Reality Check

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvilke grep gjorde du for å etablere deg som kunstner?

— Etter utdanningen tok det et par år før jeg lagde kunst. På skolen prøvde jeg å forstå landskapet. Hvorfor er Tandberg i Artforum og Nerdrum i VG? Kunstverdenen finnes på ulike nivåer, jeg måtte finne den scenen der jeg passet inn.
— Det er et problem at folk tror at kunst skal betale seg med en gang. Kunst genererer penger over lang tid. Jeg jobbet fulltid og hadde siviltjeneste fra jeg gikk ut fra SHKS i 2000 til jeg fikk mitt første stipend i 2002. I denne perioden hadde jeg ikke penger til å lage kunst, men kuraterte og initierte ting for andre. Ikke for å være kynisk, men ingen bryr seg om hva du gjør — bare hva du gjør for dem. I ettertid ser jeg at man får mer igjen for det i lengden, selv om jeg ikke tenkte på det da.

— Hvordan tjener du penger?

— For å være mest mulig fleksibel har jeg bevisst valgt å ikke ha atelier og andre faste utgifter. Jeg kombinerer residencies og mindre stipender, som betyr bolig og kontanter eller en av delene, med salg fra gallerier, undervisning og andre frilansoppdrag. Kunsten er et eksperimentelt rom, det handler om forskjellige former for tenkning og om bevisst strategi, og det krever mye oppmerksomhet. Det er et fag.

— Hvilke stipendordninger er viktige for deg?

— Residencies har betydd utrolig mye for meg, totalt har jeg vært på syv stykker med varighet fra tre måneder til ett år. Det gjelder å også søke stipender som ikke er knyttet til større institusjoner. De er lettere å få, fordi færre søker på dem, og det er mindre forventninger til begge parter. Dette gir frihet og rom for utforskning — man kan finne opp seg selv på nytt på hvert sted. Etter hvert åpner det seg for mer prestisjefylte residencies.

— Er det kunstpolitiske ordninger du savner?

— Hva om galleriene kunne søke om produksjonsstøtte? Spørsmålet er om de ville blitt tatt seriøst i utlandet, det er problemet med subsidier. Vi trenger uansett flere gallerier. Det gir kunstnerne kommersielle muligheter og en faglig ramme, og øker dermed kunstnernes selvtillit. I dag er det for mange kuratorer, men alt for få visningssteder med ambisiøse ledere. Det er galleristene som går på studiobesøk og gutser. Det er de som tar sjanser og plukker opp nye kunstnere, og satser på deres karrierer. Galleriene oppdaterer seg hele tiden, de går dypere inn i kunstnerskapet og hjelper til fremover.

— Hvilken betydning har GI?

— GI er ikke så viktig mener jeg. Jeg vil heller ha arbeidsstipend for eldre kunstnere. GI kan bety å gi penger til folk som ikke er aktive, da må man heller få seg en annen jobb. Til slutt blir man pensjonist. Hvis man arbeider mye og er aktiv så klarer man seg.
— Problemstillingen om kunstnernes levestandard har kanskje fått feil fokus. Man må huske at kunst er en business, som bilbutikk og pølsekiosk. Andre bedrifter driver også med underskudd de første årene.

— Hvilke begrensninger føler du kommer med kunstneryrket?

— Det er vanskelig med familie og etablering. Man lever på flyplasser, det er mye reising, og det er ikke et enkelt liv. Det blir begrensende fordi man lett mister kontakten med prosjekter, og det blir lett mye halvgjort i forhold til utstillinger og salg.
— Kunstnere har ofte kunstnervenner. Det er en spesiell måte å tenke og leve på som andre ikke forstår, man oppleves lett som en outsider eller en parasitt. Det er også lett å stigmatisere seg selv og føle at man ikke hører til, for eksempel sosialt.

— Hva tenker du om myten om den fattige kunstneren?

— Da jeg gikk på skolen leste jeg om kunstnere som Jasper Johns og Robert Rauschenberg, som spiste hermetikk og ukesgammelt brød. Det kan være stramt. Det var et år jeg ikke gjorde noe sosialt, ikke gikk ut, ingen konserter, ingen ting. I slutten av måneden var alt helt skrapt. Den fattige kunstneren er ingen myte.
— Det er en stressende situasjon for de fleste å ha dårlig levestandard, men den perioden du sliter er ikke uten verdi. Det kan bli en reality check, der du må analysere deg selv, miljøet og din egen situasjon, og dette kan skje hele tiden. Hvis kunsten min plutselig faller sammen, eller støttespillerne mine ikke kan holde den oppe, kan jeg stå uten jobb om et år. Du skjønner at du må posisjonere deg, og at kunsten din må få en verdi. En måte å ta tak i dette på er å gjøre noe for diskusjonen — utfordre samtalen — og å uttrykke deg slik at du blir lagt merke til.