Noen ganger napper det

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan etablerte du deg som kunstner?

— Jeg hadde min debututstilling i Kunstnerforbundet i 1962, og ble kjøpt inn av både Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Da var jeg plutselig oppe i de høyere sfærer. På den tiden måtte man ha deltatt fem ganger på Høstutstillingen eller være innkjøpt av Nasjonalgalleriet for å få stemmerett til Bildende kunstneres styre (BKS). Kriteriene gjorde at svært få hadde stemmerett, men jeg fikk det nesten fra begynnelsen av.

— Da ble du også aktiv i kunstpolitikk?

— Ja, jeg ble spurt om å stille til valg i BKS, og etter hvert som jeg ble kjent med forholdene fikk jeg både mer viten og en vilje til å tenke sosialt. Rolf Rude var styreleder på den tiden. Han kritiserte organisasjonen for å være «et hode uten kropp», og ville i stedet at faggrupper skulle danne kroppen i en fagforening for billedkunstnere. Jeg ble redaksjonssekretær i «meddelelsesbladet » som Rolf Rude startet på den tiden, og dermed ble jeg med på å utvikle argumenter som var svært kontroversielle i BKS-systemet. Dette la mye av grunnlaget for den politiske kampen som kom senere på 70-tallet.

— Fikk du tid til å lage kunst på den tiden?

— Parallelt med det politiske engasjementet hadde jeg noen store utsmykkingsoppdrag. Dette gav inntekt, men jeg kunne ikke ha arbeidet fagpolitisk om jeg ikke hadde hatt en mann med fast jobb. Han var ansatt i staten og det var ikke et liv i luksus, men det gav stabilitet. For å referere Tore Haaland, «det er ektefellene som er den norske kunstens mesener».

— Har det vært perioder du ikke har kunnet arbeide?

— Jeg har hele tiden kunnet holde arbeidet i gang. Det er viktig å ta vare på helsa, og nå er jeg frisk som aldri før. Jeg er optimist, det følger kanskje med yrket, man må ha tillit til prosessene. Når man begynner på et bilde vet man aldri hva det blir til slutt, akkurat som i livet forøvrig. Vårt yrke ligner på mange måter fiskerens. Noen ganger napper det, andre ganger ikke.

— Hva innebærer det å tenke på kunst som et yrke?

— Noen sier at kunst ikke er et yrke, og det er ulike oppfatninger av hva et yrke innebærer. Under kunstneraksjonen på 1970-tallet var det et poeng for oss at kunst skulle være et yrke på linje med andre, siden det er en fulltidsbeskjeftigelse som burde gi tilsvarende næringsgrunnlag.

— Har holdningene til kunst forandret seg?

— Jeg har gjennomlevd etterkrigstiden — en periode som var vanskelig økonomisk for alle. På 1960-tallet sa Einar Gerhardsen at «nå har vi fått brød, nå må vi også få kultur». I dag har folk mer penger og lever i overflod, men politikernes vilje til å støtte kunst er blitt mindre.
— Kunst har alltid vært et investeringsobjekt, men nå opplever mange kunsten som ren pengeverdi. Finansverdenen dominerer kunstmarkedet. Kunsten blir en slags merkevare og dens innhold og åndelige verdi blir borte.

— Er det derfor GI-ordningen møter lite forståelse?

— Den fordypningsprosessen som ligger til grunn for et kunstverk blir ikke forstått og verdsatt. Dersom det ikke skapes rom for denne prosessen vil all kunst forflates og kommersialiseres. Her kommer poenget med GI. Ordningen er viktig fordi den fremmer dette fordypningsaspektet ved kunsten. Får man penger i rykk og napp, blir det ingen kontinuitet i livs- og arbeidsprosessen. Man kan ikke få bygget opp noe stort i løpet av tre eller fem år. Kontinuitet og fordypning er en forutsetning for nyskapning.
— Det har bare unntaksvis vært brukbare kultur - ministere som har forstått dette, og det har kulturlivet måttet lide for. På samme måte som bøndene trenger tilskudd for å ivareta natur ressursene, trenger kunstnerne støtteordninger for å opprettholde de åndelige verdiene.