Portrett av den norske kunstneren

Av: Ingrid Lønningdal,...

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

I sommer har vi i forbindelse med kunstnerundersøkelsen intervjuet 14 norske billedkunstnere om deres levekår. Kunstnerne representerer forskjellige generasjoner, men vel så mye ulike måter å arbeide på som kunstnere. Noen er tilknyttet gallerier, mens andre opererer utenfor den kommersielle scenen. Noen utfordrer den individualistiske kunstnerrollen gjennom samarbeid i par eller grupper. Kunstproduksjonen finansieres gjennom undervisning, kunstnerisk tilknyttet arbeid, strøjobber, salg eller stipend

Vi ønsket å trekke linjer gjennom kunstnernes livsløp for å se på likheter mellom ulike kunstnertyper, fremfor å lete etter tendenser innenfor hver generasjon. Finnes det noen opplagte karriereveier for billedkunstnere? Og kan kunstnerne styre hvor de vil ende opp? Hvem blir professor i kunst, og hvem blir gallerienes salgssuksess? Og hvordan virker dette inn på deres levekår?

Kunstnere liker ofte ikke å snakke om seg selv og sin person, og privatøkonomi er et ømfintlig tema. Når man har valgt kunstneryrket på tross av trang økonomi ønsker man naturlig nok å fokusere på det faglige. Men for å få forståelse for situasjonen sin må man ha en plass i folks bevissthet. På utstillinger virker kunsten pengesterk og eksklusiv og dette skygger kanskje for billedkunstnernes prekære privatøkonomi.

Mange av dem vi har snakket med ser problemer med kunstnerøkonomien generelt, men synes at de selv greier å håndtere situasjonen. Og kanskje må man være optimist for å være billedkunstner. Daniel Østvold sier han er i samme situasjon som mange andre kunstnere. Han har hatt dårlig råd så lenge at han ikke ser på seg selv som fattig.

ØKONOMISKE GENIER

Kunstnerne er økonomiske genier som får tilværelsen til å gå rundt med økonomisk talent og oppfinnsomhet. De sjonglerer små inntekter fra mange hold – fra deltidsjobber, stipender, oppdrag og salg. På samme tid håndterer noen av dem store summer i kunstproduksjonen, uten at det hjelper på privatøkonomien. En kunstner kan ha ansvar for et utsmykkingsoppdrag verdt en million kroner, men likevel bare ha råd til stekte poteter med ketchup til middag.

Noen ganger blir forskjellene påtagelige. Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen fortalte oss om en utstilling den finske ambassaden støttet på Galleri m/ balkong, visingsstedet de tidligere drev på idealistisk grunnlag i sin egen leilighet i Oslo. Kunstnerne klarte alltid å finansiere utstillinger, men konsekvensen av dette var ofte å spise tørrmat i lange perioder. Ambassadøren kom dresskledd med champagne og vodka, og åpnet utstillingen med en høytidelighet som stod fjernt fra de enkle omgivelsene.

«Kunstnere er fleksible, men å kunne omstille seg er en dyd av nødvendighet», sier Daniel Østvold. «Selve kunstneryrket fungerer som en utdanning i seg selv, det er eksamen på eksamen». Billedkunstnerens kompetanse har blitt et forbilde for andre næringer, og beskrives med vendinger som entreprenørskap, synergitenkning og endringsvilje. Byutvikling, turisme, nasjonal branding og nordområdesatsning bruker alle kunst og kultur for å få gjennomslag. Staten ser nytteverdien av kunst og oppretter nye kunstakademier, og stadig flere unge velger kunsten som levevei. Likevel viser kunstnerundersøkelsen at kunstnerne er taperne i det siste tiårets økonomiske opptur.

I RYKK OG NAPP

I Norge er kunstmarkedet lite, og staten er den viktigste økonomiske aktøren på kunstfeltet. Irma Salo Jæger, som var sentral i 1970-årenes kunstneraksjon, sammenligner kunstnertilværelsen med fiskeryrket: noen ganger napper det, andre ganger ikke. Støtteordninger må til for å sikre en bærekraftig næring.

Alle kunstnerne vi har snakket med har hatt kontakt med støtteapparatet på en eller annen måte, selv om de gjør ulik bruk av ordningene. Noen baserer seg på arbeidsstipend, andre lever av prosjektstøtte. Anders Kjellesvik, fra kunstnerduoen aiPotu, beskriver en tilværelse med konstant reising. Kunstnerne får sjelden honorar, men i prosjektene kan de budsjettere med mat og husly. «Hvis vi har nok reiser og prosjekter gående slipper vi i hvert fall å sulte», sier han. Nomadelivet med hundrevis av reisedager i året ligner en internasjonal toppleders på mange måter, bare ikke når det gjelder inntekten.

Kunstlivet er ikke bare avhengig av støtte til kunstnere, mellomleddene er avgjørende. Det kreves aktive gallerier, skribenter og teoretikere som bringer kunsten ut til offentligheten. En god katalog på rett tidspunkt kan være vel så viktig som et arbeidsstipend. «Stipendordningen er veldig viktig, men blir i for stor grad en økonomisk brannslukker», sier Arve Rød, som har gått fra å være kunstner til fulltidsskribent.

STIPENDSIRKELEN

For å kunne gjennomføre prosjekter, søker kunstnerne om prosjektmidler — noe som ofte utelukker honorar. Åse Løvgren fra kunstnerduoen Rakett sier «vår erfaring er at det alltid er mulig å finne ressurser til å gjennomføre et prosjekt, men når man arbeider med kunst som ikke nødvendigvis er salgbar, er det svært vanskelig å få penger å leve av».

Håpet er at aktiviteten skal føre til inntekter på et senere tidspunkt. Men når stipendet først kommer, er det for en avgrenset periode og det må brukes til å finansiere nye prosjekter. Dette skaper et jag etter stipender og prosjektstøtte, og resulterer i at kunstnerne bruker det meste av pengene på kunstproduksjon i stedet for å heve levestandarden. Man tvinges til å nedprioritere daglige behov, for jo mer penger man bruker på kunsten, desto større er sjansen for å få nye stipender.

Kunstnere er stipendsøkere fordi de ikke har penger, og har ikke penger fordi de må investere i nye prosjekter for å vinne frem i søknadsbunken. Hele kunstlivet er en stor fattigdomsfelle, med unntak av garantiinntekten – den eneste ordningen som gir forutsigbarhet. «Ordningen gir trygghet og frigjør tid og kapasitet til å arbeide med kunst», sier Marte Aas.

Det er politisk vilje til å gi prosjektmidler, men ikke til å opprettholde ordninger med varighet. Prosjektmidlene tar vare på kunsten, men ikke kunstneren – dermed skaper de grobunn for fattigdom. «Man går ut fra at kunstnere som lager store utstillinger på sentrale institusjoner har god inntekt. Slik er det ofte ikke», sier Ingrid Book og Carina Hedén. Får man et stort oppdrag, er det dessuten vanskelig å fortsette i pengejobben, og man står helt uten inntekt.

PRODUKT AV TILFELDIGHETER

«Det er en spesiell måte å tenke og leve på som andre ikke forstår, man oppleves lett som en outsider eller en parasitt», sier Jan Christensen. Mens andre går gradene i yrkeslivet og øker inntektene år for år, står kunstnerne omtrent stille. Kunstnere preges av en nøysomhet som er ute av takt med samtiden. Siden kunstproduksjon ikke gir livsgrunnlag alene, blir mange kunstnere avhengige av en partner som er med på den økonomiske utviklingen. I praksis er det ektefellene som er Norges virkelige mesener. Helge Røed, som har en over førti år lang karriere bak seg, sier at konas jobb i et forsikringsselskap har vært hans eneste forsikring mot fattigdom.

Næringsinntekt gir ikke pensjonspoeng. Kunstnerne har ikke råd til å kjøpe dyre, private pensjons- og forsikringsordninger. «Kunsten er en god spaserstokk, men en dårlig krykke», skal Walter Scott en gang ha sagt. Han levde i 1800-tallets Skottland, men utsagnet er like aktuelt i velferdsstaten Norge.

I samtalene vi har hatt kommer det frem en rekke ulike måter å arbeide på som kunstner. Mulighetene er der, men karrieren lar seg vanskelig planlegge. Kunstnerkarrierene vi trodde det skulle la seg gjøre å karakterisere – professoren, samfunnsrefseren, salgssuksessen – er produkter av tilfeldigheter. Hele livssituasjonen preges av vilkårlighet. Det handler om å være på rett sted til rett tid med det riktige produktet, eller å være villig til å gå inn i nye roller ettersom situasjonen krever det. Forutsetningen for dette, og det viktigste fellestrekket vi har funnet blant norske kunstnere, er optimisme. Yrket