Riktig medisin

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan etablerte du deg som kunstner?

— Det skjedde tidlig, jeg ble nærmest kastet ut i det og hadde min første utstilling som 22-åring. På den tiden drev jeg et vekselbruk mellom utstillinger, portrettoppdrag og ulike strøjobber. Jeg er selvlært som kunstner, men jeg gikk en stund som elev hos Odd Nerdrum. Etter hvert utviklet jeg et kunstnerisk varemerke, en kombinasjon av skulptur og maleri, som jeg har holdt meg til siden.
— Det er mange dyktige kunstnere som ikke får full uttelling, det er tilfeldighetene som råder. Det handler om å være på rett sted til rett tid med det riktige produktet. Jeg ble tatt med på et par viktige utstillinger, dermed havnet arbeidene mine i en gangbar kontekst som akseptabel samtidskunst. Det var på begynnelsen av nittitallet, og jeg hadde holdt på i rundt femten år. En stund var maleriet helt ute, og det kunne lett slått uheldig ut, men i stedet har hjulene fortsatt å rulle.

— Hvordan dekker du produksjonsutgiftene?

— Jeg har GI i bunnen, og så kommer salg, utsmykkinger og oppdrag i tillegg. Reise- og materialkostnader utgjør omtrent halvparten av utgiftene, men alt går inn i den samme potten. Jeg har aldri søkt prosjektstøtte, for utgiftene varierer ikke så mye. Jeg har en jevn produksjon og bruker billige materialer.

— Hvilken betydning har GI hatt for deg?

— Jeg fikk GI for fem år siden, og det forandret tilværelsen min. Nå produserer jeg i en jevnt høy hastighet, det ville ikke vært mulig uten GI. Kunstnerlønn har eksistert i Norge siden 1800-tallet, også Amaldus Nielsen hadde det, men det blir gjerne glemt i debatten i dag.
— På samme måte som jeg spiller i band uten å få en krone for det, ville jeg malt også uten støtteordninger. Men det er én viktig forskjell. Jeg ville ikke vært i stand til å kommunisere med publikum. Kunst innebærer også å administrere seg selv — det er mye kontorarbeid som må til for å nå frem. Det ville vært umulig uten støtte. Tidligere jobbet jeg på lager og som vekter for å finansiere kunstproduksjonen. Men man får ikke akkurat mer energi med alderen. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lage utstillinger lenger, hvis jeg skulle fortsatt med dobbeltarbeidet.

— Hvordan er det å bli eldre som kunstner?

— Mye forandrer seg, blant annet ambisjonsnivået. Først vil man leve av kunsten, men etter hvert dannes det en livsstil med jobber og oppgaver relatert til kunstneryrket. Svært få kan leve av det de produserer alene.
— Det har blitt tydelig at kunstbransjen ligner mer på reklame-, pop-, og motebransjen, der idealalderen er lav og konsum hovedfokus. Kunsten har blitt en merkevare. Før var det bare Nerdrum, men nå er det sosiale talentet utslagsgivende for alle. Omløpshastigheten har økt og kunstnere har blitt forbruksvare. I realiteten tar det lang tid å bli god i kunstnerfaget — det skiller yrket fra pop og fotball.

— Hvilke utfordringer og muligheter gir det å være kunstner?

— Selve kunstneryrket fungerer som en utdanning i seg selv, det er eksamen på eksamen. Kunstnere er fleksible, men å kunne omstille seg er en dyd av nødvendighet. Kunsten er en øvelse i ydmykelser, enten ender man som et vrak, eller man begynner å se litt stort på ting. Avslag er en del av gamet. — Min eneste bekymring er at filmen i hodet skulle stoppe, det ville vært et reelt problem. Jeg har vært heldig og aldri hatt noen blokkeringer. Det har kanskje sammenheng med vekselbruket mellom å drive med maleri, skulptur, gitar og legge til rette for utstillinger. Filmen fortsetter.

— Er det ordninger du savner?

— Min erfaring tilsier at man bør spre det som er av midler utover. Altså ikke satse bare på store stipender, men ha en demokratisk modell. Jeg tror på å gi alle en minimums sjanse, og at alle fra en gitt alder skulle få GI.

— Hvordan vil du argumentere for dette?

— Det må nok en holdningsendring til. Mange mener at kultur ikke skal støttes, men hvis markedet hadde fått styre ville hele kulturen kollapset etter en stund. Den ville blitt fattigere, uten mangfold og bredde. Likevel oppleves det som vanskelig å argumentere for GI. I media er svarene gitt på forhånd og FrP-holdningene vinner alltid. Det krever kunnskap å sette seg inn i billedkunst, og det er provoserende for mange. Det er litt som med tran, det kommer inn under huden på en etter hvert, og gevinsten er stor på sikt.
— Vi må kanskje snu på argumentasjonen og spørre hvordan pressen hadde klart seg uten pressestøtte og politikerne uten partistøtte. Vår situasjon er ikke unik, men vi blir likevel sett på som en svak gruppe i media.
— De fleste yrker betjener hverandre, låner og serverer. Kunstnere jobber med trykkerier, verksteder og utstillingssteder, og sysselsetter på denne måten en rekke andre profesjoner. Det blir et problem når folk ikke ser resultatene av de felles investeringene de er med på.

— Har du hatt perioder du ikke har kunnet arbeide?

— Nei, men omtrent samtidig som jeg begynte å få litt suksess med kunsten fikk jeg kronisk leddgikt. Jeg har faktisk laget en utstilling til sengs, så viktig er det for meg å kunne arbeide. Det er nok en form for terapi. Hadde jeg hatt en vanlig jobb, ville jeg kanskje vært 50 prosent ufør. Det gjenstår å finne støtteordninger for syke kunstnere. Uten trygdeordninger står man på bar bakke.
— Enda så romantisk det høres ut, så tror jeg kunstnere må arbeide. Jeg har nesten aldri hatt ferie i vanlig forstand. I det siste har jeg forsøkt å ta en hviledag i uken, en slags søndag. Men det er vanskelig å få til. Jeg har ingen familie og det gjør at jeg kan jobbe mye. Det har vært umulig å kombinere familieliv med karriere og arbeidssituasjon.

— Hvordan passer kunstnerlivet inn i forbrukersamfunnet?

— Vi har en stor gruppe nyrike mennesker som blir sett opp til som helter. Det er et sykdomstegn når rikdom i seg selv er noe å beundre. Jeg er i samme situasjon som mange andre kunstnere, jeg har hatt dårlig råd så lenge at jeg ikke ser på meg selv som fattig. Jeg føler meg priviligert. Vi tar ikke del i konsumsamfunnet, men jeg vil ikke bygge opp under myten om at kunstnere skal leve spartansk. De blir ikke bedre av å sulte. Men kunstnere er standhaftige og det skal mye til før de klager.