Kunstnernes levekår er kartlagt

Av: Johanne Landsverk

Publisert:

Utgave: 0/2008

Del: 

I sommer kom rapporten om kunstnernes arbeids- og inntektsforhold, og nå begynner det fagpolitiske arbeidet. Men de to forskerne Dag Solhjell og Jon Øien ønsker å studere rapporten med et kritisk forskerblikk.

Kunstnerorganisasjonene i Norge har vært pådrivere for å få gjennomført en ny undersøkelse om kunstnernes levekår. Også kulturminister Trond Giske har vært opptatt av å få gjennomført en undersøkelse av norske kunstnernes arbeidsog inntekstforhold med tanke på eventuelle endringer i kulturpolitikken. Faktisk var dette et av de aller viktigste punktene i det såkalte Kulturløftet, som de rødgrønne gikk til valg på i 2005.

Forrige undersøkelse om norske kunstneres økonomiske vilkår ble gjennomført i 1993–94 av forskerne Jon Ivar Elstad og Kjersti Røsvik Pedersen ved INAS. Denne gangen er det Telemarksforsking i Bø som har fått oppdraget, og det er forskerne Knut Løyland, Mari Torvik Heian og Per Mangset som har gjennomført den nye arbeids- og inntektsundersøkelsen på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet.

KUNSTNERE SOM BOR I NORGE

Formålet med undersøkelsen har vært å skaffe informasjon om arbeids- og inntektsforholdene for yrkesaktive kunstnere som bor og arbeider i Norge. Det blir satt fokus på mange viktige områder, som ulikheter mellom og innenfor kunstnergrupper, informasjon om hva kunstnerne tjener på sin egen kunst og betydningen av andre inntekter. I undersøkelsen er det satt søkelys på de statlige stipendordningene, særlig arbeidsstipend og garantiinntekter (GI). Andre viktige punkt har vært å studere inntektsendringer i forhold til tidligere undersøkelser og å sammenligne inntektsutviklingen mellom kunstnere og andre yrkesgrupper.

FLERE KUNSTNERORGANISASJONER

Noen endringer er gjort siden forrige undersøkelse, blant annet er tallet på medlemsorganisasjoner nå utvidet fra 20 til 33 organisasjoner.

De fleste billedkunstnere er organisert i Norske billedkunstnere (NBK), men til forskjell fra forrige gang er de unike medlemmene i Unge kunstneres samfund (UKS) skilt ut i undersøkelsen. Prosjektleder Knut Løyland ved Telemarksforsking kan fortelle at mange kunstnere er med i flere organisasjoner og opererer på flere kunstarenaer.

— Så hvem som i undersøkelsen blir regnet som billedkunstnere eller ei, er avhengig av svarene kunstnerne har gitt i spørreskjemaet. Der måtte de plassere seg i det yrket som de mente var mest dekkende for den kunstneriske aktiviteten, forklarer Løyland.

KREVENDE SPØRRESKJEMA

Kunstnerorganisasjonene har vært invitert til å uttale seg om utformingen av spørreskjemaet. Spørre skjemaet, som ble sendt ut til et utvalg kunstnere, ble av mange opplevd som vanskelig å svare på. Dette gjaldt særlig spørsmålene om arbeidstimer, der alle skulle fylle ut hvor mange timer de hadde brukt på kunstnerisk arbeid, og hvor mange prosent av yrkesaktiviteten de hadde brukt på henholdsvis kunstnerisk arbeid, kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid de siste fem årene. Men også spørsmål om lønnsinntekt ble av mange oppfattet som ganske krevende, fordi man måtte bruke en del tid på å finne ut av alle inntekter fem år tilbake i tid. Noen har fortalt at de la skjemaet bort, og svarte ikke før de fikk purring i posten.

— Vi er fullstendig klar over at dette var et krevende spørreskjema, men vi har samarbeidet med organisasjonene om hva skjemaet skulle inneholde. Dette med tidsbruken er viktig i seg selv, og det er også noe kunstnerorganisasjonene har vært interessert i å få kartlagt. I mandatet vårt lå det dessuten at vi i størst mulig grad skulle følge samme lest som ved forrige undersøkelse for å kunne sammenligne tallene, forteller Løyland.

SPESIELT MOTIVERTE KUNSTNERE

Han vedgår at spørreskjemaet ble minst like krevende som forrige gang.

— Men vi forventet at kunstnergruppene var spesielt motivert for å svare, fordi det er i deres interesse at en slik undersøkelse blir gjennomført. Vi mente derfor vi kunne tillate oss et «vanskelig» spørreskjema.

— Du forstår likevel at mange hadde problemer med å finne ut hvor mange timer de hadde brukt på kunstnerisk arbeid?

— Vi ventet ikke å få et detaljert regnskap over alle timene. De som svarte ble bedt om å ta utgangpunkt i et årsverk på 1 700 timer. Det skulle gå an å fylle ut skjemaet sånn omtrentlig etter skjønn. Men det har vært problematisk for mange, for vi her ved Telemarksforsking har fått mange henvendelser om utfylling av skjemaet, sier han. Andrea Lange deltok i «Aksjonsgruppa for kunstnernes levekår» i regi av UKS, og hun forstår godt at det kunne være komplisert å tallfeste arbeidstimer og gi prosentvis oversikt over hvor all inntekt stammer fra.

— De fleste tenker ikke i arbeidstimer og prosentdeler når de jobber med kunst. Så kanskje skulle det kollektive ansvaret som deltager i en slik undersøkelse vært tydeligere kommunisert, sier Lange.

NBK ER FORNØYD

Løyland kan fortelle at den samlede svarprosenten for alle kunstnerne var på snaut 40 etter to purringer, og dette er betydelig lavere enn det man oppnådde ved 1994-undersøkelsen, da over 60 prosent svarte på skjemaet. Blant medlemmene i NBK var responsen likevel bedre enn gjennomsnittet med en svarprosent på 50,7. Og i UKS svarte hele 58,1 prosent av medlemmene. Altså er det bare litt over halvparten som har svart på skjemaet. Men kan vi da vite at de billedkunstnerne som har svart er representative for billedkunstnerne i Norge?

— Ja, det kan vi, mener Løyland. — For vi sammen ligner alle opplysningene med data fra offentlige inntektsregister. Opplysningene om pensjonsgivende inntekt er sammenholdt med opplysningene fra kunstnerne, sier han. Styreleder i NBK, Ingeborg Stana, mener forskerne har gjort en grundig jobb, ikke minst med å dobbeltsjekke opplysningene som kunstnerne har oppgitt i spørreskjemaet.

— Vi stiller ikke spørsmålstegn ved gyldigheten av rapporten. Kanskje var vanskelighetsgraden høy, men svarprosenten sier noe annet. 50,7 prosent av NBK-medlemmene svarte, og det synes vi er bra. Dette er uten tvil en god nok svarprosent for at undersøkelsen skal være representativ for medlemmene, mener Stana.

VIL STUDERE MATERIALET

Kunstsosiolog Dag Solhjell synes rapporten er lite analyserende, og mange av de opplysningene kunstnerne har gitt, og som er innhentet fra registre, er ikke kommet med i rapporten.

— Jeg mener det er vanskelig, ja nesten umulig, for NBK å bruke rapporten direkte i fagpolitisk arbeid. Rapporten er et forskningsprodukt som presenterer resultater, men det er behov for å studere underlagsmaterialet som ligger bak disse tallene, mener Solhjell.

Han har derfor, sammen med sosiolog Jon Øien, søkt NBK og Bildende kunstneres hjelpefond om midler til å studere bakgrunnmaterialet.

— Om vi skal vi be Telemarksforsking om utkjøringer av bakgrunnsdata, må vi selv betale for det. Derfor søker vi NBK om midler, forteller han. Et av temaene de to forskerne vil studere nærmere, er de store utgiftene som billedkunstnerne har i forbindelse med næring.

— Dette er helt skjult i rapporten. Det er stor forskjell på hva en forfatter og en billedkunstner har av kunstneriske utgifter, og denne forskjellen i kunstnerøkonomien blir helt tilslørt, sier Solhjell.

KRITISK BLIKK PÅ RAPPORTEN

Et annet tema de to forskerne ønsker å se på, er effekten av stipend over flere år.

— Kunstnerne har oppgitt hvor mye stipend de har fått de siste fem årene, og vi ønsker å se dette i sammenheng med kunstnerisk virksomhet årene etter de har fått stipend. Slike og andre sammenkoblinger mangler også i rapporten. Vi ønsker å studere rapporten med et kritisk forskerblikk, også for å kvalitetssikre rapporten, der det allerede har vært påvist uriktigheter, uttaler Solhjell. Sosiolog Jon Øien velger å tro at Telemarksforsking har gjort et solid arbeid, men en slik rapport skal dekke veldig mange forskjellige kunstnergrupper med grunnleggende forskjellige arbeidsforhold.

— Noen er lønnstakere, noen er frilansere, noen er selvstendig næringsdrivende. For lavinntektsgrupper som billedkunstnere er det en utfordring ikke bare å bruke selve rapporten, men også å gå nøyere inn i det upubliserte materialet som Telemarksforsking kan kjøre ut. Dokumentasjon er nyttig både for interne diskusjoner om prioritering og i det utadrettede fagpolitiske arbeidet, sier Øien.