Idealisme og bytteøkonomi — en kopp kaffe gir ti tilbake

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan kom dere i gang som kunstnere?

GTH: Det var ingen ung kunstscene i Trondheim da vi studerte der på begynnelsen av 90-tallet, så vi forsøkte å skape sammenhenger for å vise og diskutere kunst. Under utdanningen samarbeidet vi om å sette i gang prosjekter, som «Galleri med balkong» og ulike publikasjoner.

SJ: Vi flyttet til Oslo da vi gikk ut av akademiet i 1995. Det var en tøff tid økonomisk. Vi fortsatte med gallerivirksomhet i leiligheten vår og klarte å skaffe penger til utstillinger, men ikke alltid til oss selv. Jeg husker vi arrangerte en utstilling med finske kunstnere, som ble støttet av ambassaden. Ambassadøren kom med champagne og vodka på åpningen hjemme hos oss, mens vi spiste stekte poteter med ketchup. Den økonomiske kontrasten ble stor. Selv om vi har hatt dårlig råd har vi likevel insistert på å bare jobbe med kunst, ikke ta brødjobber.

— Hvilke kunstpolitiske ordninger har vært viktige for dere?

GTH: For alle de kunstnerdrevne galleriene var arbeidsplasser med KAIA-midler viktige. Hver gang Arbeiderpartiet fikk makten ble det gitt mulighet for litt støtte og arbeidsmarkedstiltak, så forsvant ordningene igjen. Da vi etter hvert fikk arbeidsstipender, innebar dette et stort økonomisk løft. Vi kunne endelig senke skuldrene, og det resulterte i en svært produktiv arbeidsperiode.

— Dere har blant annet jobbet med scenografi, formidling og som kuratorer — alene og sammen — hvordan passer dette med kunstneridentiteten?

SJ: Det var en typisk 90-tallspraksis, man kalte seg flere ting og det var naturlig å jobbe på flere områder. Det hadde en politisk betydning: å få ting gjort, ta skjeen i egen hånd. Det var også en måte å skape muligheter for andre på. Kunstneridentiteten ble satt under et sunt og forfriskende press på den tiden.

— Hvordan prioriterer dere kunstneriske utgifter i forhold til levestandard?

SJ: Vi har aldri tjent penger på å selge kunst — jeg kan telle på en hånd de arbeidene jeg har solgt — men så har jeg alltid sett på meg selv som en idealist. Den sterke idealismen gjør at man ikke føler seg underlegen selv om man har lite materielt. Samtidig har mye av inntektene gått til utstyr for å kunne produsere. Vi har for eksempel ikke TV, men derimot dyrt produksjonsutstyr.

GTH: Det er visse ting man ikke kan ta seg råd til som kunstner. For folk flest virker ting som bil, nye klær og ferier naturlige — vi har måttet prioritere for å kunne gå til tannlegen hvert år. Når det kniper, støtter vi hverandre og deler på det vi har. Det kan nok være vanskeligere å ha en ektefelle med normal inntekt. Man føler seg fort underlegen, og da kan det være vrient å bruke de få pengene man har på kunstproduksjon. Vi forstår hverandres situasjon, og har heller dårlig samvittighet om vi bruker penger på andre ting enn kunst.

— Er det forskjell i prioriteringene i bruk av penger tjent på salg av kunst, stipender, undervisning eller pengejobber?

GTH: De små porsjonsstipendene går gjerne til å kjøpe utstyr eller materialer, mens arbeidsstipend handler mer om å kjøpe seg tid. Man må passe på at produksjonsmidlene er på plass, og for eksempel bruke noe av arbeidsstipendet til å kjøpe en datamaskin eller noe annet som har varighet. Da det var mange kunstnerdrevne gallerier var alle flinke til å låne utstyr av hverandre og å gi gjenytelser.

SJ: Jeg kunne ta opp lyd for noen, og så be om noe tilbake en annen gang. Bytteøkonomien ble en del av produksjonen. Det fine med dette er at man blir mer involvert i andres kunstnerskap. Dette var særlig viktig før OCA ble etablert. Da var det gjerne tilfeldig hvilke kunstnere gjestende kuratorer fikk møte. Når kunstnerne kjente hverandres prosjekter godt, kunne vi sende kuratorer rundt til kunstnere vi trodde kunne passe. Ofte fungerte vi også som både vertskap og guider.

— Har praksisen med bytteøkonomi endret seg etter at dere har blitt eldre?

GTH: Det er mindre av den nå. Vi kan oftere betale for tjenester, men da blir det gjerne til «kunstnerpris», som også er en type bytteøkonomi. Vi gir hverandre jobber som design og redigering, det er både en type arbeidsformidling og en måte å tenke på. Man får alltid mindre prosjektstøtte enn hva man søker om, så det er nødvendig å gjøre ting gjennom kjente for at det skal bli noe av i det hele tatt.

— Er det kunstpolitiske ordinger dere savner?

SJ: Kunstnere har ikke de samme støtteordningene og rettighetene som folk flest har. Det går bra så lenge man er frisk og kan produsere, men hva hvis noe skjer? Vi savner et sikkerhetsnett, det burde finnes rimelige forsikringsordninger for kunstnere. Det er en stor kilde til uro å ikke ha råd til helseforsikring eller pensjonsordninger.

GTH: Dette er et problem for alle selvstendig næringsdrivende, men som kunstnere driver vi ikke med konkurranse, og vi tenker ikke profitt på samme måte. Vi mener at vi har en samfunnsrolle.

— Hvilke muligheter kommer med kunstneryrket?

GTH: Kunsten har en estetisk tradisjon, men den kan fungere på mange plan: økologisk, etisk, visuelt og så videre. Som kunstner har man erfaring med å tenke kritisk, reflektere, se på nytt, komponere, og man har tekniske ferdigheter innen for eksempel tegning eller fotografi. Man er gjerne flink til å skape sosial atmosfære og klima for koblinger, stille spørsmål og ha en kritisk tilnærming til ulike områder. Det er imidlertid fortsatt tradisjonelle holdninger til kunst som hersker, det er ikke mange utenfor kunstmiljøene som ser det potensialet som er i samtidskunsten.

— Levekår har også sammenheng med anerkjennelse, hvor viktig er den?

SJ: De gangene jeg føler meg mislykket er når jeg føler at jeg ikke blir forstått. Vi gir 110 prosent, og da er det viktig å få bekreftelse på at det man gjør er noe verdt.

GTH: Det betyr mye å bli invitert til å delta på utstillinger og å bli skrevet om. Det er fint når noen har forstått arbeidet ditt, kan sette det sammen på egenhånd og ta det med videre. Samtidig er det inspirerende når folk utenfor kunstfeltet forstår prosjektene, viser engasjement og kanskje bruker ideene til å gjøre noe selv.

SJ: Vårt langsiktige prosjekt i Gildeskål, «Sørfinnset skole/the nord land» er på mange måter et eksperiment som går imot kravet om profitt. Vi får ingen lønn, men likevel får vi mye tilbake. Vi sier gjerne at en kopp kaffe gir ti tilbake, eller at den kommer tilbake i form av en spade, lån av en båt eller annet. Det ligger en form for frihet i dette.