt å ha en fast jobb.

— Jeg har alltid hatt en interesse for tekst. Skrivingen opplevdes på det tidspunktet som mye lettere enn kunstproduksjonen. Jeg prøvde å gjøre det å skrive til en del av kunstnerskapet mitt, men dette ble aldri særlig produktivt for meg.

— Hvorfor var ikke kombinasjonen skribent/ kunstner produktiv?

— Kombinasjonen har jo avgjort vært produktiv for meg som skribent, og i en periode følte jeg også at jeg fikk mye igjen som kunstner – både i forhold til å orientere seg i et komplisert felt, men også i forhold til å i det hele tatt få gjort noe. Hvis man ikke kommer inn i den gode flyten som kunstner, hvor man produserer og får vist og testet det man gjør i ulike sammenhenger, blir det lett mye lediggang. Så man kan vel si at skribentvirksomheten ga meg en flyt, men kanskje ikke den som trengs for å lage kunst. Skal man holde oppe en virksomhet som kunstner, må man først og fremst bli god på å lage kunst.

— Det var ikke uvanlig å kombinere ulike praksiser på 1990-tallet?

— På den tiden var det et kunstpolitisk poeng å blande roller. Å bringe flere sider ved produksjonsog formidlingsapparatet inn i kunstverket ble en ideologisk fane man holdt opp mot det etablerte. Den såkalt «unge scenen» ønsket å gjøre galleri-, skribent- og kuratorvirksomhet til kunst, noe som selvfølgelig brøt med ideen om en mediespesifikk kunst. Kunstsystemet i Norge handler mye om fordelingsnøkler: hvem som skal få stipender, sitte i utvalg og komiteer osv., så dette var også en kamp om definisjonsmakt på flere områder.

— Hvordan har kunstscenen endret seg de siste 10–15 årene?

— Jonas Ekeberg sa engang at «vil man ha makt i den norske kunstverdenen, er det bare å ta den». Det var en del av hybridpraksisen den gangen. Nå er maktposisjonene i større grad profesjonalisert, så dette er nok ikke lenger like lett. Vi har fått flere kuratorer og kritikere, også i Norge, og fenomenet «corporate collecting» — store kunstsamlinger bygget av aktører i næringslivet, med kunstfaglig bistand — som bidrar til å normalisere mye av samtidskunsten. Og så er hele feltet blitt mye mer internasjonalt. Mange av de mest interessante unge kunstnerne har utdannelsen sin fra andre land, eller de reiser ut umiddelbart etter endt utdannelse og blir værende. De orienterer seg mot et større felt fra starten av. Det er en god ting.

— Hva er den største utfordringen for norske kunstnere?

— Et problem er at viktige deler av kunstfeltet er dårlig utbygget. Det finnes for eksempel ingen gjennomgående presentasjon eller analyse av karrierene til flere sentrale norske kunstnere som allerede er passert 40. For eksempel Ole Jørgen Ness, han var selve 1990-tallet i Norge og burde vært viet en egen bok. Eller Snorre Ytterstad — det er ingen grunn til at ikke hans arbeider skulle være svært interessante også internasjonalt. Men det ligger en motstand i at mange ikke har gjort nok til at de blir interessante utover den lokale konteksten. Dette er også delvis betinget av mangler ved systemet. Det er for få som interesserer seg for hva kunstnerne gjør, på et institusjonelt nivå. Den kommersielle scenen er fremdeles veldig liten, og i mange tilfeller uten ambisjoner. Stipendordningen er veldig viktig, men blir i for stor grad en økonomisk brannslukker. Det gjelder å skape gode spiraler for seg selv, og ikke være avhengig av de få, lykkelige øyeblikkene.