Evig etablering

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

— Hvordan kom du i gang med kunst?

— Jeg kommer fra en kunstnerfamilie og bestemte meg tidlig for å bli billedkunstner. Fra jeg var 12–13 år gikk jeg i lære hos min far, Per Krohg, og da jeg var 17 år kunne jeg den italienske renessansen til fingerspissene.
— Mens jeg ventet på å bli gammel nok til å søke på akademiet, gikk jeg et år som hospitant på SHKS. Jeg var oppslukt av kunsten, og tegnet akt både før og etter undervisningen. Det ble tolv timers dager og lite kontakt med verden utenfor.
— I 1957 hadde jeg studert på akademiet i ett år, under faren min, og debuterte på Høstutstillingen som 20-åring. Da sluttet jeg på skolen for å bli kunstner på heltid.

— Solgte du kunsten du produserte?

— Ja, men salget varierer. I 1960 hadde jeg en separatutstilling i Kunstnerforbundet, som ble en av mine to store salgssuksesser — den neste kom nå nylig. Jeg solgte så og si hele utstillingen og tjente 30 000 kroner, som var en stor sum på den tiden. Pengene gjorde det mulig å bo med kone og et barn i Paris i et år. Der tegnet jeg akt på Académie des Beaux-Arts, og lærte at det ikke er viktig at bildet ligner, men at det er noe annet som skal til.

— Hvilken innvirkning hadde den politiske situasjonen på 1960-tallet på kunstproduksjonen din?

— 1960-tallet var en brytningstid, og det internasjonale endringspotensialet var stort. Rudi Dutschke i Berlin, Daniel Cohn-Bendit i Paris og opptøyene på Kent State-universitetet i USA; verden eksploderte og vi ble nødt til å ta stilling.
— Det norske kunstlivet skiftet fra en orientering mot Frankrike til å bli mer internasjonalt. Flere av oss hadde sett Rauschenberg, Johns osv, og hadde forstått at noe nytt var i gjære. Samtidig var det en ny politisk situasjon med studentrevoltene, mange av oss var anarkister og noen snuste på marxismen. Jeg ble politisk engasjert for alvor, og opptatt av å vise at kunsten opererer i en større kontekst.
— Fra 1970 var jeg med i GRAS — et slagkraftig verksted for politisk kunst. Oslo kommune finansierte anskaffelsen av verkstedet — de så vel på det som en arbeidsplass — men vi hadde nok aldri fått støtte hvis de hadde skjønt hva vi holdt på med! Likevel var det nokså uskyldig. Vi hadde besøk av en dame fra La Lotta Continua i Italia, som sa at hadde de arbeidet like åpenlyst ville de enten blitt knivstukket av fascister eller kastet i fengsel av politiet. Vi fikk bot bare én gang.

— Hvordan tjente du penger i denne perioden?

— Det hakket og gikk med økonomien. Jeg hadde en kone som var lærer, så med hennes inntekt, noen strøjobber og litt salg av kunst gikk det rundt. Etter hvert skilte jeg meg, og ble virkelig fattig. Jeg bodde på et loft i Oslo og manglet ofte penger til mat. Slik kunne det ikke fortsette, så i 1973 søkte jeg på en stilling som hovedlærer ved det nystartede akademiet i Bergen. Den jobben fikk jeg, og det ble stor forskjell i inntekten.
— Før i tiden ble undervisning gjerne sett ned på av kunstnere, men jeg synes det har vært berikende å jobbe med kolleger i faget. Det har også vært kjempefint å ha penger, og jeg har betraktet jobben som en del av kunstpraksisen.

— Hvilken betydning har GI for deg?

— GI er viktig. Da åremålet i Bergen gikk ut i 1979, stod jeg uten fast inntekt og hadde heller ikke arbeidet med kunst på en stund. Jeg bodde i Askvold, i Sogn og Fjordane, og der var det ikke arbeid å få for noen. Det som virkelig gjorde forskjellen var at jeg fikk GI. Det var en forutsetning for å kunne bo i utkanten. Vi fisket og dyrket vår egen mat for å forsørge en familie på fem. Folk glemmer ofte at det er et yrke som skal underholdes også, ikke bare en selv. GI gjør det mulig å opprettholde produksjonen.

— Hvordan er det å bli eldre som kunstner?

— Det skal mye til for å synes når du har passert pensjonsalder og det står en kø av nye kunstnere som også vil opp og fram. Det blir vanskeligere å få utstillinger sentralt med årene, men det finnes folk andre steder også.
— En utfordring er å venne seg til at systemene forandrer seg. Nå er det få steder igjen å søke om utstillingsplass, det går mest på kontakter. Det betyr at prosjektene må ha en tydelig idé. Refleksjonstiden er større nå. Tidligere kunne man flyte på erfaringer og lage serier nærmest på automatikk.

— Hvilke planer har du fremover?

— Det er ikke mindre arbeid nå, selv om jeg har gått av med pensjon. Blant annet holder jeg på med en kunstbok, bygger ferdig atelieret, er veileder og i gang med nye prosjekter. Som pensjonist er jeg inne i en ny etableringsfase; det gjelder å finne ut hvordan man kan arbeide uten å måtte betale for det.